21-22.1.2019 er datoene for vår neste konferanse. Sett av datoen nå! Vi lover spennende temaer som meget dyktige og engasjetende innledere. Konferansen planlegges med et tettpakket program over en og en halv dag med også tid for diskusjoner og sosialt samvær. Utfyllende program kommer snart – sett av datoen allerede nå. Konferansen blir på Gardermoen.
DEMOKRATI, RESPEKT OG SERVILITET
Aner vi nå landet rundt en viss panikk hos pådrivere for regionreformen? Retorikken deres ser i hvert fall ut til å bli skarpere og gamle argumenter kastes ut på nytt selv om de allerede har blitt revet i filler av motstanderne. Noen som har brukt tid og energi på forhandlinger og kjempet til seg avtaler for seg og sitt, syns nok også det ville være ille om alt dette har vært til ingen nytte. De har blitt «prosjektmakere» og kanskje noe blind for at det de allerede har, likevel er bedre. Enkelte politikere, som i utgangspunktet er i mot hele greia, mener også prosessen har kommet for langt og ikke kan snus. Det er alt for passivt, omtrent som å fullbyrde en dødsdom etter at uskyld er bevist bare fordi galgen er bygget og bøddelen hyra inn.
De som forfekter fylkessammenslåing i nord, enten de er redaktører i Nordlys, Nettavisen eller Stavanger Aftenblad, fremstiller det som om idéen har massiv tilslutning utenfor Finnmark og at man i resten av landet vil bli kokforbanna på finnmarkingene dersom de spenner ben under hele regionreformen. Man skulle tro at den manglende entusiasmen for f.eks. Viken har gått Stavrum, Fjellheim, Helle m.fl. hus forbi. Når til og med FrP i Akershus har innsett vanviddet, kan det nok spøke like mye for den konstruksjonen, og den ene etter den andre henger seg på, i Innlandet, Vestland og Telemark/Vestfold. Samtidig ulmer det i tvangssammenslåtte kommuner. Meningsmålinger viser også at opprøret i Finnmark har solid folkelig støtte, ikke bare i Troms, men i hele Norge. Et flertall mener at fylket bør stå alene, enda flere at folkeavstemninga der må respekteres. Undersøkelser har vist at (ekstern lenke) FINNMARKSOPPRØRET HAR STØTTE HOS FLERTALLET AV NORDMENN!
Det store folkelige engasjement i denne saken og lydhøre politikeres agerende deretter blir påstått å være ringeakt for et Stortingsvedtak og således en fare for demokratiet. Høyres Michael Tetzschner er av dem som uttrykker en slik bekymring. I et innlegg i Aftenposten 30/8 bruker han harde skyts mot dem som ikke uten videre aksepterer det Stortingsflertallet har presset gjennom uten de sedvanlige høringsrunden og ordentlige utredninger. Innvendingen fra anerkjent juridisk hold angående manglende lovlighet i saksbehandlingen nevner heller ikke Tetzschner med et ord. Når han under tittelen «Demokrati så langt det passer» anklager andre for ikke å følge spillereglene, singler derfor glasset kraftig i glasshuset han sitter i.
Begrenser demokrati seg virkelig kun til å stappe en seddel i en urne år om annet? Det kan man saktens få inntrykk av når det fra sentralmakta og deres våpendragere i kommentariatet støtt vises til at dette er vedtatt av Stortinget og dermed basta! Uansett hvor hårreisende folk måtte finne et vedtak, har de altså bare vær så god servilt å følge det.
Selvfølgelig skal man ha respekt for det som vedtas av en nasjonalforsamling, men dette må gå begge veier. De som er valgt av folket, må også lytte til det samme folk og justere kursen i henhold til tydelige signaler fra grasrota. Pålegg, forbud og vedtak uten legitimitet i folkedypet og oppfattet som urimelig av de berørte fører til redusert respekt for øvrigheta og samfunnets lover og regler. Det er heller nettopp da folkestyret og rettsstatens fundament trues.
I et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt. Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponert mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.
De styrende organer var enda mer samstemte i fornorskningspolitikken, i dag ansett for et grovt overgrep. «Alla hearrá guhkkin Oslos, asttat gullat maid mi bivdit?», som Mari Boine så treffende uttrykker det i sin sang fra 1985 om det å stå med lua i handa ovenfor de allmektige sørpå: «Høye herre langt der nede i Oslo, har du tid å høre på oss?» Hvem tør i vår tid å si at den lange kampen for samisk språk og kultur ikke var legitim selv om den trosset viljen til den allvitende og styrende statsmakt?
En kommentator uttalte at et fylke med 76.000 innbyggere er latterlig. Hva da med at Færøyene med sine skarve 50.000 har mer indre selvstyre? Det samme har Åland med bare 28.000. Vedkommende bør for all del ikke reise til selvstendige land som Andorra, Monaco, San Marino eller Lichtenstein. Gitt disses størrelse ville han antagelig ledd seg i hjel.
Kaoset rundt regionreformen vil bare bli enda verre hvis den drives videre. All uroen, motstanden, konfliktene bør være tydelige tegn på at eventuelle nydannelser vil bli direkte dysfunksjonelle enheter. Reversering vil ikke bare være fornuftig, men en seier for demokratiet. Da vil folkets respekt for Stortinget bli styrket ved at respekten således viser seg også å gå andre veien. Demokrati krever en fin balanse hvor det hverken bør forekomme maktarroganse eller servilitet.
Skrevet av: Torill Olsen, journalist og nestleder i For Finnmark, Arne Pedersen, fisker og leder i Norges kystfiskarlag og Per Gunnar Stensvaag, medforfatter av boka Folkestyre eller elitestyre
Usikkerhet også om sammenslåingen av Vestfold og Telemark
Fylkesordfører i Vestfold Rune Hogsnes er bekymret. I en reportasje i avisen Østlands-Posten den 26.8.2018 sier han bl.a. at «….hvis det ikke blir tilført nok av nye oppgaver til de nye regionene, da kan sammenslåingsprosessene bli vanskelig. For da forsvinner mye av motivasjonen.»
I reportasjen går det også frem at fire av Arbeiderpartiets ordførere i Vest-Telemark har gått ut i Vest-Telemark blad og sagt at sammenslåingen med Vestfold må stoppes.
Usikkerheten om hva som skjer rundt regionreformen og gjennomføringen av denne i Finnmark, får leder av KS, Gunn Marit Helgesen, og fylkesordfører i Vestfold, Rune Hogsnes til å bli bekymra.
Forsidebildet er faksimile fra reportasjen med dette:
Reportasjen i avisen i Østlands-Posten den 26.8.2018 kan leses her (+).
Gjelsvik til Viken fylkene: Boikott sammenslåing!
Boikott sammenslåingen av Buskerud, Akershus og Østfold oppfordrer stortingsrepresentant Sigbjørn Gjelsvik (Sp). Følgende går frem av et intervju i Aftenposten 25.08.2018:
– Fylkestingene i Akershus, Buskerud og Østfold bør definitivt stoppe arbeidet og avvente det som skjer i Stortinget til høsten, sier Sigbjørn Gjelsvik, talsperson i Senterpartiet i regionreformen.
– Viken er en meningsløs konstruksjon uten en logisk begrunnelse. Det er allerede brukt så mye tid og ressurser på en prosess som folk og folkevalgte er imot. Når saken nå er i spill, og det kommer ulike signaler om oppgaveoverføring, så bør arbeidet legges på is.
– Det er ingen grunn til å springe beina av seg og gjøre seg lekre for Regjeringen på noe vis, sier han.
– Er det ikke spesielt at du som stortingsrepresentant og medlem av lovgivende forsamling ber lokalpolitikerne boikotte et stortingsvedtak?
– Nei. Jeg er ombudsmann for Akershus, men også for det som tjener interessene for folk i resten av Norge. Dette er en reform uten noen fornuft. Og et stortingsvedtak står til det er fattet et nytt, sier han.
– Uansvarlig og populistisk
Det lyktes ikke å få kommentar fra kommunalministeren, men kommunalpolitisk talsperson i Høyre, Mari Holm Lønseth, reagerer sterkt.
– Det er både uansvarlig og populistisk å boikotte vedtak som er fattet i Stortinget. Stortinget har to ganger vedtatt at regionreformen skal gjennomføres, sier Lønseth.
– Når Akershus, Buskerud og Østfold slås sammen til en region, vil de bli en stor arbeidsmarkedsregion som vil få gode forutsetninger for å levere bedre tjenester til folk og næringsliv. Den type boikott setter hele regionreformen i spill.
Sigbjørn Gjelsvik i Sp mener imidlertid fylkespolitikerne i Akershus, Buskerud og Østfold nå har et ansvar for å stå opp for egen befolkning.
* Sterke reaksjoner i Troms mot å få færre oppgaver
– De må nå stå opp for alle dem som ikke ønsker dette her og bruke anledningen til å stoppe arbeidet, sier han.
– Har du Sp i ryggen når du sier dette?
– Dette har jeg solid støtte for på alle plan i partiet, sier Gjelsvik.
Bakteppet for at hele Viken-regionen nå plutselig er i spill, er at kommunalminister Monica Mæland (H) mandag sendte regionreformen tilbake til Stortinget fordi hun mener hun ikke har mandat til å gjennomføre sammenslåingen av Troms og Finnmark. Det gjorde Mæland etter at hverken Finnmark eller Troms vil sitte i fellesnemnda som skal bygge det nye fylket.
I reportasjen som du finner her går det også frem at Ap vurderer boikott.
Statsminister Solberg: «Nekter å utsette reformen»
Nekter å utsette sammenslåing av Finnmark og Troms
Til tross for at både fylkestinget i Troms og fylkestinget i Finnmark har sagt nei til å bidra til Fellesnemnda og 87% av Finnmarks innbyggere sa nei til sammenslåing av fylkene Finnmark og Troms, nekter statsminister Solberg å utsette reformen. NRK skriver i en reportasje 26.8.2018 at statsministeren holder fast på at regionreformen skal gjennomføres og at det kan bli aktuelt å be Stortinget om nye fullmakter for å få løst striden om sammenslåing av Troms og Finnmark. Videre legger nå statsministeren skylden på Arbeiderpartiet og sa blant annet i en debatt: «Vi har en lov om hvordan disse prosessene skal være. For øyeblikket fungerer ikke det, for med applaus fra Jonas Gahr Støre, så nekter fylkesordføreren i Finnmark å følge Stortingets vedtak. De bryter det Stortingets har bestemt og forhindrer at prosessen går etter norsk lov.»
Les hele reportasjen i NRK her.
Er det fortsatt flertall på Stortinget å gjennomføre sammenslåing av Finnmark og Troms mot en så stor folkelig motstand? Det svaret får vi vite om noen uker. Kanselleres Finnmark Troms sammenslåingen kan det få følger og bidra til andre fylker revurderer sammenslåing.
Lundteigen om regionreformen: En politisk katastrofe!
«En politisk katastrofe». «Umulig å finne en begrunnelse». Lundteigen legger ikke noe imellom når skal beskrive det nye Viken som etter planen skal se dagens lys 1. januar 2020. I en større reportasje i avisen Dagsavisen 31.7.2018 sparer ikke Lundteigen på kruttet med tanke på hva han mener om dette. Han sier blant annet:
– Et Viken som ikke inkluderer Oslo henger ikke sammen, bokstavelig talt, sier Lundteigen.
– Og om vi ser til historien: Uten Vestfold henger ikke Viken sammen. Det er ingen historisk, logisk eller praktisk begrunnelse for dette som nå blir forsøkt lagd.
Lundteigen sier videre at han aldri får gode begrunnelser for hvorfor et stortingsflertall bestående av regjeringspartiene og KrF valgte å overkjøre fylkestingets vilje i alle de tre fylkene som nå skal bli Viken.
Det nærmeste han kommer en slags begrunnelse, sier har, er blant «elitene i Europabevegelsen» som ønsker seg et regionenes Europa.
– Det er en tilstand hvor nasjonalstaten er borte, og vi har EUs forente stater. Da vil regionene ha større makt enn i dag – fordi vi ikke har nasjonalstater.
Lundteigen minnes samtaler med EU-entusiaster på 1990-tallet, som drømte om et Norge delt i fire områder: Viken, Bjørgvin, Nidaros og Hålogaland.
– Jeg har ikke funnet noen annen logisk, ideologisk begrunnelse for Viken enn dette, sier han.
Les hele reportasjen i Dagsavisen og hva Lundteigen mener om regionreformen her.
Lauvås: Lykkes innbyggerne i Finnmark kan Viken falle!
Stortingsrepresentant og fylkesleder i Østfold, Stein Erik Lauvås, mener Stortinget også må oppheve sammenslåingen av Østfold, Akershus og Buskerud til nye Viken om finnmarkingene lykkes med å beholde Finnmark om eget fylke.
I et intervju med Nationen uttaler han at han vil ta initiativ for en folkeavstemning om Finnmark Troms sammenslåingen reverseres. Lauvås er rimelig sikker på at resultatet vil bli nei som i Finnmark.
Faksimile fra reportasjen i Nationen:
Les hele reportasjen med Lauvås i Nationen her. (Betalingsmur)
Videre sier Lauvås til Nationen:
– Mens Finnmark i manges øyne har for få innbyggere, vil Viken ha for mange, mener Lauvås. Det nye fylket får nær 1,2 millioner innbyggere.
– Vi får også Gaza-stripen i midten. Oslo kutter det nye fylket i to. Her skulle man lage en felles bo- og arbeidsmarkedsregion, men dette henger overhodet ikke sammen, sier Lauvås.
Fylkeslederen sier de forholder seg til Stortingets vedtak, og dermed jobber for å gjennomføre sammenslåingen.
– Jeg lar Finnmark og Troms holde på med sitt, og blander meg ikke i de indre anliggende. Den diskusjonen går der oppe, og det syns jeg er helt legitimt. Dersom man velger å reversere Finnmark, mener jeg det er minst like gode argumenter for å reversere Viken, sier Lauvås.
FINNMARK – EN FUGL FØNIX
Da Finnmarkens amt fikk nåværende grenser i 1866, var innbyggertallet 20.400. Ved navneendringen til Finnmark fylke i 1919 hadde det mer enn doblet seg til knapt 44.000 for så å nærme seg 60.000 mot krigsutbruddet i 1940. Alle disse ble beordret sydover da tyskerne under sin retrett høsten 1944 sprengte broene og kraftverkene, senket båtene, slaktet budskapen, felte strøm- og telefonstolpene og tente på kaiene og bygningsmassen. Under dette infernoet trosset 1/3 av befolkningen evakueringsordren ved å gjemme seg i fjell og utmark. Etter krigen var det ofte mer på tross av enn ved hjelp av sentrale myndigheter at Finnmark bokstavelig talt steg opp av asken som en Fugl Fønix.
De evakuerte returnerte langt raskere enn planlagt, også dit den norske stat mente burde forbli liggende øde. Statistikken for 1946 viser at 58.790 mennesker var i ferd med å skaffe seg nye hjem og ny framtid i ruinhaugene. Bare ytterst få plasser, slik som rasutsatte Finnkongkeila, ble aldri gjenreist. Andre ble senere forlatt grunnet storsamfunnets manglende satsing på moderne infrastruktur.
Hamningberg var et av få steder tyskerne ikke rakk å brenne. Likevel sto det på lista der det ikke sku bo folk i husan. Beboerne ville det annerledes og fikk etterhvert kirke, nytt fiskebruk, elektrisk strøm og i 1962 til og med vei, men det viktigste gjensto. Med større båter som ikke kunne dras på land mellom hvert sjøvær, ble kampen om Hamningberg en kamp om molo. Da Stortinget i 1965 løp fra sin 11 år gamle lovnad om ordentlige havneforhold, vedtok de i praksis å avfolke fiskeværet. De yrkesaktive forsvant da fort. Bare noen pensjonister klorte seg fast til ut på 70-tallet. NRK-journalist Bjørn Nilsen gjorde historia kjent gjennom TV og boka «Hamningberg – fraflytting og umyndiggjørelse». Hjelmsøya, hvor alt ble nedbrent og så gjenoppbygd, har en parallell skjebne og ble folketom i 1968. Nylig avdøde Reidar Nielsen ga om dette i 1975 ut boka «Tilfellet Sandvikvær».
Norges folkemengde var 3.123.338 i 1946. Det økte med 28% til 3.997.525 i 1975. Samme år var det 79.413 finnmarkinger hvilket innebærer en økning på 35% for perioden. Mot alle odds hadde altså fylket bedre folketallsutvikling enn landsgjennomsnittet. Høyere fødselsoverskudd er den statistiske hovedforklaring, men uten et sterkt ressursgrunnlag og et folk med trua på framtida, hadde man ikke sett et slikt tydelig tegn på at det er liv laga. Svart hav, strukturrasjonalisering både i fiske og landbruk, nedleggelse av gruver og den generelle sentralisering medførte så nedgang til 74034 i 1989 via opp til 76629 i 1995 og ned igjen til 72399 i 2008. Siden da har det imidlertid gått oppover til 76167 ved siste årsskifte.
Prognoser er skumle saker brukt som propaganda for sentralisering. Etter Schei-kommitéen og sammenslåingsbølgen på 60-tallet har strukturdebatter ridd oss hvert tiår gjennom utvalgene til Tallaksen, Buvik og Christiansen samt Ernas tid som kommunalminister. Felles for alle disse anslag mot lokalt sjølstyre er at dommedagsprofetiene over de som unnslapp sammenslåing, har blitt gjort til skamme. Riktignok har mange distriktskommuner hatt nedgang i folketall, men de som beholdt sin selvstendighet, har klart seg uendelig mye bedre enn bygder som mistet den og led vanskjebnen å bli stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner.
Bortsett fra Bergen som ble innlemmet i Hordaland i 1972, har fylkesinndelingen stått seg fram til inneværende runde. Heller ikke for dem finnes det belegg for en generell påstand om at de små har klart seg dårligere enn de store. Det er alt for lettvint å forklare bunnplasseringen på en del statistikker med at Finnmark er fylket med lavest folketall. Det nest minste, Sogn og Fjordane, figurerer jo som oftest i motsatt ende av tabellen. I samme grad som for kommunene må det også kunne antas at Finnmark har klart seg mye bedre til nå enn tilfellet ville vært uten status som eget fylke. Nettopp det har vært en viktig motvekt til den kolonimakt man lengst nord i landet ofte har følt seg utsatt for.
Budskapet om stupende folketall krydres med at så alt for mange av de få gjenværende stakkarene blir så sørgelig gamle. For oss som begynner å dra på årene gjelder det her om ikke å få makabre tanker om hvordan grensefjerning skal kunne bøte på slikt. I de demografiske skrekkscenarier ser man tydeligvis bort fra det positive i at folk lever lenger og at pensjonister kan være en ressurs i et samfunn. Foruten høyere levealder fører jo bedre folkehelse også til at gamle holder seg vitale og selvhjulpne lenger. Uansett vil aldersfordelingen der den påpekes å være ekstra ille, umulig kunne bli annet enn enda verre ved nedleggelse av fylkes- eller primærkommune. Mange i arbeidsfør alder vil jo uvegerlig forsvinne sammen med de offentlige jobbene.
Et annet hyppig brukt retorisk grep er at man sammenslått skal kunne hevde seg så mye bedre i kampen mot andre allerede folkerike konstellasjoner. Hvilken kamp er det egentlig snakk om? Er det ikke i et sivilisert samfunn plass til enheter av forskjellig størrelse og folketetthet? Mens USAs mest folkerike stat, California, har 40 mill innbyggere, har Wyoming bare 580.000. I Canada er Ontario provinsen med flest folk, 14 mill., mens Prins Edward Island bare har 141.500. De tre territoriene med utstrakt selvstyre har 42, 36 og 32 tusen. Ingen der skriker av skrekk over det noen tydeligvis mener er en uheldig ubalanse. Er det ikke heller slik at flere små også betyr flere stemmer for distriktenes felles interesser?
Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem er heller ikke gode nok. De vet dessuten ikke sitt eget beste, må vite, når slikt som folkeavstemninger blir ignorert. Med historien i bakhodet er det likevel grunn til å tro at Finnmark fra elendighetsbeskrivelse og svartmaling igjen vil reise seg som en Fugl Fønix.
LSF: «Kraftig angrep på viktige elementer i distriktspolitikken – stans endring av distriktsindeksen!»
Flere kommuner vil kunne bli tvunget til å slå seg sammen om inntektssystemet for kommunene i 2019 ikke endres. Dette bl.a. fordi strukturkriteriet og endringer i distriktsindeksen vil medføre reduserte inntekter. Styreleder i Lokalsamfunnsforeningen Ole Gustav Narud var meget tydelig om konsekvensene ovenfor medlemmene i kommunal- og forvaltningskomiteen under høringen på Stortinget den 24.5.2018.
Lokalsamfunnsforeningen leverte høringsuttalelsene (klikk her for ekstern lenke) til høringen i Prop. 88 S (2017-2018) Kommuneproposisjonen 2019 i kommunal- og forvaltningskomiteen til komiteen.
Se video fra høringen den 24.5.2018 her. Lokalsamfunnsforeningens forslag og syn starter etter 6 min. 30 sek. i videoen.
I desember 2017 (vedtak 94) vedtok Stortinget:
Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføringen av kommunereformen.
Lokalsamfunnsforeningen er av den oppfatning av at inntektssystemet må endres for å etterkomme ovennevnte vedtak fra desember 2017. Vedtak må omsettes i handling.
På høringen den 25.5.32018 i kommunal- og forvaltningskomiteen deltok på vegne av Lokalsamfunnsforeningen fra venstre Erik A. Sørensen, Ole Gustav Narud, Svein Olav Agnalt og Jan Mønnesland (artikkel bilde).
KS avga også en høringsuttalelse. Video av denne kan ses på denne lenken her.
Finnmark: 93% nei til sammenslåing med Troms!
Av 5189 papirstemmer ønsket bare 383 sammenslåing. Alle papirstemmene er nå talt talt opp. Det endelige resultatet, som inkluderer de digitale stemmene, vil tidligst komme onsdag, har Finnmark fylkeskommune opplyst om tidligere, skriver Avisa Nordland.
iFinnmark rapporterer løpende om totalresultatet og for hver kommune (klikk her.)
Dette gjelder som sagt alle papirstemmene som nå er talt opp. Endelig resultat inkl. alle digitale stemmer vil foreligge på onsdag. Ingen blir vel overrasket om ikke 9 av 10 er i mot sammenslåing av Finnmark og Troms når det endelige resultatet foreligger. Hvilke konsekvenser vil dette resultatet få for videre sammenslåingsdebatt- og forhandlinger mellom Finnmark og Troms, og ikke minst til kommunevalget i 2019 og stortingsvalget i 2021 om Stortinget ikke reverserer beslutningen om sammenslåing av Finnmark og Troms?
Foto: Avisa Nordland/iFinnmark
FINNMARKSOPPRØRET HAR STØTTE HOS FLERTALLET AV NORDMENN!
– Folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget.
I en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark har Infact på vegne av tre forskere undersøkt befolkningens oppfatninger om denne spesielle folkeavstemningen. Undersøkelsen viser at et klart flertall i befolkningen er positive til at det gjennomføres en folkeavstemning og at et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere. Hele 66% mot 19% – altså tre av fire som har tatt standpunkt sier Stortinget bør respektere resultatet av folkeavstemningen
– Sammenslåingsvedtaket mangler legitimitet hos den befolkning vedtaket angår.
Undersøkelsen er en del av en rapport utarbeidet av professor Nils Aarsæther (Universitetet i Tromsø), Ole Gustav Narud (amanuensis Høgskolen i Innlandet) og Mona Strand (Høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet) som handler om bakgrunnen for folkeavstemningen i Finnmark og mulige konsekvenser av den. Folkeavstemninga kan betraktes som en ytterligere understreking av at Stortinget har fattet et vedtak som et klart flertall av de det gjelder, er imot. Resultatet vil svært sannsynlig vise et klart nei til sammenslåing, og vil dermed bli et tydelig signal om at sammenslåingsvedtaket mangler legitimitet hos den befolkning vedtaket angår. Folkeavstemninga blir dermed et «input» i en større uttesting av regjeringens utholdenhet i et saksforhold der en vedvarende motstand blir sannsynlig, kostnadskrevende, og føre til slitasje på regjeringas omdømme som «også periferiens regjering».
Forskerne skriver blant annet:
«Avstemningen er et sterkt signal om at Finnmark har evne og vilje til å kjempe for sine interesser, og disse interessene kan sies å sammenfatte kjernen i norsk distrikts- og regionalpolitikk: Det skal, i det norske systemet, tas spesielt hensyn til avstand, til spredtbygdhet, til folkes ressursnærhet og til «nordhet». Distrikts-Norge er i dag i et «håpløst» demografisk mindretall, men kan stadig påregne den urbane majoritetsbefolkningens støtte.»
Den nye meningsmålingen dokumenterer at det er en betydelig støtte i den norske befolkningen til den framgangsmåten Fylkestinget har valgt, både ved at et flertall støtter at det gjennomføres en folkeavstemning og at et enda større flertall mener at avstemningsresultatet må respekteres av Stortinget.
Klikk her for rapporten fra de tre forskerne.
Klikk her for resultatene fra meningsmålingen Infact har gjennomført.
Saftig kritikk av regjeringens distriktspolitikk: «Lite tillitvekkende snikinnføring!»
På Lokalsamfunnsforeningens konferanse sist mandag ble det et heftig ordskifte om endringene i inntektssystemet og distriktspolitikken: «Å snike en slik nedskalering av distriktsstøtte inn som om det hele er en faglig justering virker lite tillitvekkende» uttalte forskningsleder Jan Mønnesland: Det utløste sterke reaksjoner fra flere partier:
«– Spørsmålet om distriktsindeksen er ikke teknikk. Dette er politikk, sa Torhild Brandsdal (KrF) .
Stein Erik Lauvås (Ap) mener Kommune-Norge går beinharde tider i møte.
– Tretten kommuner i mitt fylke, Østfold, får under prisstigningen, 2,5 prosent, i tilskuddsutvikling. Man ønsker sentralisering for å oppnå privatisering, anklaget han.
– Vi ser jo retninga: Det skal tas fra de små, gis til de store. Til slutt blir det snik-tvangssammenslåing. Når det ikke lenger er økonomi, tvinges en til å slå seg sammen, mener Senterpartiets Heidi Greni.»
De fire partiene som deltok i debatten har til sammen flertall på Stortinget og kan gjøre noe med problemet, dersom de blir enige om det!
– TAPER: Evenes kommune er kjent for sin lufthavn, men kan få en hard landing tirsdag. Regjeringens forslag til nye distriktsindekser kan svekke deres inntekter med en halv million kroner ifølge KS, skriver ABC nyheter. Foto over: Thomas Vermes / ABC Nyheter
ABC nyheter rapporterer fra vår konferanse på Gardermoen den 7.5.2018.
PRESENTASJONER FRA KONFERANSEN 7.5.2018: REFORMENE SOM SENTRALISERER NORGE
REFORMENE SOM SENTRALISERER NORGE
Her er lenkene til alle presentasjoner/bilder på vår konferanse den 7.5.2018. Klikk på bildet eller innleders navn og du kommer rett på presentasjonen:
Kommunalt inntektssystem og kommunaløkonomi: Skal kommuneøkonomien tvinge fram enda flere sammenslåinger?
Jan Mønnesland, forskningsleder
Eivind Dale; Departementsråd, Kommunaldepartementet
NAV organisering sett fra brukernes og kommunenes perspektiv: Er sentralisering og spesialisering viktigere enn personlig kontakt og lokalkunnskap?
Kjell Hugvik, Arbeids- og tjenestedirektør, NAV
Professor Steinar Westin, NTNU
Skal kommunenes organisering avgjøres av EØS/ESA?
Anita Sundal, Leder i team politikk, Virke
Herdis Helle, kommuneadvokat Bergen kommune
De samlede virkningene av sentraliserende reformer
-Hva kan vi lære av Danmark?
-«Bygdepopulisme» – Hvorfor bråker de sånn?
Kaare Dybvad Bek, Folketingsrepresentant (Dk) og forfatter
Bente Aasjord, statsviter og spaltist
——————————————————————
Takk til alle, ikke minst Eva Nordlund som leder av debattene og alle andre som bidro til en vellykket konferanse! Bilder fra konferansen og deltakere under:
Ole Gustav Narud, styreleder Lokalsamfunnsforeningen åpner konferansen:
Svend Morten Voldsrud, Fagforbundet innleder:
Karin Andersen, Ole Gustav Narud og Jan Mønnesland:
Kjell Hugvig, Steinar Westin og Eva Nordlund:
Konferansedeltakere:
Debatt med Heidi Greni, Karin Andersen, Torhild Brandsdal, Stein Erik Lauvås og debattleder Eva Nordlund:
Trond Giske, Trygve Slagsvold Vedum og Eva Nordlund:
Program: Reformene som sentraliserer Norge! Gardermoen 7. mai 2018
Mandag 7.5.2018 10:00-16:00 arrangerer Lokalsamfunnsforeningen i samarbeid med Fagforbundet og Pensjonistforbundet konferansen:
Reformene som sentraliserer Norge!
Adressen er:
Radisson Blue Airport Hotel, Hotellvegen 1, Gardermoen. Vi ønsker alle deltakere og påmeldte en god reise og ser frem til en lærerik og spennende dag sammen!
Klikk på lenken under for fullstendig program:
Konferanseprogram: «Reformene som sentraliserer Norge!»
Hele programmet kan også leses her:
KINN KOMMUNE – KOR ER SPRÅKRÅDET
Kinn er eit vent namn. Det høvde godt for den gamle kommunen som bestod i varierande geografisk utstrekning frå 1837 til 1964. For ein eventuell konstruksjon som inkluderar noverande Flora og Vågsøy, vil «Kinn kommune» verta aldeles gale, og det er siste ordet i namnet som ikkje passar.
Ein kommune er pr. definisjon eit mindre administrativt område. Ordet kjem av fransk commune. Det vart til under den franske revolusjonen, men opphavet er latin og tyder felles eller sams. Då er det turvande å spørja om kor avgrensa Kinn er geografisk og kor mykje dei to adskilte delane har til felles? Språkøyret lyt vera særs kleint om ein ikke straks høyrer at noko skurrar. Er ein det minste oppteken av korrekt terminologi, lyt ein difor snøggast råd leita fram eit anna ord i lag med Kinn.
I Noreg har vi tre forvaltningsnivå der kommune er det lågaste. Berre få og helst særs små land har berre to. Eit døme er San Marino som med sine 61km2 er administrert gjennom ni kommunar for utan sentralmakta. Andre land, frå enorme USA til vesle Luxembourg, har fire forvaltningsnivå. Sistnemnde som berre er ein sjuandedel så stort som Sogn og Fjordane, er delt inn i 3 distrikt, 12 kantonar og 105 kommunar. Gjennomsnittskommunen er 24km2 og har 5000 innbyggjarar. Ellers i Europa er slik storleik også ganske normal.
Jamvel før regjeringa tok til med sine strukturreformer, var altså norske kommunar slett ikkje små målt mot andre land. Om dei blå-blå hadde fått fullt gjennomslag for planane sine, ville vi ha trona heilt i toppsjiktet av statistikken kva gjeld antal innbyggjarar, medan flatemålet hadde vorte så stort at vi hadde hamna heilt utanfor grafen. Vi låg rett og slett an til å verta ein ekstrem avvikar i Europa. Lukkelegvis vart mykje stogga av folkeleg motstand, men ein del stader ligg det diverre an til at vi får absurde einingar, særskilt på Vestlandet.
Ein kan saktens undra kva utlendingar vil seie til slikt noko som Kinn, til dømes turistane på Hurtigruta? Når dei legg til kai i Florø, vil dei tenkje at det var ein fin liten by og eit naturleg kommunesenter for øyane og fjordbygdene i kring. Det same vil dei tykkje om Måløy inntil dei får vete at alt høyrer til same kommune. «Kva i all verda; har dei ikkje lokaldemokrati i det her landet?», vil snøgt kunne verta eit nærliggande spørsmål. Sveitsarar vil kan hende lura på om det her er snakk om to halvkantonar slik Appenzell var før dei i 1999 vart fullverdige kantonar kvar for seg. Ein kikk på kartet synar at heller ikkje det høver. Dei to Appenzellane har jo lang felles grense, og under dei er det 26 kommunar på eit totalareal mindre enn berre Flora.
Køyrer du gjennom land som Tyskland, ser du landsby på landsby langs vegen, og du kan vera bra sikker på at alle over ein viss storleik er eigne kommunar. Tyskland har over 11.000 av dei. Eigentleg kan ein seie det omvendt. Det er nettopp av di det er eigne kommunar at landsbyane har vokse fram. Administrativ inndeling har enormt mykje å seie for korleis eit land vert sjåande ut etter kvart. Slik et det også i Noreg. Om ein del distriktskommunar har hatt nedgang i folketalet, har dei klart seg uendeleg mykje betre enn dei som leid vanlagnaden å verta stemoderleg handsama utkantar i storkommunar. Sjølv dei minste einingane har skule, barnehage og eldreomsorg medan det finns mange ekskommunar utan slike basistenester, ja jamvel ein ekskommune fri for folk.
Jamføring av eksisterande og tidlegare kommunesentra gjev liknande skremmande aha-oppleving. Hotellbrannen kan difor diverre verta eit sørgeleg forvarsel på lagnaden til Selje sentrum etter ei tid i den nye Stad kommu.., orsak Stad eit eller anna. Selje sitt Nei til Vågsøy burde ha vore ei stadfesting av framleis sjølstende. Fridomstanker vart stogga av skremslane om med tvang å hamna under naboen i sør. Difor kakka dei seg heller «friviljug» på lag med Eid. Den samanslåinga er ein absurditet nestan like ille som Kinn og kvalifiserer heller ikkje til å kalla seg kommune.
Med Florø som storebror vil det vera eit reint under om ikkje også Måløy skulle mista offentlege arbeidsplassar etter kvart, og ringverknadane kjem fort. Kjøttvekta er ikkje å spøka med. Nærast som ein naturlov vert det som er stort større, og det som er lite mindre. Røynsla syner at lokal administrasjon har mykje å seia for samfunnsbyggjing, stads- og næringsutvikling. For å sukra pilla vert det snakka om delt kommunesenter. Javel, men kor ofte høyrer vi vel ikkje om kor naudsynt det er å utvida eller bygge nytt rådhus av di det er så uhøveleg for samhandlinga å ha etatar spreidde rundt i same by? Er det ikkje difor dei går med byggeplanar i Florø, og kva med ordføraren? Ein slik ombudsmann skal jo helst vera til stades i heile kommunen. Skal han eller ho fyka i løypestreng mellom dei to byane, eller lyt det kloning til?
Flora avslutta allereie våren 2016 sonderingar med naboane i Sunnfjord. Ikkje overraskande ville dei heller vera for seg sjøl enn å verta utkant i ein gigant med Førde som sjølvsagt sentrum. Ei samling på kysten ser dei meir ljost på uansett kor lite geografien spelar på lag. Imperialistisk tankegods er ikkje noko ukjent fenomen der dei tek mål av seg til å verta endå meir av eit regionsenter, og i Florø er det nok dei som ser seg tent med ein koloni ti mil pluss ei fergereise unna. Eit argument for ein kystkommune er at dei samla skal stå sterkare i kampen mot indre strok. Det er endå eit prov på korleis også det regionale samarbeidet lider under reformpsykosen. Alle freistar å posisjonera seg, destruktive krefter kryp fram og bygdestrid raser, for ikkje å snakka om den enorme energi-, penge- og tidstjuven dette er.
No vert det tilskipa folkerøysting i Vågsøy. Då bør det verta eit renn til vallokalet for å ropa eit rungande NEI til galskapen. Om då ikkje kommunestyre og Storting reverserer, lyt i alle høve språkrådet gripa inn. Kinn vert ein ein vanskapning og slett ingen kommune.
DER BARNA HENTES – Er det barnevernet og småkommunene som svikter?
I flere uker har barnevernet i distriktskommuner vært gjenstand for stor nasjonal media-oppmerksomhet. For ikke å si klappjakt: Det begynte med den lille kommunen Steigen i Nordland, som rager nest høyest i landet på andelen barn som barnevernet plasserer utenfor hjemmet, og endte med en «konklusjon» om at flere kommuner må slås sammen. Tilbake står barnevernsetaten og små distriktskommuner i skammekroken. Det er et skoleeksempel på hvordan statistikk kan brukes til å lage vrengebilder. At flere barn hentes i deler av landet, er et symptom på et mye større bilde: Geografisk sosial ulikhet, mellom nord/sør og sentrum/periferi i Norge.
Da saken eksploderte, meldte NRK at antall barnevernsovertakelser i Steigen «er fem ganger så mange som landsgjennomsnittet» (Dagsrevyen 5/4-2018). Ordfører og rådmann ble avkrevd svar foran kamera, uten å være i stand eller å ha mulighet til å forklare. Bjella ble hengt på barnevernstjenesten. Professor ved Nord universitet, Reidun Follesø forklarte: «hvis folk ikke er dyktige i jobben, blir man mer sårbar i små kommer» (NRK). Dagen etter meldte NRK at «de tre nordnorske fylkene ligger på topp i statistikken om omsorgsovertakelse». Helt riktig. Nord-Norge huser 20% av landets kommuner, men utgjør 75% av de 20 kommunene som er på Norges-toppen i omsorgsovertakelse. Atter ble skytset rettet mot barnevernet, også av barnevernet selv: «Barnevernet i nord er ikke kommet like langt som resten av landet», sa regiondirektør Pål Christian Bergstrøm i det statlige barnevernet i Nord-Norge til NRK (6/4-18), og plasserte dermed ansvaret på sine ansatte i Nord-Norge.
Da NRK igjen løftet blikket, kunne de avsløre at fenomenet ikke bare gjaldt Steigen og Nord-Norge, men små kommuner i hele Norge! «Vi kan ikke leve med så store forskjeller i barnevernet», sa barne- og likestillingsminister Line Hofstad Helleland (H) (NRK 9/4-18). En uke seinere kom svaret: «Det er helt avgjerande at kommunereforma får halde fram med full kraft, slik at vi får sterkere kommuner og ei barnevernsteneste som har bred kompetanse», sa Helleland på Politisk kvarter på NRK 16. april. Avisa Nordlys hengte seg på: «Det er hevet over all tvil at barnevernet blir betydelig styrket av større og mer kompetente fagmiljø. Det vil storkommunene bidra til», mente politisk redaktør Skjalg Fjellheim på lederplass samme dag. Saken var «oppklart»: Det er antall barnevernsovertakelser som avgjør kvaliteten på barnevernet: Jo flere jo verre! Slik ble plottet og jakten på små distriktskommuner bygget og bekreftet, dag etter dag.
En annen indikator NRK, Nordlys og Hofstad Helleland(H) kunne kikket på, er KOSTRA-tall for kvaliteten på barnevernet, f.eks i Kommunal Rapports kommunebarometer (2017), basert på 11 ulike nøkkeltall. Av Nordland fylkes 44 kommuner (de aller fleste er små), er det et overveldende flertall – inkludert Steigen – som skårer bedre på barnevern enn fylkeshovedstaden Bodø. Bare tre kommuner i fylket gjør det dårligere enn Bodø. Samme år skåret over halvparten av småkommunene i Troms fylke høyere på barnevern enn Tromsø kommune. Dette støtter verken medias eller regjeringens analyse om kvaliteten på barnevernet i små kommuner.
Det geografiske mønsteret av barnevernsovertakelser rimer mer med et annet og langt større bilde: Sosiale levekår langs en sentrum periferi-akse. Folkehelseinstituttets statistikker viser store geografiske helseforskjeller i Norge. I mange distriktskommuner i Nord-Norge har befolkningen lavere utdanning, mer uhelse, mer selvmord, lavere inntekt, lavere levealder og mer fedme osv. I januar 2018 viste elevundersøkelsen at andelen mobbing i skolen er høyest i Nord-Norge. Selv om småkommuner i nord ikke kommer spesielt dårlig ut i kommunebarometeret på barnevern, utgjorde nordnorske kommuner i den samlede totaltabellen for 2017 84% av de 50 dårligst rangerte i landet. Ofte er det kommuneøkonomi og grunnskole som trekker ned. At Nord-Norge kommer dårlig ut på levekår og folkehelse, handler ikke om små kommuner. Det er systematisk ulikhet mellom sentrum/periferi, der Nord-Norge er den mest perifere landsdelen. Folkehelse og KOSTRA-tall fanger ikke hele bildet, men det er sterke indikatorer. Selv om bildet er tydeligst i nord, finner vi lignende trekk i Sør-Norge: Også her er andelen barnevernovertakelser høyest i de typiske distriktsfylkene. I andre enden av skalaen finner vi storbyfylkene Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland, med Sogn og Fjordane som det store unntaket.
– Vi vet ikke hvorfor det er slik, jeg skulle ønske at noen kunne forske på dette, svarte Steigens rådmann Tordis Sofie Langseth Pedersen, da NRK Dagsrevyen bad henne forklare hvorfor så mange unger hentes i Steigen (5/4-18). Hennes bønn om forskning er betimelig: Det samme burde adresseres om den geografiske ulikheten i Norge. Vi vet heller ikke hvorfor det er slik, eller om geografisk ulikhet har vokst, men flere faktorer tyder på det siste: Vi tror høye boligpriser i byene leder flere sårbare- og lavinntektsfamilier til å flytte på bygda, der bokostnadene er lavere. Samtidig har en massiv sentralisering av statlige arbeidsplasser tappet distriktene for høyt utdannede og deres familier. Kommuneøkonomien presses av fallende innbyggertall. Samtidig øker kostnadene, inkludert til barnevern. Det Fagforbundet får høre i nasjonale forskningsmiljøer, er at forskning på geografisk ulikhet ikke er prioritert det siste tiåret; med ett unntak: Det forskes på ulikhet mellom Oslos bydeler.
Kunnskap er et viktig «nav» i det politiske rommet: Det fremmer et faktabasert offentlig ordskifte. Alternativet er stereotypier og stigmatisering; dessverre er det slik barnevernssaken kom ut. Det er fint hvis Høyre og regjeringen tar grep for å redusere behovet for omfanget av omsorgsovertakelser. Men da må fokus rettes på elefanten i rommet: Geografisk ulikhet i Norge. Dette kan verken barnevernet eller kommunesammenslåinger løse. Det krever mer kunnskap og en annen fordelings- og distriktspolitikk.
Elefanten i rommet! Om demokratiske kostnader og konsekvenser: Vil vanstyre spare kostnader i fremtiden?
Regjeringen og flertallet på Stortinget har slått sammen kommuner og fylker uten å utrede konsekvensene først. Det kjennetegner både «kommunereformen» og «regionreformen» at endringene har blitt banket igjennom på Stortinget raskt – og at det ikke var tid til grundige faglige og politiske utredninger av konsekvensene. Før slike reformer i Norge har det vært vanlig at et bredt sammensatt utvalg utarbeider en NOU – altså en omfattende utredning av alle sider ved saken – og at denne deretter sendes på høring før saken fremmes i Stortinget. Da kommer alle argumentene fram – både for og mot endringene. Det er «den norske måten» å gjennomføre reformer på: grundig, gjennomtenkt og demokratisk.
De partiene som har stilt seg bak denne bølgen av sammenslåinger av kommuner og fylker hevder at grundigere utredninger er det hverken behov for eller tid til. Begrunnelsen er blant annet at de ønsker å spare kostnader ved å gjennomføre slike reformer! Resultatet er grotesk. Delvis fordi det ikke er noen sammenheng mellom det som skjer på ulike steder i landet, delvis fordi mange av løsningene umulig kan forsvares over tid og delvis fordi viktige problemstillinger overhodet ikke er drøftet. Det er slik sett flere «elefanter i rommet» – viktige spørsmål som nesten ingen snakker om. En slik «elefant i rommet» er hva som skal skje med valgdistriktene til Stortinget når halvparten av landets fylker er slått sammen?
Sammenslåingen av Troms og Finnmark skal nå gjennom en folkeavstemning i Finnmark selv om den allerede er vedtatt av Stortinget. Det har ført til at en rekke spørsmål blir reist som burde ha vært vurdert av Stortinget før vedtaket ble fattet. I et svært interessant intervju med nettstedet «High North News» uttaler professor Asbjørn Røiseland seg om hvordan sammenslåing av valgkretsene Troms og Finnmark vil kunne føre til at Finnmark blir uten representasjon:
«Han trekker frem en konsekvens som så langt har vært lite belyst i debatten. Nemlig at dagens finnmarkinger kan komme til å tape atskillig politisk makt i det øyeblikket et kompaniskap med Troms er et faktum. Årsaken? Det norske valgsystemet;
– Det er dette som er “elefanten i rommet”, og det er noe få snakker om, sier han.
– I Grunnloven står det at vi har 19 valgdistrikt til Stortinget, og i Valgloven står det at disse valgdistriktene tilsvarer fylkeskommunene. Så langt har ikke regjeringen sagt så mye om hva de har tenkt å gjøre med disse valgdistriktene, men at det er noe de vil komme tilbake til. Men det er klart: Slår man sammen to fylker, må kan også endre valgdistrikt.
– Gjør man ikke det, vil man jo ha et valgdistrikt som ikke samtidig er en politisk arena, eller et politisk nivå. Da blir det heller ingen prosesser der som kan få frem politiske kandidater. Alt tyder jo på at dette vil bli endret. Det er dramatisk for Finnmark, for i dag har vi et system hvor mandatene til Stortinget er fordelt gjennom en kombinasjon av folketall og areal – gjennom den såkalte «arealfaktoren». Det betyr at Finnmark i dag har fem representanter, som jo sikkert er fire mer enn det de skulle ha hatt, hvis man ikke hadde tatt hensyn til areal, sier han.»
Endring av stortingsvalgkretser krever grunnlovsendring – og derfor et svært solid flertall på Stortinget. Slike endringer vil det være vanskeligere å få vedtatt – for også politikere fra regjeringspartiene kan være motstandere av en slik endring. Professoren peker på flere andre forhold som også taler mot at de to fylkene bør slås sammen, men det mest interessant er allikevel følgende:
Jeg kan ikke utelukke at sammenslåingen i tolvte time vil bli stoppet, sier han – og føyer til:
– Men det er klart regjeringen er bekymret for hvilke følgevirkninger det vil få. Det kan jo føre til at også andre vil be om at sammenslåingsprosessene reverseres.
Professor Røiseland er altså bekymret for at andre kan komme til å kreve det samme! Hvorfor?
Det er åpenbart at det finnes andre fylker der sammenslåing av valgkretser vil kunne ha store konsekvenser både for representasjon og for mandatfordeling mellom fylkene og mellom partiene. Det er også nokså åpenbart at det er flere tema enn representasjon og mandatfordeling som ikke er utredet på en forsvarlig måte. Det finnes også kommunesammenslåinger som har gitt uholdbare løsninger – og i slike tilfelle er det mange historiske eksempler på at Stortinget har gjort om kommunesammenslåinger etter lang strid. To kommuner fikk faktisk omgjort vedtaket om tvangssammenslåing allerede høsten 2017!
Dersom Stortinget har gjort vedtak på sviktende grunnlag og uten tilstrekkelige utredninger så er det fornuftig å snu! Dersom vi har et stortingsflertall som ikke er villig til å endre mening under slike omstendigheter så er landet utsatt for vanstyre! Et slikt vanstyre kan ikke forsvares med at de ønsker å spare kostnader – for resultatet vil være det motsatte!
Andersen, Brandsdal, Greni og Lauvås: Konferanse 7. mai – kommer du? Påmelding her
Opposisjonspartiene på Stortinget (Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV) har høsten 2017 fått flertall for disse vedtakene:
- «Stortinget ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger i perioden 2017 – 2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.»
- «Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»
Vi har samlet medlemmer av kommunalkomiteen på Stortinget fra de fire partiene til en debatt på Gardermoen 7/5 for å få avklart hvordan partiene ser for seg at dette vedtaket skal følges opp i Stortinget når kommuneøkonomien blir behandlet. Debatten skjer i forbindelse med konferansen «Reformene som sentraliserer Norge». (Lenke)
Fra partiene møter:
Karin Andersen (SV) leder i kommunalkomiteen
Thorhild Brandsdal (Krf)
Heidi Greni (Sp)
Stein Erik Lauvaas (Ap)
DU må delta på denne konferanse og være med på denne debatten. Dette er en svært viktig anledning til å rette opp de feilene inntektssystemet inneholder nå!
Påmeldingsavgift 1000,- inkl. lunsj
Ny konferanse 7.5.18: «Reformene» som sentraliserer Norge! Påmelding her
Invitasjon til konferansen: «Reformene» som sentraliserer Norge!
Tid og sted: Mandag 7. mai 2018, Radisson Blu Airport Hotel, Gardermoen.
Konsekvensene av en lang rekke reformer de siste årene er en sterk sentralisering i Norge. Kommunereformen, NAV-reformen, regionreformen og politireformen er i ferd med å endre Norge. En ny utredning (Hjelmeng-utvalget) tar nå til orde for at kommunene må omorganiseres for å legge til rette for større konkurranseutsetting. Samtidig har nå et flertall på Stortinget slått fast at kommunesammenslåinger skal være frivillige. Det ble sist høst fattet vedtak om at:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»
Denne konferansen setter flere tema under debatt:
- Skal kommuneøkonomien tvinge fram enda flere kommunesammenslåinger?
- Er sentralisering av NAV viktigere enn personlig kontakt og lokalkunnskap?
- Kan EØS-avtalen tvinge kommunene til å omorganisere for å legge til rette for «Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører»?
- Hva kan vi lære av utviklingen i Danmark og hvorfor skaper de norske reformene så sterke reaksjoner over hele landet?
I samarbeid med Fagforbundet og Pensjonistforbundet har vi invitert sentrale politikere, ledere fra ulike departement og forskere til å innlede og diskutere disse problemstillingene
Konferansen henvender seg til deg som ordfører, lokalpolitiker, rådmann, stortingspolitiker, lokale og sentrale tillitsvalgte/folkevalgte. Ellers alle som er samfunnsengasjert.
Du er hjertelig velkommen til å delta på konferansen! – Mandag 7.mai 2018
Påmelding: Trykk her for å melde deg på.
Fullstendig program: Trykk her for å se hele programmet
Deltakeravgift: kr 1000,-
Look to Finnmark!
Folkeavstemning om sammenslåing av Finnmark med Troms
Fylkestinget i Finnmark vil torsdag vedta at det skal avholdes en folkeavstemning til sommeren om sammenslåingen av Troms og Finnmark! NRK melder om dette i dag her.
Famøst sammenslåingsvedtak
Det er en riktig, men også en modig beslutning, De to fylkene har blitt tvangssammenslått av et flertall i Stortinget. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF står bak dette vedtaket våren 2017. Grunnlaget for dette famøse vedtaket finnes ikke. Hverken forutsetningene for sammenslåing eller virkningene av vedtaket er utredet. Motstanden i befolkningen er nå voldsomt sterk, særlig i Finnmark! Lokalsamfunnsforeningen presenterte en meningsmåling i mai 2017 – før stortingsbehandlingen av denne sammenslåingen. Vår måling viste at det var flertall mot sammenslåing av de to fylkene i alle deler av landet og i praktisk talt alle partier på Stortinget.
«Look to Norway!» i anerkjennelse for en modig motstandskamp
Under andre verdenskrig skal den amerikanske presidenten Franklin Delano Roosevelt ha uttalt de berømte ordene: «Look to Norway!» i anerkjennelse for en modig motstandskamp. I dag bør mange si: «Look to Finnmark!» Finnmark fylkesting går foran i kampen mot tvangssammenslåing av fylker og kommuner. En meningsmåling viser at det er et massivt flertall på 82% i befolkningen for folkeavstemning. Et svært stort flertall (74%) ønsker å fortsette kampen for et eget fylke. (Det er vanlig over hele landet at både de som er for og de som er mot sammenslåing ønsker folkeavstemning.)
Ikke gjennomtenkt begrunnelse eller en skikkelig begrunnelse for tvangsbruken
Tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark var bare en del av den såkalte «regionreformen» som de fire partiene (Frp, H, V og Krf) vedtok i juni. Hele 11 fylker ble utsatt for samme behandling. Vår meningsmåling vist at også motstanden mot sammenslåing av Østfold, Akershus og Buskerud var svært stor. Dette fylket har fått navnet «Viken» og det mangler også enhver fornuftig begrunnelse. Før denne såkalte «reformen» ble vedtatt var det bare en sammenslåing av fylker som de fleste som hadde satt seg inn i spørsmålet så at var nødvendig. Det gjaldt en sammenslåing av Oslo og Akershus til ett fylke. Regjeringen til Erna Solberg avviste imidlertid en sammenslåing av Oslo og Akershus med den begrunnelse at folketallet i et slikt fylke ville bli så stort at det ville skape en ubalanse mellom fylkene i landet. Problemet med en slik argumentasjon er at «Viken» har et like stort folketall men en meningsløs geografi! Dette viser nettopp at det ikke har vært noen gjennomtenkt begrunnelse eller en skikkelig begrunnelse for tvangsbruken – ut over det ene at de som har flertall skal ha «rett»! Det er en uholdbar situasjon. Vilkårlig misbruk av makt skal ikke tåles! Politikerne i Finnmark går foran og demonstrerer for hele landet hvordan man skal svare på en slik behandling. De vil vinne denne striden til slutt. Det er bare ets spørsmål om tid. Og de vil vise hele Norge.
Finnmarkingene bør være tydelige på at de vil fortsette å kjempe for frihet og folkestyre i årevis om nødvendig. Kampen vil lykkes. Andre har klart det før.
“If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway. If there is anyone who has any delusions that this war could have been averted, let him look to Norway; and if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway”
Arbeiderpartiet kan ikke lukke øynene for ulikhet mellom sentrum og periferi
Arbeiderpartiet kan ikke lukke øynene for ulikhet mellom sentrum og periferi. Raymonds Norge
Sosialdemokratiske partier over store deler av Europa er i hardt vær. Lenge håpet vi at lavtrykket ikke rammet annerledeslandet Norge. Nå er Arbeiderpartiet i dyp krise. Jeg er alvorlig bekymret. Og verre ble det da jeg leste Klassekampens portrettintervju med Oslos byrådsleder Raymond Johansen 24. februar.
Jeg skriver ikke dette for å sverte Arbeiderpartiet, men fordi vi trenger et sterkt arbeiderparti. Uten det er ingen rødgrønn regjering i sikte. Å endre dette krever en situasjonsforståelse som fanger hele Norge. Raymond har vært Aps partisekretær i seks år. Jeg antar at han fortsatt rusler innom partikontoret, og at situasjonsforståelsen der ikke er veldig forskjellig. I det siste er Raymond blitt omtalt som mulig ny Ap-leder når den tid kommer.
I intervjuet sier han at mye av jobben som partisekretær gikk ut på å reise rundt: «Jeg kjenner landet bedre enn de fleste» sier han, men erkjenner at by og land er en «konfliktlinje med mye kraft» som han «alltid har hatt vanskelig for å forstå (…) By mot land-debatten slutter ikke å forundre meg (og) kan ikke være drevet av at det går dårlig i distriktene, for det gjør det heldigvis ikke». Med mindre han er feilsitert, velger jeg å tolke dette som en slags erkjennelse av at han kanskje er på gyngende grunn.
Likevel: I Raymonds verden har verken klasse, makt, frafall i skolen eller klimautfordringer en sentrum/periferiakse. Han erkjenner fattigdom og økende ulikhet, men «å lage skillelinjer mellom by og land er å forlate politikken, mens vi har betydelige sosiale problemer som gir sterkest utslag i Oslo», sier han. Inntrykket han etterlater seg, er at geografisk ulikhet i Norge er begrenset til hovedstaden.
Alle vet at det er klasseforskjeller i Oslo. Men når var det fokus på ulikhet mellom sentrum og periferi? Gjennomsnittlig levealder i Norge var i 2015 80 år for menn. I Hasvik kommune i Finnmark rakk ikke karene å fylle 69 år. I det rurale Nord-Norge er det systematisk mer vold, mobbing, frafall og uhelse enn landsgjennomsnittet. Tallene finnes i folkehelsestatistikker og hos fylkesmennene. Samme mønster gjelder kvalitet på offentlige tjenester: Nord-Norge huser 20 prosent av landets kommuner, men i Kommunebarometret i 2017 utgjorde nordnorske distriktskommuner 84 prosent av de 50 lavest rangerte i Norge (Kommunal Rapport). Blant disse finner vi også Hammerfest og Narvik.
«Han etablerer et politisk utenforskap for store deler av Norge»
Dette er ikke en «kultur der oppe i nord». Det er ulikhet langs en sentrum/periferi-akse. Vi vet ikke hvordan det er i resten av landet, men det er verdt å studere: I Nord-Norge, Nord-Trøndelag og i Hedmark mistet Arbeiderpartiet flest stemmer i stortingsvalget (mellom 7,6 og ni prosentpoeng). Fallet har fortsatt i hele Nord-Norge, i Troms havnet partiet under 20 prosent (Infact Nordlys 17. februar). Bildet faller sammen med skjebnen til sosialdemokratiske partier i mange europeiske land: De taper oppslutning i rurale områder. I EU lekker stemmene til ytterste høyre. I Norge går de heldigvis til SV og Sp.
Raymond har litt rett i at det går bra i distriktene: Næringslivet går så det griner og sysselsettingen øker i nord, også i mitt hjemfylke Nordland. Men det betyr verken at den sosiale dimensjonen løftes eller at ulikhet utjevnes. I tillegg ser vi at den økte sysselsettingen i nord ikke har skjedd i form av innflytting men som «fly in fly out». Styreleder Arve Ulriksen i NHO Nordland adresserte nylig at 33 av 44 nordlandskommuner har befolkningsnedgang, samtidig som næringslivet har en vekst høyt over landsgjennomsnittet. NHO-lederen foreslår en «omdømmekampanje» for å få flere til å flytte til Nordland.
Vel. Min hjemkommune Steigen er Nord-Norges 4. største havbrukskommune, der Mitsubishi (Cermaq) er enerådende. I 1.–4. skoletrinn er 38 prosent av lærerne ufaglærte, kommunen er på Robek-lista og folkehelsetallene urovekkende. En omdømmekampanje kan ikke fikse dette.
Vi trenger et sterkt Arbeiderparti og en rødgrønn regjering! I denne situasjonen kan jeg ikke se at Raymond Johansens situasjonsforståelse er drahjelp for partiet. Tvert om: Han etablerer et politisk utenforskap for store deler av Norge. Han «sverger til det gamle slagordet By og land, hand i hand». Det stammer fra 1930-tallet og rigget en politikk som gav innhold, retning og et løft til Ap. Det er det vi trenger nå. En god begynnelse vil være et kunnskapsløft som kan vise veien videre.
(Denne kommentaren sto først på trykk i avisen Klassekampen den 13.3.2018 og er gjengitt med tillatelse. Illustrasjon: Knut Løvås)
