av Per Gunnar Stensvaag

«Sammenligning av tettsteder er også en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men også her er det et tilfelle hvor det i dag er folketomt.»

Les hele det interessante notatet på 23 sider ført i pennen av Per Gunnar Stensvaag på denne lenken eller klikk på lenken under. Det er svært nyttig, verdifull historie og erfaring som her er samlet:

https://drive.google.com/open?id=1b3ZUc5IDxu24TyLB9-0lP7yqOzYtKmSp

Forfatter: Per Gunnar Stensvaag

Då eg vaks opp i det grisgrendte bygde-Noreg det kan verka som regjeringa helst vil leggja ned, hadde vi i Trysil ein høgt elska og akta lensmann. Olav Nordstoga kom opphaveleg frå Vinje i Telemark og snakka slik at Ivar Aasen ville ha vorte særs nøgd. Av respekt for Olav kjennes det difor særskilt turvande å skriva dette innlegget på rette målet.

Nordstoga var av natur nyfiken, men aldri soleis at nokon følte han var påtrengjande. Tvert
om var det ein god eigenskap han dro nytte av i sitt arbeid. Han hadde rett og slett ekte,
sunn og varm interesse og omsut for sine sambygdingar der aust i skogbygda. Sjølv deltok
han på mykje utanom jobben. Han gjekk på turninga i lag med far min der dei saman med
andre gubbar etter linegymnastikken alltid avslutta med å spela korgboll. At sjølvaste
lensmannen var med, hindra ikkje at leiken med den store kula med kvart kunne gå noko
hardt for seg. Meir pyntelig gjekk det vonleg føre seg når mange av dei same karane
samla seg til møte i Rotary.

Ho mor var i lag med lennsmannsfrua, ho Anna Louise, i Husmorlaget og dei sat båe i styret for skulemusikken. Der spela eg og systrene mine saman med dottera deira, og ho og dei to eldre brørne hennar var som oss med på ymse andre aktivitetar i bygda. Gjennom kona og dei tre borna hadde han soleis ytterlegare antenner ute i sitt distrikt utan at ein einaste trysling nokon gong følte dei hadde med spionar å gjera. For ein lensmann var det sjølvsagt ein stor føremon å ha god oversikt i lokalsamfunnet.

At han grunna sin positive nysgjerrigheit og den fargerike Telemarksdialekta gjekk under
kjælenamnet «Storsnokji» hjå oss unge, var difor aldri ondsinna meint frå nokon. Nei, Olav
var som allereie nemnd ein særs populær lensmann, og ikkje berre det: Vi er nok mange
som kan takka nettopp Storsnokji for at vi vart gangs menneskje. Om vi fann på nokre
sprell, som til dømes å køyra ulovleg på moped, snappa vår kjære lensmann opp slik før
det gjekk for langt: «Hald dykk no inne på gardsplassane, gutar, og når dykk vert gamle
nok, pass på at doningen er i kjørbar stand og har skilt på før dykk legg ut på
landsvegen!»

Politisystemet på den tida var på alle vis førebyggjande, og før vi fekk rota det for mykje til for oss sjølve, kunne øvrigheita ta ein liten godprat med oss og/eller foreldra våre. Då vart vi ikkje berre temma litt i våre rampestrekar, men vi fekk også respekt for loven sin for oss nokså stutte arm og vart heller inspirert til å te oss som folk framfor å opponere mot den same øvrigheita. Slik gjekk det aldri så langt at korkje mopedkøyring eller anna ureint trav hamna på noko papir. Lensmannen visste jo at ein prikk på vandelsattesten ville kunne øydeleggja karrieremoglegheiter for det han ellers meinte var gode gutar, og gå ut over den samfunnsnytte vi kunne yta seinare i livet.

Olav Nordstoga vart fødd i 1916 og vart tilsett som lensmann i Trysil i 1957. Då var Jens
Haugland (AP) justisminister. Han satt i posten i 8 år og var sjølvsagt utdanna jurist.
Sjølsagt jurist? Jau, på den tida var det nok meir meining i omgrepet «fagstatsråd». Alle
dei 15 fyrste justisministrane etter krigen var juristar. Difor vakte det ikkje så reint lite
oppsikt at denne tradisjonen vart brote då Gro utnemnde Bjørn Skau (AP) til stillinga i
1981. 8 månader seinare var det attende til normalen då juristen Mona Røkke (H) fekk den
jobben av Kåre Willoch. Etter at ho gjekk av i 1985, har berre 7 av dei 16 som har styrt
justisdepartementet, vore juristar.

Ved oppnådd aldersgrense slutta Nordstoga som lensmann i 1983. Då kunne han ha vorte ein utmerka justisminister, ein riktig fagstatsråd. I staden sette han seg til å skriva.Hovudverka er bøkene «Norske lennsmansslekter» og «Lensmenn i 800 år». Sistnemnde vart gjeve ut i samband med lennsmannslaget sitt 100-årsjubileum i 1993. Han døydde i 2003, 86 år gamal. Skal tru kva han ville ha tykt om korleis etaten som i 800 år vart utvikla og spreidd ut i lokalsamfunna våre, har vorte styrt dei siste 800 dagar av ikkje-juristar frå FrP?

Per Willy Amundsen vert nok hugsa meir for å ha nominert Donald Trump til fredsprisen
enn at han faktisk var landets justisminister frå 20/12-16 til Sylvi Listhaug tok over 17/1-18. Før ho laut gå av etter berre to månader grunna sin famøse Facebook-posteringer om AP og terroristar, rakk ho i kjent stil å provosera også på anna vis. Til dømes gjekk ho til åtak på SP for deire forslag om å behalda og styrka lokalt rotfesta lensmannskontor. Ho påsto at det ville gjera det lettare for dei pedofile??? Pengebruk på landsens politifolk ville
nemleg ta frå politidistrikta moglegheit til å ansetta dataingeniørar eller anna typer
kompetanse og soleis slå i hel målsettinga om å jobbe mot overgrep mot born, meinte ho.
Om nokon på eit tidlig tidspunkt med sin kombinasjon av god politinase, nestekjærleik og
omsut fekk nyss om at born vart utsett for fæle ting, måtte det vera Nordstoga & Co., og det heilt utan datamaskinar. Sjølvsagt er det i vår tid viktig å ha sentralt plasserte ekspertar som saumfarer det verdsomspennande nettet og ser eit større bilete, men kvifor laut Listhaug nytta også det høvet til å skapa motsetningar?

Per Sandberg hadde så ansvaret i justisdepartementet i eit par veker. Tor Mikkel Wara fekk eit knapt år i stolen, og Jon Georg Dahle vart óg berre ei mellombels løysing. No er det Jøran Kallmyr som skal freista å sluttføra ei reform som 80% av dei tilsette i etaten er misnøgd med i fylgje ei ny undersøking. «Nærpolitireforma» gjev mindre og mindre meining for fleire og fleire av både politifolk og publikum. Det førebyggjande arbeidet lir. Beredskap og tilgjengelegheit har vorte dårlegare. Knapt nokon har tru på at den vil gje
betre ressursutnytting eller nå målet om eit politi med tilnærma like tenester. Det er ei fjernpolitireform.

Kall meg gjerne gamaldags, men eg vil skru klokka attende, ikkje så mykje som 800 år,
men meir enn 800 dagar og helst til den tida Olav Nordstoga var lensmann i Trysil. At slike
som han forsvinn frå kommune etter kommune, er eit alvorleg og sørgeleg tap for landet vårt.

EFFEKTIVISERE, RASJONALISERE – SENTRALISERE

Som et forvrengt ekko av Pompel og Pilts «reparere, reparere» hører vi fra sittende regjering «effektivisere», «rasjonalisere», «strukturere». Ordet som dessverre alt for ofte er en sørgelig følge, «sentralisere», unngår de helst å ta med.

I mitt yrke som flyger på langfart er det nødvendig å ha et pass nummer 2. Uten hadde jeg blitt satt på bakken en uke eller to hver gang det uunnværlige reisedokumentet ligger til behandling i den kinesiske ambassaden for årlig visumfornyelse. Siden ekstrapasset bare har to års gyldighet, er jeg således en hyppig gjest på landets passkontorer. I gamle dager ble utstedelse enkelt ordnet ved å svippe innom lensmannen hjemme i Trysil, men som kjent er lokalpolitiet nå fratatt denne funksjonen.

Ved forrige fornyelse benyttet jeg passkontoret på Jessheim, et av mange som nå er truet av nedleggelse. Prosessen er visst en så komplisert og vitenskapelig affære at ekspedisjonen må samles på enda færre steder. I sentralmaktas egen språkdrakt: «Det er et pålegg fra Politidirektoratet for å skape robuste og bærekraftige enheter som har kompetanse til å innfri krav som Riksrevisjonen har stilt».

Selve passet, den lille røde boka, er gjerne et høyteknologisk produkt, men trykkinga er for lengst sentralisert til en avansert maskin ingen reisende trenger å komme i nærheten av. Fra så godt som hvor som helst kan all nødvendig informasjon med bredbåndets hjelp flyte dit med lysets hastighet. Så lenge vi fremdeles har et postvesen, går også returen av det ferdige pass relativt greit, om ikke like fort.

Ikke til forkleinelse for den hyggelige (og snart sentraliserte) damen bak skranken på Jessheim, men hvilken kompetanse og tekniske vidundere er samlet der som de ikke kan ha på et lensmannskontor? Utstyr for å ta bilde og fingeravtrykk kan ikke være all verden å betjene i en tid hvor datateknologien har gjort det mulig selv å ta og registrere slikt på en mobiltelefon. Politiet gjør jo slikt med kriminelle, så da skulle man vel tro de kunne håndtere den jevne nordmann også? Apparater som gir topp billedkvalitet og oppløsning både på ansikt og fingre, burde det være økonomisk overkommelig å spre utover landet.

I likhet med hvem som helst kunne funksjonæren i luka selv konstatere at håret mitt er grått og øynene blå. Heldigvis spurte hun ikke om vekta, men jeg måtte oppgi høyden, 181cm, og dett var dett. I min mentale armod slo det meg da at det bare er forbannet tull av Politidirektoratet å underkjenne evnene til egne folk rundt omkring i distrikts-Norge. Jeg var på nippet til å foreslå at tjenesten fluksens burde tilbakeføres lensmennene, da en sørgelig sannhet igjen formørket mitt sinn. Med sin «nærpolitireform» gjør jo regjeringa hva de kan for å legge ned flest mulig lensmannskontor, så da er man snart like langt.

På søken etter andre glupe idéer kom jeg til å tenke på vår kjære ordfører som har blitt betrodd en ny og ærefull oppgave. Han går nå presten, eller i hvert fall sorenskriveren, i næringa. Kan han skrive ut vigselsattest og tyne ut et ja fra lykkelige par, må han vel kunne klare å notere ned ovennevnte opplysninger? Nei, forresten. Ordføreren er en alt for travel mann, så dette får han heller overlate til de dyktige folkene i sørvisskranken. De er lynkjappe på tastaturet og ekspederer jo ved forhåndsstemminga hvert annet år. Med sin årvåkenhet har de nok klart å forhindre ethvert forsøk på valgfusk. I likhet med dem på lensmannskontoret og i motsetning til hva som er tilfelle på et sentralisert passkontor, kjenner de dessuten de fleste i lokalsamfunnet og vil lettere kunne avsløre eventuelle forsøk på å seile under falskt flagg.

Filler’n! I farta glemte jeg helt at regjeringa med påstått ønske om å styrke demokratiet fører en politikk for å desimere antallet kommuner. Med tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomiske strupetak, frivillig tvang og rein skjær tvang er de godt i gang. Ved nedleggelsen av kommunen forsvinner mange offentlige arbeidsplasser. Når det således ikke lenger finnes passelig stilling til den ene av to arbeidsføre i en familie, blir det i neste omgang vanskeligere å rekruttere den andre til det lokale næringsliv. Det stagnerer også fordi det ikke lenger er noen kommunal avdeling som sysler med næringsutvikling. Den ene institusjonen og tjenesten etter den andre forsvinner og forsterker den onde sirkel. Snart er det så få igjen å utstede pass til at myndigheten mener de bare av den grunn har helt rett i at man ikke kan opprettholde funksjonen i slikt et grisgrendt strøk.

Eureka! Jeg har det. Om ikke like nær som lensmannskontoret eller herredshuset, hva med trafikkstasjonene til Statens vegvesen? De utsteder jo førerkort, ikke sant? Pass blir bare en utvidelse av en virksomhet de er steike god på. Jeg må visst bruke ordet «Steike!» en gang til, nå som kraftuttrykk og med utropstegn. Trafikkstasjonene er jo et nytt område for myndighetenes effektivisering, eller snarere enda et offer for sentralisering.

Et håp om at det i hvert fall blir igjen ett kontor i hvert fylke, er heller ikke rare trøsta i og med at så mange av dem også blir tvunget sammen. Det er visst bare å gi opp forsøkene på å finne et egnet sted for å skaffe pass på enkelt vis. Nav- og skattekontor, domstoler og sorenskrivere, alt sentraliseres under rådende regime. Overfor blå-blå overmakt nytter det vel heller ikke å dra fram fjellvettregelen «Det er ingen skam å snu», men heller selv bruke en annen, «Grav deg ned i tide», og vente til de får avløsning.

Pompel og Pilt sa det så treffende at «to reparatører er bedre enn ingen reparatører». Denne regjeringa reparerer ikke, og nå er de heller ikke hverken en, to eller tre, men fire som med et Stortingsflertall bak seg kan presse enda mer saft ut av distriktsbefolkninga. Hvor effektivt og rasjonelt blir samfunnet når en gjør det vanskelig for dem som lever i det. Hva slags land skal Norge bli når det bit for bit blir demontert og sentralisert?

Konsekvensene for Finnmark og folkestyret av Ronny Grindstein:

HØYRES DRØM SVEKKER FOLKESTYRET

Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms vil føre til at Finnmarks befolkning blir umyndiggjort i uoverskuelig fremtid.

– I et fremtidig felles Fylkesting vil Finnmarkingene være i mindretall på grunn av at det er betydelig flere innbyggere i Troms.

-Om valgkretsene blir endret, slik det proklameres i den utvidete regjeringa Solbergs plattform, risikerer man at det i fremtiden ikke kommer en eneste Finnmarking inn på Stortinget.

Da blir Høyres drøm endelig virkelighet. Naturressurser i Finnmark, med 12% av Norges landareal og enorme havområder utenfor, kan mer eller mindre fritt privatiseres og sentraliseres ytterligere uten at Finnmarkingene har noen reell innflytelse.

Hva er da de mest sannsynlige konsekvensene?

-FISKEKVOTENE blir ytterligere strukturert til enda færre, men enda rikere redere. I verste fall blir fiskekvotene gjort salgbare ut av landet. Retten til å drive oppdrett, attpåtil til evig tid, er jo allerede gitt til utenlandske eiere. Blir leverings- (eller var det tilbudsplikten?) økt eller redusert? -Blir det mer eller mindre verdiskapningen på land i Finnmark?

-OPPDRETT: Da kan Finnmarkskysten fylles opp med oppdrettsanlegg for å nå målene om 5-6 dobling av dagens kapasitet. Det er grunn til å frykte at dette kan gjennomføres med støtte fra oppdretts-ukritiske fylkespolitikere fra Troms. Med hjelp av sin befolkningsmessige kjøttvekt vil disse høyst sannsynlig ha flertall i det nye Fylkestinget samtidig som de har større avstand til de berørte.

-MINERALUTVINNING: Ved at Finnmarkspolitikerne er umyndiggjort vil det være mye lettere å åpne for lokalt uønsket mineralutvinning, -om så med dumping av gruveavfall i fjordene.

-VINDKRAFT: Det er et formidabelt potensial for å bygge ut vindkraft i Finnmark. -Med fylkets egne politikere satt ut av spill er veien mer åpen for å la utenlandske selskap investere i og hente ut verdiene av ren, fornybar elektrisitet i overskuelig fremtid.

DETTE HANDLER OM FOLKETS RETT OG MULIGHET TIL SELVSTYRE

Enhver sammenslåing vil på sikt medføre ikke bare en reduksjon av antall, men også sentralisering av folkevalgte politikere med makt til å styre samfunnet vårt. Ved at antall folkevalgte reduseres vil de gjenværende politikerne få enda mere makt enn tidligere, mens mange lokalsamfunn mister sine ombudsmenn. Ved at det blir færre folkevalgte posisjoner blir det naturlig nok mye vanskeligere for våre etterkommere å bli folkevalgt slik at man kan være med å påvirke utviklingen i samfunnet de lever i.

TVANGSSAMMENSLÅINGER GJØR AT MANGE AV VÅRE ETTERKOMMERE BLIR UMYNDIGGJORT OG ARVELØSE VED AT DE FRATAS RETTEN OG MULIGHETEN TIL Å VÆRE MED Å BESTEMME

Konsekvensene for Finnmarks befolkning er så omfattende og skjebnesvangre at det bør åpne øynene til enhver innbygger som bor i et fylke eller en kommune som skal eller vurderes sammenslått.

FINNMARKINGENE TAR EN FOR LAGET

Finnmarkingene ser konsekvensene og kjemper en knallhard kamp for å unngå å bli gjort umyndige og arveløse av vårt eget Storting. Det er en kamp som de også tar på vegne av resten av landets befolkning. 

EN DÅRLIG BESLUTNING BLIR IKKE BEDRE AV AT DEN VEDTAS FLERE GANGER.

Til tross for at Stortinget flere ganger har vedtatt sammenslåing av Troms og Finnmark, er saken aldri faglig utredet, ei heller vært gjennom sedvanlig høringsrunde. De demokratiske konsekvensene ville imidlertid blitt åpenbare gjennom en utredning.

Hvis begrepet SOLIDARITET skal ha noen betydning i dette landet bør vi alle ta ansvar gjennom å heie på Finnmark og aktivt støtte opp mot enhver tvangssammenslåing som innbyggerne selv ikke vil ha, og stå sammen om å IKKE SVEKKE VÅRT FOLKESTYRE.

Ronny Grindstein, Fylkestingsrepresentant Troms Senterparti

Elbridge Gerry var visepresident i USA fra 1813 til sin død året etter. Hans navn er udødeliggjort mye mer for at han som guvernør i Massachusetts var notorisk i en særegen politisk kunst, manipulering av enmannskretsene til kongressen. Når disse kan endres hvert tiende år, trekker ofte flertallspartiet i de enkelte stater strekene slik at valget skal slå best mulig ut for dem. Resultatene kan bli groteskt utseende kartutsnitt. En avistegner satte øyne og klør på en av Gerrys bisarre dannelser så den lignet en salamander. Sammenstilling av en guvernørs navn og et amfibium er fortsatt et kjent begrep, «gerrymander». Geografiske misfostre blir det også av vår hjemlige politiske hestehandel, en norsk avart av gerrymandering som i neste omgang kan føre til endring av valgdistriktene.

I USA vil sterke krefter ha slutt på den utilbørlige gerrymanderingen, og ingenting tyder på at de vil følge den norske trenden med endringer av administrativ inndeling. Tvert om holdes den hellig. Leting med lys og lykte gjennom historien avslører bare én grenseendring mellom statene, en kuriositet fra 1857 da en liten flekk ble overført fra Massachusetts til New York. Stabilitet gjelder i høy grad også for de over 3000 counties.

Er strukturell rigiditeten dumt? Blir ikke stabile grenser normalt ansett som et gode? Selv Erna har gitt uttrykk for sistnevnte holdning. I fjor ble det foreslått å gi noen skarve kvadratmeter i 100-årsgave til Finland slik at deres høyeste punkt skulle havne på det 1361 meter høye Halti framfor et steinkast nede i lia der det ligger nå. Statsministeren sa nei. Man tukler ikke med grenser.

I andre land gjelder denne regel også innenlands. Lurvelevenet i pågående prosesser her hjemme gjør det lett å konkludere med at faste strukturer er en velsignelse. Hvordan skulle det ha gått i sterkt polariserte USA hvis de også skulle krangle om slikt? Tvunget til å finne løsninger innenfor eksisterende struktur slipper de evige diskusjoner om grensejusteringer eller sammenslåinger og spekulasjoner om at slike endringer i seg selv er et sesam-sesam. Troen på det blir fort en sovepute. Det pekes på frafallet i den videregående skolen i Finnmark, men vil det bedre seg bare fordi fylkesgrensa forsvinner? Alle kommuner kan oppleve trange tider. Om sammenslåing hver gang var løsninga, ville vi ha vært nede på én kommune for lengst. Flere lik i ei kiste gir ikke et levende vesen. Det gjelder å ta tak i selve problemet framfor å ty til strukturendring som løsning. Slik sett har de blå-blås regjeringstid blitt fem tapte år.

I næringslivet kan nye koster markere seg med å finne opp hjulet på nytt. Organisasjonskartene, rene labyrinter med streker i alle retningene mellom bokser fylt med navn på store og små sjefer, snus rundt på, men hvor ble det av framskrittet? Det er fort gjort at omveltningene i stedet suger energi ut av bedriften mens forbedringer uteblir. Andelen mislykkede fusjoner er også skremmende høy.

«Fremoverlente» politikere har hevdet at fylkes- og kommunestrukturen må være dynamisk. Skal Norge virkelig ha flytende grenser? Framdrift og innovasjon må man ha, men stabilitet er også en viktig suksessfaktor. Nå brukes angrep på sistnevnte som forutsetning for å få til de to første. Enten det gjelder høyskoler, sykehus, Nav-forvaltning, politi eller ymse andre institusjoner gripes det under rådende reformpsykose til samme løsning. Det kan være en svært synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på. Evnen til å finne gode løsninger og drive samfunnsbygging kan forsvinne der en overdreven endringskultur råder. Selvsagt kan det være mye å klage på i hvilken som helst organisasjon, men ved å tro at alt skal bli så mye bedre i en større enhet, hvilket det neppe blir, kanaliseres energien mot rene luftslott.

Framfor å være til hinder kan faste strukturer tvert om være limet i et samfunn. Innenfor både lokale og regionale enheter gir de folk følelsen av å ha ei hand på rattet samtidig som grenser ikke bør hindre samarbeid over dem. Ødeleggende lokaliseringsstrid, maktkamp og posisjonering oppstår heller når de fjernes. Dertil kommer alt det sekundære som må henge med i svingene når strukturer endres, alt fra telefonkataloger, matrikkelinndeling og registrering av fiskebåter via stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet til det som fort kan bli en følge av regionreformen; mandatfordeling på Stortinget.

Haltende og selvmotsigende argumenter florerer. Forandring forfektes for forandringens skyld, og nåde dem som nevner ordet reversering. De blir raskt stemplet som sidrumpa bakstrevere, men hvem er det egentlig som reverserer? Kommunereformen, der de ansvarlige måler egen suksess i antall avviklede lokaldemokratiske enheter, må jo være et sjumilssteg tilbake til tiden før 1837 da vi fikk Formannskapslovene med sin intensjon om lokalt sjølstyre. Sogn og Fjordane f.eks. går i revers til 1763 når fylket igjen legges under Bergen. Reformer kan derimot være fine greier om de har et reelt innhold og ikke bare er påskudd for sentralisering med elendig eller manglende dokumentert behov for minimumsstørrelser.

Skulle Finland ha fått den ørlille biten med gråstein, måtte saken ha passert Stortinget med 3/4 flertall. Norgeskartet blir omrokkert i ekspressfart med ned mot én stemme i overvekt, ofte sterkt i strid med folkeviljen, med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse, ordentlig utredning eller sedvanlige høringsrunder. Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, må eventuelle endringer komme etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken. Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt fører bare til et himla spetakkel og dårlig resultat.

Hareides initiativ for å lede KrF bort fra hestehandlingen med sentraliseringsregjeringa tenner et håp om at all denne ulykksalige mishandling av Norgeskartet vil opphøre. Vi er ikke tjent med gerrymandering på norsk.