Leder av Lokalsamfunnsforeningen, Svein Olav Agnalt
-Lokalsamfunnsforeningen som er en sammenslutning av en rekke norske kommuner, er godt fornøyd med at Regjeringen vil lytte til en folkeavstemming i de opprinnelige kommunene Søgne og Songdalen. Dette uttaler lederen i Lokalsamfunnsforeningen Svein Olav Agnalt til Nationen i dag.
Det er i tråd med det Senterpartiets leder, Finansminister Trygve Slagsvold Vedum lovet velgerne i forkant av valget i fjor. Det kan ikke overraske noen. Etter min mening ville det vært et løftebrudd Vedum ikke kunne regjert videre med, sier Agnalt og fortsetter..
Lokalsamfunnsforeningens styreleder Svein Olav Agnalt uttaler seg i Nationen 16. juni 2022.
At lokale representanter for Arbeiderpartiet og Høyre i Kristiansand er negative er heller ingen overraskelse. De har spilt et høyt spill og tapt.
Folkeavstemmingen bør og kan gjennomføres raskt. Det er fullt mulig å gjenopprette kommunene Søgne og Songdalen fra 2024. Det er et spørsmål om vilje. Min utfordring til de ansvarlige i Kristiansand kommune er å legge forholdene til rette for en avstemming som jeg tror gir et klart flertall for oppløsning. Deretter er det i alles interesse å etablere nye grenser, et tett samarbeid mellom kommunene og skape en slagkraftig region. Det fortjener folk i og rundt Sørlandets hovedstad.
Det er patetisk å høre tidligere statsminister Erna Solbergs bekymring for prosessen og de ansatte i den nye kommunen. Hvor var denne bekymringen da kommunereformen ble gjennomført. Solbergs uverdige reform uten konsekvensutredninger som ble gjennomført i en blanding av pisk og trusler, og til slutt ren skjær tvang ,var ikke det ansvarlige Høyre vi normalt ser verdig.
Solberg bærer hovedansvaret for den situasjonen vi nå opplever mange steder. Det kommer til å bli uro i lang tid framover. Enkelte steder vil det gå en generasjon eler to før de såkalte nye kommunene vil sette seg. Andre steder vil det bli uro i lang tid, selv om det ikke skulle komme formelle krav om deling. Det er alvorlig for demokratiet og skaper politikerforakt.
Vi må nok erkjenne at det ikke blir så mange oppdelinger som det burde blitt. Folk i Marnardal og Lindesnes vil mene at de blir forskjellsbehandlet. På Senja føler folk i Torsken og Berg seg lurt, og i Midsund er folk skuffet over det svaret de har fått. Listen kunne vært lang, men min spådom er at i første omgang blir det deling av Ålesund og Haram, av Søgne/Songdalen og Kristiansand, samt at Kinn kommune blir delt. Forsand blir grensejustert, og til uka blir Viken, Troms- Finnmark og Vestfold- Telemark delt. Så stopper det kanskje der, foreløpig. Men siste ord andre steder er ikke sagt, men det er en lenger prosess som strekker seg utover 2023/2024.
Så håper vi selvsagt at jeg tar feil og at det skjer raskere enn det jeg personlig tror, sier lederen i Lokalsamfunnsforeningen Svein Olav Agnalt.
Like etter kl. 15 i dag vedtok Stortinget at storfylkene Viken, Vestfold og Telemark i tillegg til Troms og Finnmark splittes opp igjen 1. januar 2024.
– Det er en gledens dag for demokratiet, fordi den har et flertall på Stortinget som vil lytte til den lokale folkeviljen, sa kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) mandag.
Stortingspolitikerne brukte over to og en halv time på å diskutere saken, selv om den i realiteten allerede var avgjort for lengst. En lang rekke politikere fra Senterpartiet benyttet anledningen til å hylle beslutningen om å la Viken og de andre fylkene oppløses.
Kari Mette Prestrud (Sp) kalte det også en dag verdt å feire. «I Senterpartiet hegner vi om lokaldemokratiet og feirer derfor at vi får tilbake fylkene våre med et høyt «hurra».
På den gamle, men nå snart reetablerte fylkesgrensa mellom Troms og Finnmark smalt Champagne-korkene i lufta kl. 15.00 i dag da stortingets vedtak var fattet. Gleden var stor hos de oppmøtte, hvorav flere av de som har kjempet sterkest for oppløsning av sammenslåtte Troms og Finnmark fylke var samlet.
Feirer vedtak om oppsplitting av fylkene Troms og Finnmark (Foto: Per Gunnar Stensvaag).
Regjeringen åpner nå opp for at Søgne og Songdalen skal få skilles fra Kristiansand kommune, dersom innbyggerne i de to tidligere kommunene ønsker det.
Dette er godt nytt og åpner muligheten også for andre kommuner som ikke ønsker å være en del av en sammenslått kommune, sier leder i Lokalsamfunnsforeningen, Svein Olav Agnalt.
«Vi er i innspurten i arbeidet med et brev til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, der vi vil be dem om å gripe inn», sa Vidar Ertzeid til NRK den 2 desember 2021 på vegne av aksjonsgruppa «Vi som vil ha Søgne kommune tilbake». Aksjonsgruppa har i lang tid jobbet for å få oppløst storkommunen Kristiansand. At Regjeringen nå åpner opp for folkeavstemning tyder på at det er viktig å ikke gi opp for innbyggere som ønsker seg ut av sammenslåtte kommuner.
Nok en tragisk hendelse som setter søkelys på lokal beredskap, responstid og samhandling mellom ulike blålys-etater.
Nå sist i forbindelse med den dramatiske hendelsen i Nore og Uvdal kommune, hvor private og det lokale brannvesen måtte håndtere en PLIVO – såkalt «pågående, livstruende vold».
Lokalsamfunnsforeningen har sammen med Fagforbundet og Politiets Fellesforbund, i lang tid advart mot utviklingen vi ser, hvor lokal trygghet utfordres.
Vi har ved flere anledninger bl.a. pekt på Politireformens svekkelse av lokal tilstedeværelse av politiressurser, med økende responstid som en sentral faktor. Flere dramatiske hendelser som er krevende for lokal kriseberedskap, og lokalt brannvesen som regel først ankommer hendelsene. Hendelser de ikke i tilstrekkelig grad har opplæring, eller ansvar for. Øving/trening på samhandling i ulike forhold som kan oppstå, gjøres i liten grad. Vi ser behov for en klarere ansvarsdeling nødetatene i mellom. Hvilke etater som skal ha hovedansvaret i ved de ulike hendelser som måtte oppstå.
Dette er forhold som har vært etterspurt av de ulike «blålys» etatene i lengre tid.
Lokalsamfunnsforeningen er positiv til det regjeringen signaliserer i Hurdalsplattformen, og som vi forventer blir fulgt opp.
Regjeringen understreker her:
God beredskap krever klare ansvarslinjer og lokal forankring. Ressursene som skal handtere krisene, må være tilgjengelige over hele landet. Den viktigste beredskapsressursen er det lokale politi i samarbeid med kommunene, helsetjenesten og brann- og redningsvesenet. Det er en forutsetning at kommuner og fylkeskommuner blir sikret tilstrekkelig økonomiske ressurser til å løse beredskapsoppgaver. Dette gjelder både personell, materiell, kompetanse og myndighet.
I henhold til Hurdalsplattformen sier regjeringen videre at de vil:
Styrke politiberedskapen, for eksempel med flere politipatruljer i hele landet.
Bidra til bedre samarbeid mellom de ulike nødetatene og andre beredskapsorganisasjoner.
Sørge for at det blir fastsatt forpliktende responstider for alle nødetater.
Innbyggerne og kommunenes behov for lokal trygghet, ved blant annet en større grad av tilstedeværelse av politiressurser, vil stå sentralt i Lokalsamfunnsforeningens arbeid.
I samarbeid med Politiets Fellesforbund, og Fagforbundet, vil Lokalsamfunnsforeningen fortsatt ha søkelys på utfordringene nødetatene signaliserer, samt være en pådriver for at regjeringen følger opp sine lovnader på dette feltet.
Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik har nå bedt Statsforvaltaren i Vestland om å gjennomføre en utredning om deling av Kinn kommune.
-Svært gledelig og lover bra også for andre som vil dele unaturlige sammenslåinger.
Sp-statsråden har et spesielt ansvar for å følge opp, sier lederen i Lokalsamfunnsforeningen, Svein Olav Agnalt.
Han legger til at han nå forventer at Søgne og Songdalen er neste ut.
I brevet skriver Statsråden (utdrag):
Kinn kommunestyre vedtok 10. februar 2022 å søke om utgreiing av deling av Kinnkommune etter inndelingslova § 8 andre ledd. I oversendinga til departementet gav statsforvaltaren ei tilråding om at Kommunal- og distriktsdepartementet avgjer at det etter inndelingslova skal setjast i gang ei utgreiing av initiativet til Kinn kommunestyre etter vedtaket i sak 003/22. Det er departementet som avgjer om ei utgreiing skal gjerast på bakgrunn av eit initiativ om deling, jf. inndelingslova § 9 første ledd.
På bakgrunn av vedtaket i Kinn kommune ber departementet Statsforvaltaren i Vestland om å greie ut konsekvensane av ei deling av Kinn kommune, etter kommunegrensa til dei tidlegare kommunane Flora og Vågsøy. Området Bryggja i tidlegare Vågsøy kommune, som frå 1. januar 2020 blei grensejustert til Stad kommune, er ikkje del av dette oppdraget.
Lokalsamfunnsforeningen støtter Regjeringens forslag om å redusere omfanget av store offentlige byggeprosjekter, som regjeringskvartalet. Noe som vil bidra til å frigjøre midler til andre viktige formål.
Vi ser positivt på at Regjeringen vil tilføre 25 mill. til kommuners ansvar for ressurskrevende brukere. Dette har vært et krav fra mange kommuner i flere år, og Lokalsamfunnsforeningen forventer at dette er starten på en endring som fører til at kommuner på en bedre og likeverdig måte kan ivareta disse oppgavene.
Lokalsamfunnsforeningen registrerer med undring at det i Kommuneproposisjonen framgår «at Regjeringen først vil vurdere basistilskuddet i forbindelse med utvalgsarbeidet om inntektsfordelingssystemet for kommuner senere i år, med virkning for Kommuneproposisjonen for 2024.»
Lokalsamfunnsforeningen mener dette må kunne rettes opp nå, uavhengig av utvalgsarbeidet som er nedsatt. Vi viser til at det i Hurdalsplattformen er et klart løfte om å endre basistilskuddet, slik at «ufrivillig» små kommuner, ikke taper økonomisk.
Ellers støtter Lokalsamfunnsforeningen regjeringens innsats for å sikre økonomisk trygghet, ved revidert budsjett for 2022, og Kommuneproposisjonen for 2023.
I nesten 200 år fra slutten av 1600-tallet gjennomgikk norske fylker, eller amt som det da het, 10 delingsprosesser. Etter at Troms ble utskilt fra Finnmarkens amt i 1866, kunne det se ut som om strukturen stort sett hadde satt seg. Foruten noen navneendringer og byttet fra det danske «amt» til norske «fylke» i 1919, var det svært stabilt de neste drøye 100 år.
Flytting av en kommune fra et fylke til et annet var en sjeldenhet, men i 1880 ble Åseral overført fra Aust- til Vest-Agder. 10 år seinere meldte Sollia (sammenslått med Stor-Elvdal i 1964) overgang fra Oppland til Hedmark. Ønsket var begrunnet i endringer i samferdselsmønsteret. I begge tilfeller var det snakk om små kommuner med en svært liten andel av fylkenes folketall.
Oslo og Bergen var arealmessig små og rene by-fylker. Sistnevnte fikk utvidet sitt territorium ved innlemmelse av to av sine nærmeste nabokommuner, Bergen landdistrikt (4883 innb.) i 1877 og Årstad (7473 innb.) i 1915. Etter å ha fått tilført biter av Aker i 1859 (9551 innb.) og 1878 (18.970 innb) slukte hovedstaden resten i 1948. Dette var for øvrig norgeshistorias største kommunesammenslåing målt i antall innbyggere med 286.222 fra Oslo og 130.976 fra Aker.
Disse byutvidelsene innebar bytte av fylke for innbyggerne i de nedlagte randkommunene, hhv. fra Hordaland til Bergen og fra Akershus til Oslo. Fylkesbytte ble det også for 14.672 vestfoldinger da Skoger kommune ble innlemmet i Drammen i Buskerud i 1964.
I 1972 ble det foretatt en ny byutvidelse for Bergen, denne gangen med fire kommuner i ett jafs, Laksevåg (24.672 innb.), Fana (44.402 innb.), Arna (11.766 innb.) og Åsane (19.205 innb.). Det var imidlertid bergenserne som fikk ny fylkestilhørighet i og med at denne sammenslåinga medførte at byen mellom de syv fjell opphørte å være et eget fylke omgitt av Hordaland på alle kanter.
Ut over disse finnes det før Solberg-regjeringa tiltrådte bare ett eksempel på sammenslåingav kommuner fra forskjellige fylker, noe som naturlig nok også førte til justering av fylkesgrensa. Da Ølen (3420 innb.) i Hordaland i 2006 ble slått sammen med Vindafjord (4699 innb.) i Rogaland, var det sistnevnte som både beholdt kommunenavnet og fikk med seg naboen i nord inn i sitt fylke.
Motsatt var det med Tjeldsund (1237 innb.) i Nordland. De fikk beholde navnet, men ble justert til nord om fylkesgrensa da de 1. januar 2020 ble slått sammen med Skånland (2979 innb.) i Troms. Forårsaket av denne siste runde med kommunesammenslåinger ble det fra samme dato gjort ytterligere tre slike justeringer av fylkesgrenser: Vestfold-kommunen Svelvik (6628 innb.) havna i Buskerud/Viken da den sammen med Nedre Eiker ble en del av Drammen. Hornindal (1162 innb.) som tilhørte Sogn og Fjordane, ble en del av Volda kommune i Møre og Romsdal.
Tilveksten av 1162 innbyggere fra Hornindal var ikke nok til å oppveie de 1563 fylket mistet da Halsa på Nordmøre sammen med Hemne og 1/3 av Snillfjord ble til Heim kommune i Trøndelag. Halsas endelikt som egen kommune førte til at kartet over Trøndelag fylke fikk en svært iøyenfallende utvekst i sitt sørvestre hjørne. Foruten ovennevnte Åseral og Sollia på slutten av 1800-tallet må vi helt fram til 2019 for å finne et fylkesbytte som ikke hadde sin årsak i sammenslåinger mellom kommuner på hver sin side av en grense. Rindal hadde hørt til Møre og Romsdal siden tidenes amts-morgen. Bygda ble utskilt som egen kommune fra Surnadal i 1857, og siden har det ofte blitt hevdet at rindøler har følt seg mer som trøndere enn nordmøringer. Allerede i 1924 ble det fremmet et ønske om overgang til Sør-Trøndelag, men det skulle altså gå 95 år før det ble en endring da Trøndelag, som ble til ett fylke året før, dermed fikk 2003 nye innbyggere.
I forbindelse med, og særlig i etterkant av Solberg-regjeringas kommune- og regionreformer har dette med fylkesbytte blitt et hett tema. Samtidig som Hedmark og Oppland ble til Innlandet og Akershus, Buskerud og Østfold til Viken, oppsto det en svært spesiell situasjon på Hadeland, der de tre kommunene har mye felles identitet og lenge har hatt utstrakt samarbeid. Fra å ha vært samlet i Oppland, ble de splittet i både to og tre. Mens Lunner og Jevnaker begge flyttet sørover til Viken, havnet de i hver sin valgkrets til Stortinget, Lunner i Akershus og Jevnaker i Buskerud. Gran ble igjen i nord, nå som en del av Innlandet og stemmer altså fortsatt på representanter fra Oppland valgkrets.
Det er et uttrykt ønske om igjen bli samlet i samme fylke, men hva skjer nå når Viken blir oppløst? Gran kommunestyre vedtok i april 2022 med 15 mot 12 stemmer at de, i hvert fall foreløpig vil bli værende i Innlandet/Oppland. Akershus er nok favoritten for Lunner, og grunnet ovennevnte ønske om samling trekkes Jevnaker i samme retning selv med sin nærhet til Ringerike og dermed Buskerud fylke. Om overordnede og nasjonale hensyn skulle spille en rolle her, er det i hvert fall en grunn som taler for retur til det som engang var. Oppland valgkrets mistet, ikke bare to kommuner, men også nylig ett mandat til Stortinget. Skulle også Gran gå sørover, betyr det selvfølgelig ytterligere årelating. Akershus har på sin side hatt landets sterkeste vekst i folketall over lang tid med tilsvarende økning i representasjon. Derfor kan man hevde at Akershus minst av alle trenger mer av det de har nok av fra før. For Oppland er det motsatt, og slik ville det for balansens skyld være best om hele Hadeland igjen ble samlet nord for grensa.
Etter dannelsen av Innlandet har det lengst sør i Hedmark, dvs. for kommunene i Kongsvinger-regionen, blitt et tema om de skulle søke overgang til Viken/Akershus. Ovennevnte balanse-problematikk ville i så tilfelle også i høyeste grad bli gjeldende. Ved folkeavstemninga om Innlandets skjebne i februar 2022 var det i samtlige av de aktuelle kommunene stort flertall for å gjenopprette de to tidligere fylkene (se illustrasjon), en indikasjon på relativt sterk Hedmarks-identitet. Trangen til å bli en del av Akershus virker også å være såpass svak at det kan synes som om hele denne prosessen koker bort i kålen.
Selv om det er mye støy og mange medieoppslag om eventuelle flytteprosesser, er nok ikke ønsket om å røre på seg like sterkt som man kan få inntrykk av. Der det så langt har blitt avholdt folkeavstemninger om saken, har det blitt til dels klare flertall for å bli hvor de er. I Sveio lengst sør i gamle Hordaland gikk 61% av de stemmeberettigede til urnene 10.01.22. Et argument for å ta steget sørover var at tyngdepunktet i fylket var flyttet nordover etter at Sogn og Fjordane ble med i samme fylkeskommunale enhet. 56% stemte likevel for å bli i det nye Vestland fylke, 43% ville gjerne til Rogaland. Etter dette ser det ut til at diskusjonen om spørsmålet også i andre Sunnhordlands-kommuner har stilnet av.
På Nordmøre ble det i tre kommuner avholdt tilsvarende folkeavstemning om eventuell overgang til Trøndelag. I Aure skjedde dette samtidig med Stortingsvalget i september 2021. Frammøtet var på 75% og det ble flertall 51 mot 45% for å bli i Møre og Romsdal. Neiresultatet i Aure kunne nok ha en viss påvirkning da det var Smøla sin tur to uker seinere. Deltagelsen må sees i lys av at øyfolket var nødt for å oppsøke valglokalet en gang til så kort tid etter, bare 41,7%, men smølværingenes svar var ikke til å misforstå: i prosent 70 – 27 i favør av eksisterende hjemfylke. I og med at de to mellomliggende kommunene hadde sagt nei, ville det ha blitt svært merkelig om Kristiansund skulle ha blitt en trøndersk eksklave omgitt av kommuner tilhørende Møre og Romsdal. Det er nok mye av forklaringen på at bare 29,5% deltok. Av disse stemte 63,2% for status quo, 36,7% for Trøndelag.
Snarere enn et reelt håp og/eller ønske om fylkesbytte kan det i en del tilfeller være nærliggende å mistenke at utspillene snarere er utslag av skuffelse og protest fra dem som var i mot oppsplittinga av de sammenslåtte fylkene. Krav om Moss og Indre Østfold kommune til Akershus og Porsgrunn til Vestfold kan være eksempler på det.
Størst oppmerksomhet har Det vært rundt Alta. Ved folkeavstemninga 14.05.18 ville 87% av finnmarkingene at fylket deres skulle bestå som før. Frammøtet var på 58,5%, og her trakk fylkets største kommune ned med 48,3%, den laveste av samtlige 19. Hele 14 av dem hadde nei til sammenslåings-prosent på over 90. Alta var lavest også her, men 66,9% nei burde likevel være overbevisende nok.
Idet det synes klart at sammenslåinga av våre to nordligste fylker vil bli reversert, har krefter i Alta argumenter for å bli en del av Troms. Mange tilhengere av storfylket håper nok at dette utbryterframstøtet primært skal torpedere hele delinga. En annen faktor er den langvarige sykehusstriden i Vest-Finnmark der man i Alta føler de kommer dårlig ut i forhold til halvparten så store Hammerfest. Derfor kan dette kanskje i ganske stor grad betraktes som en måte å protestere på. Hvorvidt de skulle komme bedre ut i Troms i konkurranse med særlig Harstad og Tromsø, kan man saktens også spørre om. Fra den andre sida blir det da også argumentert med at det er bedre å være storebror i Finnmark enn en utkant og juniorpartner i Troms.
En grensejustering av Alta vil være noe ganske annet enn øvrige potensielle flytte-prosjekt. Finnmark vil igjen bli landets minst folkerike fylke med ca. 75.000 innbyggere, og det er innlysende at tap av 28% av disse vil få vidtrekkende følger. Dessuten gjøres det her opp regning uten vert. I delingsvedtaket er det klart at det også fra Troms-sida er et ønske å returnere til nøyaktig samme utstrekning som i de tidligere enhetene. Meningsmålinger viser også at det i Troms langt fra er noe flertall i folket for å utvide territoriet.
Det har blitt hevdet at dersom man er i mot kommune- og fylkessammenslåinger, dvs. er tilhenger av at innbyggerne selv må få bestemme om de vil beholde sitt lokale og regionale folkestyre, også må støtte ethvert ønske om å bytte beite slik som et eventuelt flertall i Alta kan indikere. Er det en ubetinget parallell her, eller er det mer grunn til mer overordnede vurderinger i sistenevnte tilfeller? Skal man virkelig åpne for at kommuner kan spasere fram og tilbake over fylkesgrensene etter eget forgodtbefinnende, eller bør det tilstrebes noe mer stabilitet på dette strukturelle området? Et frislepp her vil kunne føre til mye uro og et bonanza for opportunisme.
Meningsmålinger heller i retning av et flertall av folket også i Alta ønsker å søke havn i sitt gamle hjemfylke når de skal si sin mening om saken i avstemninga 10.05.22. Etter mye fram og tilbake anbefalte et enstemmig styre i Alta AP innbyggerne å velge det alternativet. Ivrige for den motsatte løsning har vært noen svært hørbare røster fra Venstre, et miniparti i Finnmark, og kommunenes varaordfører fra SP som er helt på kant med fylkespartiet sitt i saken. Avisa Altaposten har også virket som et nokså varmt talerør for den sida. Usikkerhet, glisne benkerader på folkemøter og altaværingenes normalt lave frammøte, kan være et varsel om dårlig deltagelse. Et flertall for Troms vil eventuelt neppe bli stort, og dersom det skulle bli tatt til følge av sentrale myndigheter, vil det skape stor uro i resten av Finnmark og ugreie for delingsprosessen.
Når det likevel er bestemt at Troms og Finnmark skal deles og prosessen allerede har kommet så langt, vil et ja til gammelfylket utvilsomt være det som gir best mulighet for å skape ro.
Kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) støtter regjeringa sitt forslag om at hele Haram skal ut av Ålesund kommune.
FOTO: REMI SAGEN / NRK
I dag er det en gledens dag for innbyggerne i gamle Haram Kommune. Etter en lang kamp har flertallet fått sitt ønske om å gjenopprette Haram kommune innfridd.
Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik, presenterte på en pressekonferanse i dag at Regjeringen vil godkjenne at Haram skilles ut fra Ålesund. En lang kamp er kronet med seier.
Det er lederen i Lokalsamfunnsforeningen Svein Olav Agnalt som sier dette.
Han legger til at det var på tide at Regjeringen nå leverer i tråd med de løfter mange oppfatter ble gitt i valgkampen. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum gikk langt i å love flere tvangs-sammenslåtte kommuner oppløsning.
Nå forventer LSF og Agnalt at blant annet Søgne og Songdalen blir sluppet fri fra Kristiansand. At departementet har satt i gang en prosess i Kinn mener han er rett og rimelig, og gamle Forsand ble faktisk fra Regjeringen Solberg bedt om ny vurdering.
Leder i Lokalsamfunnsforeningen Svein Olav Agnalt
Det som i dag skjer i Ålesund må markere et skille i forhold til prosessen i flere kommuner. Noe annet vil ikke bli forstått, sier LSF-leder Agnalt.
Lokalsamfunnsforeningens delegasjon sammen med lederen av utvalget, Tom Cato Karlsen som til daglig er Statsforvalter i Nordland. Fv. Harald Lie, Tom Cato Karlsen, Svein Olav Agnalt og Ronald Berntzen. (Foto: Lokalsamfunnsforeningen)
Generalistkommuneutvalget avholdt sin høring Torsdag 28 april.
Lokalsamfunnsforeningen deltok med leder Svein Olav Agnalt, nestleder Harald Lie og Ronald Berntzen. De presenterte foreningens innspill og overleverte sitt høringsdokument til utvalget.
Lokalsamfunnsforeningens høringsdokument kan leses HER.
Kinn er et vakkert navn. Det passa godt for den gamle kommunen som bestod i varierande geografisk utstrekning fra 1837 til 1964. På konstruksjonen som inkluderer tidligere Flora og Vågsøy, er «Kinn kommune» fullstendig gal, og det er siste ordet i navnet som ikke passer. En kommune er pr. definisjon et mindre administrativt område. Ordet kommer av fransk commune. Det ble til under den franske revolusjonen, men opphavet er latin og betyr felles eller sams. Da er det nødvendig å spørre hvor avgrenset nye Kinn er geografisk og hvor mye de to adskilte delene har til felles? Språkøret må være svært dårlig om en ikke straks hører at noe skurrer. Er man det minste opptatt av korrekt terminologi, bør man derfor snøggast råd lete fram et annet ord enn «kommune» etter Kinn. En annen og mye mer naturlig løsning bør være å reetablere Flora og Vågsøy som to separate kommunale enheter?
Langstrakt og usammenhengende
«Kommunen» har blitt kalt for landets merkeligste, og det er slett ikke uten grunn. Den henger hverken sammen eller på greip. Man kan trygt si at ingen steder i landet finner man avstandsulemper som i Kinn. Ikke bare må man slite for å finne flere kilometer etter landeveien, men i tillegg kommer altså fergereisa på rundt halvtimen (5 min ekstra om den går via Husevågøy). Der man kommer i nærheten, er det kun tale om små samfunn med en håndfull innbyggere. I Kinn er det snakk om to byer, til og med hurtigruteanløpssteder. Det finns nok andre tilfeller med to byer/store tettsteder innenfor samme kommune (Brummunddal og Moelv i Ringsaker, Jessheim og Kløfta i Ullensaker og fra 2020 Svelvik, Drammen og Mjøndalen i nye Drammen samt Askim og Mysen i Indre Østfold), men her er avstandene minimale i forhold til Florø og Måløy.
Her er en illustrasjon med en blå strek som viser ferjestrekninga i nord og 10 mil med svingete vestlandsveier videre sørover, dvs. en reise på minimum 2 timer og 8 minutter, store deler gjennom en annen kommune, Bremanger.
En reise på minimum 2 timer og 8 minutter, store deler gjennom en annen kommune.
Sjøveien er et alternativ. Hurtigruta har avgang Florø 03:00, ankomst Måløy 5:15. Motsatt vei er tidene 6:00 og 8:15, ikke akkurat pendlervennlig altså, og båtene går heller ikke hver dag. Da er hurtigbåt et bedre alternativ med opptil fire avganger pr. dag og reisetid fra 1:10 til 1:30. En god indikasjon på samferdsels-utfordringene er det likevel at man i mange tilfeller har møttes på halvveien, utenfor eget territorium ved å legge møter til Kalvåg i ytre deler av Bremanger hvor hurtigbåten legger til.
Det tidligere Sogn og Fjordane fylke er delt i tre regioner (fogderier). Mens Bremanger har en fot i hver av to av dem, Sunnfjord og Nordfjord, er Flora like solid planta i førstnevnte som Vågsøy er i den lenger nord. Mens det innenfor hvert av disse fogderiene har vært utstrakt samarbeid og pendling, tilhører Flora og Vågsøy på ingen måte samme bo- og arbeidsmarkeds-region. Pendling mellom de to er tilnærmet null. En ikke utypisk uttalelse fra en Måløy-mann var som følger: «Eg har vore to gonger i Florø, båe gongene i gravferd».
Bremanger ville stå alene
Bremanger har vært klar på at de vil stå alene. Å tvangsinnlemme den kommunene i Kinn vil gjerne ta seg bedre ut på kartet, men vil selvfølgelig på ingen måte hjelpe på avstandsulempene for noen av de tre parter. Hverken Kalvåg eller Svelgen, sistnevnte er kommunesenter i Bremanger, vil være akseptabelt som administrasjonssted for de to øvrige parter. I begynnelsen av Solberg-regjeringas kommunereform, med sine sterke signaler om at alle måtte finne seg en eller flere partnere, hadde Vågsøy forskjellige prosesser gående med alternativer alt fra hele Nordfjord til bare sine nærmeste naboer i regionen. Et StorNordfjord ble fort gravlagt, mens en sammenslåing med bare Eid også strandet ganske snart på uenighet om hva som skulle være kommunesenter, Måløy eller Nordfjordeid. Eid- politikerne reiste seg faktisk og forlot et forhandlingsmøte hvor politikerne fra ytre strøk samlet gikk inn for Måløy som administrasjonssted.
Vågsøy stod dermed igjen med én kommune de hadde grense til; Selje, som på sin side hadde samtaler med Vanylven, sin nabo i nord på andre sida av fylkesgrensa. Disse tre kom sammen fram til en intensjonsavtale hvor Måløy skulle være kommunesenter. Innbyggerne i Vanylven viste liten interesse for en slik konstellasjon, for å si det forsiktig. Om de i det hele tatt skulle slå seg sammen med noen, var det bare 13% som valgte dette alternativet framfor en stor-kommune på søre Sunnmøre.
Da sto man igjen med Vågsøy og Selje som Fylkesmannen i Sogn og Fjordane ivret sterkt for. Mens folkeavstemninga i Vågsøy ga 56% ja til ovennevnte treenighet, ble resultatet hos naboen at 56,8% ville at Selje fortsatt skulle stå alene. Denne viljen ble nok ikke svekket av at Vanylven forsvant ut av bildet i og med at Selje da ikke ville bli liggende i midten av en eventuell ny kommune, en posisjon som normalt blir sett på som mest attraktiv.
Vågsøy gjorde fortsatt sine hoser grønne for Selje, som samtidig fikk en annen frier på besøk, nemlig Eid som med sin ivrige Venstre-ordfører Alfred Bjørlo hadde mislykkes med sitt forsøk på sammenslåing med Gloppen på andre sida av fjorden. Med Fylkesmannens anbefaling om at Selje burde slå seg sammen med Vågsøy, bredte det seg hos lillebror i nord en frykt for at et slikt ekteskap ville bli gjennomført med tvang. Da kastet de seg heller «frivillig» i armene på Eid som de ikke engang hadde felles grense med.
Uten ytterligere utredninger sa de ja
Uten ytterligere utredninger, innbyggerundersøkelsen eller folkeavstemninger ga så Selje og Eid hverandre sitt ja. I denne nye kommunen, som fikk navnet Stad, mangler det heller ikke på geografiske merkverdigheter og store avstander, f.eks 92km fra Honningsvåg på Stadlandet til rådhuset på Nordfjordeid. Da går ei mil av turen gjennom Møre og Romsdal. Via en alternativ rute kan man unngå å forlate fylket, men ikke kommunen. Drøye mila må nemlig tilbakelegges på tidligere Vågsøy, nå Kinn kommunes territorium. Noen rømlinger derfra løftet det kosmetiske inntrykket på kartet noe. Folket i Totland, Bryggja og Maurstad med 533 innbyggere ville nemlig ikke være med i den enda merkeligere Kinnkonstruksjonen og ble som et magebelte midt i den svært langstrakte Stad. Flyttinga av disse grendene med tilstøtende områder sørget imidlertid bare for at kommunen ble knyttet sammen i veiløse strøk.
Vågsøy sto således igjen alene i en tid da frykten begynte å bre seg for at sentrale myndigheter ville slå sammen kommuner med tvang, og den vordende Stad, som i praksis betød Eid, ville man altså for enhver pris ikke bli underlagt.
Mens Førde, med innlemmelsen av Naustdal, Gaular og Jølster til nye Sunnfjord kommune, seilte opp som et enda større maktsentrum i regionen, sto også Flora igjen ute på kysten uten å ha fått fast fisk på kroken. I henhold til folkeavstemninga 04.04.16 skulle man tro det var helt greit. Da sa nemlig 70% ja til å stå alene, og samlinga øst for dem gjorde det nok enda mindre aktuelt å bli at anneks på ytterste vestre flanke i en enda større Sunnfjord-kommune. Således vedtok kommunstyret i Flora 26.04.16 å legge vekk alt arbeid med kommunesamanslåing for heller å finne gode former for samarbeid med de andre kystkommunene.
Forslaget som kom «ut av det blå»
Så, nærmest ut av det blå, lanserte de to AP-ordføreren, Ola Teigen i Flora og Kristin Maurstad i Vågsøy, med støtte fra Høyre og noen framstående næringslivsfolk idéen om et kraftsamling i ytre strøk, en sterk og «robust» kystkommune. Forslaget møtte stor motstand i folket i Vågsøy, mens det ikke skapte like store bølger i Flora. Med et ganske nøyaktig dobbelt så høyt folketall, ca. 12.000 mot 6000 (inkludert de drøye 500 som senere gikk til Stad) ville de sitte med kjøttvekta og dermed også makta i en sammenslått kommune.
Avstandsulemper, absurditeten med en slik konstruksjon og hoderystende reaksjoner fra både lokalt og nasjonalt hold var ikke nok som motvekt til en åpenbar sterk affinitet mellom AP-lagene med sine respektive ordførernes i spissen. I begge kommunestyrer var det nok å få med seg Høyres stemmer for å få flertall.
Nevnes i denne sammenheng bør også Jacob Nødseth. Han satt i Flora kommunestyre for Høyre fra 2007 og var partiets 1. vara til Stortinget 2009-13. Etter å ha blitt ekskludert fra Høyre satt han som uavhengig kommunestyrerepresentant fra 2013 til 2015. Da etablerte han den tverrpolitiske «Samlingslista i Flora kommune» som fikk hele 5 av de 31 plassene. Sammen med resten av denne gruppa meldte han før valget i 2019 overgang til Kinn Venstre og ble partiets ordførerkandidat. Nødseth har gjennom hele prosessen vært en ivrig pådriver for Kinn-prosjektet og Venstre har siden 2020 samarbeidet med Ap og Høyre i Kinn kommune.
Senterpartiet har hele tiden vært i mot sammenslåinga, med Nils Myklebust, Vågsøys siste varaordfører, som sin fremste lokale talsmann. En annen viktig stemme blant motstanderne har vært Rødts Geir Oldeide. Mens partiet var uten lokallag i Flora, var han en enslig svale i Vågsøy. At Rødt vokste til hele 22,5% i Vågsøy-delen, 9,6% totalt, og 4 representanter ved valget til nye Kinn i 2019 er i seg selv en god indikasjon på motstanden i folket.
Det omstridte vedtaket
Uten noen videre utredning eller folkeavstemninger om dette svært spesielle alternativet vedtok så de to kommunestyrene sammenslåing til Kinn uten at dette var egnet til å bringe motstanderne til taushet. Fortsatt var dette mest tydelig i Vågsøy, politisk fronta av SP og Rødt, men det folkelege engasjementet resulterte også i dannelsen av den tverrpolitiske interesseorganisasjonen ”Nei til Kinn”. Etter først å ha arbeidet mot dannelsen av Kinn har de etter at vedtak ble fattet, vært i front for ønsket om reversering.
En helt åpenbar motstand på grasrota i Vågsøy ble forsøkt ignorert av de Kinn-frelste blant de folkevalgte, og det sterke ønsket om folkeavstemning ble i første omgang også avvist. Etter 2 underskriftskampanjer, fakkeltog og folkemøte gav imidlertid kommunestyret etter for kravet. Til tross for aktiv propaganda med et stort overtak i ressurser fra ja-sida ble resultatet av folkeavstemninga 11.06.18 slik at det ikke burde ha levnet noen som helst tvil: 60,4% mot og 36,8% for Kinn. Likevel valgte Vågsøy kommunestyre med 15 mot 12 stemmer å gå videre med sammenslåingsprosessen. Flertallet besto av samtlige fra AP (6) og Venstre (3) samt 5 av Høyres 8 og 1 av FrPs 2.
Nådestøtet
Dette forgjeves forsøk på å stoppe Kinn fikk altså sitt skudd for baugen året etter Stortingsvedtaket 08.06.17. Ved behandling der var Kinn slett ikke med i forslaget fra departementet. Dette var jo heller ikke en sammenslåing hvor Fylkesmannen hadde gitt sin anbefaling. Ei heller hadde skjebnen til Vågsøy og Flora blitt beseglet ved å havne på den fryktede lista til de såkalte Tvangsgutane, knippet med borgerlige stortingsrepresentanter som tilsynelatende noe tilfeldig plukket ut kommuner som ble slått sammen mot både innbyggernes og deres folkevalgtes vilje.
Et flertall i kommunalkomitéen bestående av AP, V og FrP, trakk fram Kinn nærmest som et benkeforslag og fikk respektive partiers stemmer også i Stortingets plenum, 92 mot 77. Hovedbegrunnelse for forslaget var at det var et ønske fra begge kommunestyrene. Det hadde forøvrig som forutsetning at Bremanger skulle få fortsette som egen kommune. Høyre stemte i mot med begrunnelsen av en slik konstruksjon ikke var i pakt med intensjonene i reformen. De ville imidlertid vurdere en samanslåing dersom Bremanger også var med og ville ha dette faglig utredet før de tok stilling.
Det er ikke til å komme forbi at det råder en sterk oppfatning spesielt i Vågsøy om at prosessen har vært rotete og utilbørlig, ja direkte hårreisende. Mens noen folkevalgte drev gjennom sitt svært spesielle og kontroversielle prosjekt, ble folket overkjørt gang på gang.
Økende motstand
Motstanden mot Kinn og ønsket om reversering av det som fra 01.01.20 i henhold til definisjon helt feilaktig blir kalt for en «kommune», later til å øke dag for dag. Om det er vanskelig nok å få øye på effektiviseringsgevinster i andre sammenslåtte enheter, skal det sannelig mye godvilje til for å se muligheter for slikt i Kinn. Som «to planeter i hvert sitt univers», må de i praksis drive to kommuner som før, bare mindre effektivt. I realiteten må de enten ha to av alt eller kutte i viktige tilbud til den ene delen av Kinn. Med stadig større budsjettoverskridelser, stigende gjeld og store kommende nødvendige prosjekter ser flere og flere at dette ikke er bærekraftig.
Nærmest i tospann med Ola Teigen, som gikk direkte fra å være den siste ordføreren i Flora til den første i Kinn, har mangeårig rådmann/kommunedirektør i de samme enhetene, Terje Heggheim, vært en ivrig talsmann for Kinn-prosjektets fortreffelighet. Da han på nyåret 2022 søkte og fikk samme stilling hos naboen Sunnfjord kommune, var det ikke fritt for spekulasjoner om at han ønsket å forlate et synkende skip. Dette benektet Heggheim, men faktum er at Teigen sammen med Jacob Nødseth begynner å bli mer og mer alene om å tviholde på Kinn.
I påsken 2022 tok Teigen til orde for å legge ned det ene av NRKs distriktskontorer i det nye Vestland fylke. Han mente de burde være i stand til å dekke nyheten fra området fra ett og samme studio, dvs. fra Bergen. Videre hevdet han at avdelinga i sitt eget gamle hjemfylke, plassert i Førde, er kontroversiell med «sin stadig tilbakevendande stereotypi om Kinn kommune», som han skrev på sin FB-side. Jacob Nødseth har også uttalt at han er dyktig lei av at statskanalen er av dem som stadig tillater seg å kalle Kinn for landets merkeligste kommune.
Ønsker om munnkurv på kritiske røster har heller ikke vært egnet til å demme opp for krav om at Kinn bør vurderes for eventuell deling, og allerede før jul i 2021 åpna Høyre i Kinn for omkamp og at de ville bøye seg for kravet om folkeavstemning. De hadde altså beveget seg et godt stykke siden deres egen partileder, daværende statsminister Erna Solberg, kalte Kinn, ikke for Norges merkeligste, men mest spennende kommune.
Ordfører Teigen la ikke skjul på at han var skuffet over vedtaket: «At vi no kanskje skal sette i gong ein reverseringsprosess, vil bety at vi får seks år som vil vere fullstendig bortkasta», mente han i visshet om at han uten Høyre med på laget ville miste flertallet som har holdt fast ved Kinn. På vegne av Høyre erkjente imidlertid gruppeleder Arlene Vågene det tydelige kravet, det sterke engasjementet og en motstand som slett ikke gir seg, men bare tiltar i styrke: «Eg trur ikkje vi får noko ro rundt saka før vi høyrer på folk», konkluderte hun.
I kommunestyremøtet 10.02.22 gikk Ola Teigen på nederlag i saken. Det ble flertall 21-18 for å få utredet reversering. Foruten APs 10 og Venstres 4 var det bare FrPs 2 og KrF ene samt én av Høyres 6 som stemte mot. Søknad om dette ble så sendt departementet.
Ny kommunalminister gir nytt håp
Etter at Sigbjørn Gjelsvik midt i påskeuka ble ny kommunalminister, var han ikke sein om å ta standpunkt i saken. Statsforvalteren i Vestland må således straks gå i gang med utredningsarbeidet, og Kinn vil bli behandlet likedan som de tvangssammenslåtte kommunene i henhold til Hurdalsplattformen.
Så kan man spørre hvor mye det er å utrede? Fra Fylkesmannen i daværende Sogn og Fjordane foreligger det jo allerede et slikt arbeid med fraråding av sammenslåinga som konklusjon. Det er heller ingen tvil om at en folkeavstemning vil gi et rungende ja til gjenopprettelse av det lokale sjølstyret i Vågsøy. Frykten lokalt ligger først og fremst i at prosessen vil hale så mye ut i tid at de ikke kommer i mål tidsnok til å gjennomføre delinga med separate kommunevalg høsten 2023.
Ei uthaling vil bare tjene Kinn-tilhengerne, og mange setter nå sin lit til at den nye kosten i statsrådstolen vil sette fart på prosessen. Flere svært viktige og prinsipielle spørsmål melder seg i saken.
Hvordan vil politikerne både lokalt og sentralt forholde seg til en eventuell ny folkeavstemning?
Hva om et flertall for deling i Vågsøy blir utjevnet av stemmene fra den over dobbelt så folkerike Flora-delen?
Skal de da lide samme skjebne som innbyggerne i så mange andre eks-kommuner? Vil de bli overkjørt av kjøttvekta i det partnerskapet de med «frivillig» eller ren skjær tvang havnet i?
Forhåpentligvis innser politikerne i søndre såvel som nordre del av Kinn at kun deling kan gi ro.
Alternativt må sentrale makthavere la et svært viktig demokratisk og rettslige prinsipp vinne fram:
Det er nok at én part vil ut av et ekteskap for at det skal bli skilsmisse.
LYTTAR: Statsråd Sigbjørn Gjelsvik ber over påske Statsforvaltaren i Vestland om å greie ut oppløysing av storkommunen. – Så blir det til sjuande og sist opp til den vidare prosessen kva resultatet blir, seier han.
Stensvaag: Det er misnøye og konflikter i nye kommuner skapt av Solberg-regjeringas reform. Over hele landet er det prosesser i gang for å reversere sammenslåingene som ga konstruksjoner som hverken henger sammen eller på greip. Hovedbildet viser noen kart-eksempler på dette.
STATUS MARS 2022 – KOMMUNEREFORMEN DEL 1 av Per Gunnar Stensvaag
SENJA – Berg, Torsken
Over halvparten av de stemmeberettigede i de to tidligere kommunene Berg og Torsken skrev under på et opprop med krav om folkeavstemning i spørsmålet om eventuell gjenoppretting av lokalt sjølstyre på yttersida av Norges nest største øy, Senja. Kravet ble avvist av de folkeval
gte i Senja kommune hvor administrasjonen har tilhold på Finnsnes på fastlandet. Innbyggerinitiativet er imidlertid ikke lagt dødt, og søknad om deling er nå sendt direkte til departementet.
HAMARØY:
Under folkeavstemninga i gamle Hamarøy stemte 75% for at kommunen skulle bestå som før. Da sentrale myndigheter vedtok å tvangsdele Tysfjord kommune, ble området på vestsida av fjorden en del av nye Hamarøy. Interne problemer og konflikter som eksisterte i Tysfjord, ser dessverre ut til, ikke bare å blitt flytta på, men forsterket etter effektueringa av kommunereformen. Et tydelig tegn på det er at 479 av innbyggerne skrev under på et opprop om å dele kommunen. I media har dette blitt fremstilt som om også etniske skillelinjer ligger bak. Dette inntrykket ble forsterket da det ble skissert to mulige grensedragninger, foruten etter den gamle kommunegrensa også et alternativ der de «norske» bygdene i nord, Korsnes og Storjord som før lå i Tysfjord, skulle bli igjen i Hamarøy, mens de de øvrige med mer samisk befolkning blir skilt ut. Her er det verdt å merke seg at barna fra Korsnes/Storjord, etter nedlegging av skolen i hjembygda, nå er elever ved skolen i kommunesenteret Oppeid, mens det på Drag er barnehage og barne-/ ungdomsskole for resten av Tysfjords vestside. Medias vinkling har vært vond både for det samiske miljøet som blir framstilt som om de skulle være uønsket i ny-kommunen, og for underskriverne som føler seg uthengt som rasister.
Initiativet ble nedstemt i kommunestyret der 12 av representantene kommer fra Tysfjord- delen med 1022 innbyggere mot bare 5 fra gamle Hamarøy med 1744. Denne noe bakvendte fordelinga, som mange mener skyldes et kumulerings-kupp fra Tysfjord-delen, har vært en ytterlige kilde til murring og mistillit. F.eks. valgte kommunestyret bort sin egen ordfører, som kommer fra gamle Hamarøy, i ei styringsgruppe for et omstridt helsehus, slik at bare representanter fra tidligere Tysfjord ble med. Det ble sendt kopi av innbyggerinitiativet som kommunestyret avviste, til Statsforvalteren i Nordland og kommunaldepartementet. Hvorvidt dette oppfattes som godt nok som en formell søknad fra avsender og/eller KMD er uklart.
NÆRØYSUND:
Etter tvangssammenslåinga av Vikna og Nærøy til Nærøysund, ble de lokalt enige om å delt kommunesenter, dvs. mellom Rørvik og Kolvereid. Slike ordninger står seg sjelden eller aldri på sikt og mye tyder på at dette allerede er en kime til konflikt. 23.02.22 mottok kommunen et innbyggerinitiativ med krav om folkeavstemning for gjenoppretting av Vikna som egen kommune. 230 viknaværinger hadde skrevet under på oppropet. Ordfører Amund Hellesø (Ap) er av dem som mener at ønsket må tas på alvor, og kommunen ba om utsatt frist for en eventuell søknad om deling av kommunen etter Hurdalsplattformens opplegg for tvangssammenslåtte. Det ble i midten av mars 2022 avvist av departementet.
STEINKJER:
Et ønske fra Verran om å få vurdert en eventuell reversering av sammenslåinga etter en ny folkeavstemning ble avvist av kommunestyret i nye Steinkjer høsten 2021. Bare Rødts 3 representanter stemte for.
INDRE FOSEN:
Rissa og Leksvik «tjuvstarta» ved at de ble slått sammen allerede 01.01.18. Det skjedde etter at folkeavstemninga i Leksvik ga uavgjort resultat 949-949. Mye kan tyde på at det ville ha blitt et klart nei i dag. Om enn noe uformell fikk man en indikasjon på det da Facebook-sida «Leksvik Nytt» på nyåret 2022 loddet stemninga i bygda. 256 klikka på «Ja til deling – Leksvik som egen kommune», men bare 9 personer ønsket at Indre Fosen kommune skulle bestå.
Et vedtak høsten 2021 om å flytte legevakta i Vanvikan i tidligere Leksvik til kommunesenteret Årnset i gamle Rissa falt heller ikke i god jord hos lillebror i dette kommune-ekteskapet. Selv om de sitter med kjøttvekta later det til at entusiasmen for Indre Fosen kommune har dalt også på Rissa-sida. I Leksvik er det dannet ei gruppe med mål om å gjenopprettet den opprinnelige kommuneinndelinga som for Leksvik sin del hadde vært uforandret helt siden starten i 1837. Etter stiftelsesmøtet uttalte de til avisa Fosna-Folket. «Å slå sammen kommuner er som å starte samdrift. De kan ikke ligge for langt unna hverandre». Kommunen skal i løpet av første tertial 2022 evaluere hvor vellykket eller mislykket sammenslåinga har vært. Kreftene som ønsker deling, har forholdt seg noe avventende til de ser resultatet av denne.
ØRLAND:
Bjugn og Ørland ligger geografisk nær hverandre. Avstanden mellom de to kommunesentrene, Botngård (nå omdøpt til Bjugn) og Brekstad er 14 km. Til tross for at de i stor grad tilhører samme bolig- og arbeidsmarked, har de gjennom et kvart århundre med sonderinger ikke funnet grunnlag for noen frivillig sammenslåing.
Et springende punkt har alltid vært plassering av kommunesenteret. Folkeavstemninga i 2014 ga Ja i Ørland, Nei i Bjugn, mens resultatet i 2016 hadde stikk motsatt resultat, og årsaken er innlysende; nemlig punktet om hvor administrasjonen skulle holde hus.
Stortingets vedtak om tvangssammenslåing førte til et rustningskappløp med mål om å styrke egen side med dobling av gjeld som resultat uten tilføring av nye innbyggere eller inntekter.
Det ordinære lokaldemokrati kan man godt si opphørte etter valget i 2019. Ordførervalget ble en ren farse med ordførerkandidatene fra SP, H og AP vekselvis inne i vervet før det faktisk var departementet som etter statsforvalter Frank Jensens innstilling avgjorde at Høyres Tom Myrvold til slutt fikk klubba. Hans makt såvel som formannskapets ble noe redusert etter at kommunestyret overførte myndighet til et eget utvalg som i praksis fungerer som formannskap uten ordførers medlemskap.
Til tross for at Bjugn står oppført som adresse for administrasjonen, er det i den delen av ny-kommunen mye frustrasjon over en oppfatning av sentralisering til Brekstad. Det er heller ikke fritt for signaler med motsatt fortegn.
Et innbyggerforlag om reversering er avvist, og dette har ført til lovlighetskontroller. Det er gitt innsigelse på statsforvalter, tidligere stortingsrepresentant Frank Jensens, habilitet. Han var forøvrig en av de såkalte «Tvangsgutane», de fire fra hhv FrP, V, KrF og H som på et bakrom på Løvebakken våren 2017 plukket ut hvilke kommuner som skulle slås sammen med tvang.
Voteringa om behandling av søknad for reversering ga resultat 17-17, og det var ordførers dobbeltstemme som da vippet det til avvisning. 18.02.22 proklamerte han så at han ville fratre, ikke bare som ordfører, men han ba også om å bli fritatt fra alle politiske verv. I pressemeldinga blir dette begrunnet med avsløring om at Myrvold i diverse avisinnlegg har gjort seg skyld i omfattende plagiering og at avgjørelsen er tatt i samråd med fylkespartiet.
Ordførerens avgang kan føre til at det blir fortgang i lovlighetskontrollen av tidligere prosesser. Her er altså ikke bare han selv involvert, men også Statsforvalteren, og saken bør kunne få vidtrekkende følger. Samtidig er tilliten til lokaldemokratiet i nye Ørland etter hvert svært tynnslitt. Dette går fram av meningsmålinger som også viser at 2 av 3 er misfornøyd med kommunens tjenester.
Nye Ørland har vist seg å være direkte dysfunksjonell der politikk for det meste handler om maktkamp og lokaliseringsstrid. Da er det ikke underlig om stadig flere ser reversering som eneste vei ut av uføret.
HEIM:
Kommunevalget i 2019 ga Halsalista, et parti dannet av aksjonistene mot sammenslåinga, et resultat som ga en tydelig pekepinn om holdninga i Halsa som sammen med Hemne og en tredjedel av Snillfjord dannet den nye Heim kommune. I den ytterste av de tre valgkretsene i den tidligere kommunen fikk de 68,9% av stemmene, i den midterste, rundt det detroniserte kommunesenteret Liabøen. 47,7%. I februar 2021 sendte gruppa i Halsa en henvendelse til Statsforvalteren i Trøndelag om muligheten for reversering av sammenslåinga og grensejustering tilbake til Møre og Romsdal fylke. Svar kom først 10 måneder seinere. Der vises det til at Heim ikke var av kommunene som etter regjeringsskiftet fikk brev fra kommunaldepartementet om muligheten til at det ville bli lagt til rette for reversering. I stedet ble det med henvisning til Inndelingslovens paragraf 8 informert om at en eventuell søknad skulle sendes direkte til departementet.
MOLDE:
Midsund var en av 5 kommuner som eiendommelig nok ikke hadde med alternativet å stå alene på seddelen under folkeavstemninga i 2016, noe som ble relativt skarpt kritisert i en senere rapport fra Institutt for Samfunnsforskning. Midsundingene kunne da kun velge mellom å slå seg sammen med bare Aukra eller det som i utgangspunktet var «Molde og kommuner i Romsdalsregionen», men på stemmeseddelen etter hvert kokte ned til Molde, Nesset og Gjemnes. Sistnevnte hoppet etter dette også av.
Med flertall 9 mot 8 i Midsund kommunestyre ble altså selvstendighetsalternativet manøvrert ut av hele folkeavstemninga. Lyktes de så med å få med seg folket i sin higen mot byen? Heller dårlig. Med et frammøte på 56,6% var det bare 23,1% som ønsket Molde-alternativet. På den annen side hjalp det jo lite at 74,7% stemte for Aukra siden folket der samme dag takket kontant nei.
Selv om folkeavstemningene over alt i Romsdal tydelig viste at idéen om et Stor-Molde slo dårlig an hos naboene, ble ikke kortene kastet på ordførerkontoret inne i byen. Dagen derpå uttalte Torgeir Dahl at han fortsatt hadde tro på prosjektet. «De folkevalgte har ansvaret for å ta dette videre», mente han og pekte først og fremst på Nesset og Midsund. «Et stort flertall av innbyggerne i begge kommuner ønsker å lage en større kommune», sa han og så altså bort fra at midsundingene ikke engang hadde fått stemt på
det motsatte. I og med at førstevalget deres falt bort, mente han at en naturlig konsekvens var at de gikk videre til ham.
Mens mye ennå hang i lufta vedrørende Gjemnes og Nesset, ble det tre uker etter folkeavstemninga signert en intensjonsavtale som bare gjaldt for Molde og Midsund. Slik sett fikk øyfolket et forsprang på de som eventuelt kom etter, og de fikk løfter Molde umulig kunne innfri overfor andre. Reformstøtten på 20 millioner skulle nemlig i sin helhet gå til Midsund og fritt disponeres av sittende kommunestyre der. Tilhengerene av ekteskapet kunne strø om seg med argumenter med henvisning til avtalen. Mens moldenserne fortsatt måtte tåle å betale eiendomsskatt, skulle misundingene beholde sin ordning med null på det området. Høyest prioritert innen samferdselssektoren sto selvsagt realisering av Møreaksen, som betød fastlandsforbindelse, og ellers bedre kollektivløsningene inn til byen. Ytterligere 100 millioner skulle investeres i Midsund fram til 2024. Her kan nevnes i fleng; fotballhall, ny skole og nytt kommunehus, NB! I en kommune som skulle legges ned?
Samtidig med alle disse lovnader om gull, grønne skoger og de formidable pengedryss man ville bli velsignet med ved å oppgi selvstendigheta, ble advarslene intensivert fra samme hold om hvordan et økonomiske strupetak ville ta knekken på dem om de tviholdt på den. Dette var opptakten til en innbyggerundersøkelse som tilhengerne av sammenslåing nok hadde håpet ville gi mer legitimering av deres prosjekt enn folkeavstemninga hadde gjort. For sikkerhets skyld ble folket først spurt om hvor fornøyd de var med en rekke punkter i intensjonsavtalen; bygging av ny skole, fotballhall, gang- og sykkelveier samt utbygging og forskjønning av sjøfronten i Midsund sentrum. Det er neppe noen bombe at folk stort sett ga tommel opp for slike gulrøtter. Så ble de også spurt om de var kjent med det nye inntektssystemet for kommunene og hvordan dette vil påvirke tjenestetilbudet om de ble stående alene. Dette var naturlig nok et sak som vekket noe bekymring. Etter alle disse ledende spørsmål kunne det likevel virke som misundingene hadde bevart både sunn skepsis og motforestillinger. Da resultatet av undersøkelsen ble lagt fram 09.06.16, var nemlig kun 28% positive til å la kommunen bli en del av Molde.
Usikker på hva politikerne i Midsund ville lande på, om de ville lytte til kommunalminister Sanner, Molde-ordfører Dahl & Co. eller dem, mobiliserte bygdefolket for å stoppe en eventuell enveistur over fjorden. Aksjonsgruppa som kalte seg «Folkets røst», satte i gang med å samle inn underskrifter med krav om at hele prosessen ble satt på vent inntil det ble en avklaring rundt samferdselsprosjektene Møreaksen og Kjerringsundet. Det ville i tilfelle si på ubestemt tid i og med at det var og fortsatt er svært usikkert om, når og hvor fergefri E39 vil komme. Andre arbeider for at forbindelsen skal komme via øya Sekken lenger inn i fjorden eller stoppe hele prosjektet til flere titalls milliarder.
Aksjonsleder Per Otto Opstad var ikke nådig mot hvordan sentrale myndigheter svingte pisken og truet med ymse tiltak for å tvinge småkommuner i kne. «De spiller på frykt, en merkelig måte å utfordre lokalpolitikere på, med framstillinger som får folk til å tro at kommuner som Midsund vil gå konkurs», sa han. Regjeringas strategi hadde utvilsomt effekt, og aksjonistene led et foreløpig nederlag da formannskapet i Midsund behandlet saken den 16. juni. Med 3 mot 2 (1V/2H mot 1Sp/1Ap) ble det ja til intensjonsavtalen om sammenslåing med Molde. Fra da av hadde aksjonistene bare en uke på seg til å få kommunestyret på andre tanker.
I noen hektiske junidager i 2016 sto aksjonistene på helt til det siste og kunne dagen før det skjebnesvangre kommunestyremøtet levere underskrifter fra hele 674 sambygdinger
over 18 år til ordfører Odd Helge Gangstad (SP) på rådhuset i Midsund. Ordføreren var meget imponert over både innsatsen og oppslutninga. «Her er det klare signal om hva folket i Midsund mener», konstaterte han. Det burde ikke være noen overdrivelse i og med at de på rekordtid hadde fått med seg et antall som tilsvarte 84% av alle stemmer ved kommunevalget 9 måneder tidligere, og apropos det! Ingen politiker kunne vel nå neglisjere denne tydelige beskjeden fra dem de skulle tjene, i og med at samtlige partier før nettopp det valget lovet å lytte til folket?
Det hersket usikkerhet om utfallet helt inn til kommunestyremøtet 23.06.16. Faktorer her var hvem som møtte/ikke møtte og hvem som stilte som vara, tilfeldigheter rett og slett. Det endte med knapt flertall for å gå inn i Molde etter en sjokkerende kuvending fra en representant, gråt da og gråt senere fra andre som tvilte seg fram til et Ja til sammenslåing for siden å angre. Denne prosessen er beskrevet mer i detalj i boka Kaosreformene (Lokalsamfunnsforeningen 2021)
Midsund er en de kommunene hvor sammenslåinga blir framstilt som «frivillig» samtidig som det ikke kan herske noen som helst tvil om at bygdefolket har blitt utsatt for grov tvang og ikke minst svik fra sine egne folkevalgte. Regelen om at intensjonsavtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på, har dessverre også blitt bekreftet på punkt etter punkt. Derfor burde initiativene som har kommet derfra i aller høyeste grad ses på som legitime.
16.12.22 fremmet partiet Rødt sak om utredning av eventuell reversering gjennom en interpellasjon i Molde kommunestyre. Her ble det henvist til den overveldende motstanden i folket mot sammenslåinga, dokumentert gjennom folkeavstemning, innbyggerundersøkelse og underskriftskampanje.
I sitt svar på interpellasjonen pekte ordfører Torgeir Dahl på at vedtaket i Midsund kommunestyre 23.06.16 var lovlig fattet. Likevel erkjente han at kommunestyret i henhold til kommuneloven var pliktig til å ta stilling til et innbyggerinitiativ fra gruppen «Folkeavstemning, Midsund ut av Molde». Med 372 midsundinger i ryggen reiste også de krav om folkeavstemning i gamle Midsund kommune for å kartlegge ønsket om reversering.
Med en presisering fra Dahl om at «innbyggerinitiativet ikke omfattes av regjeringens politikk for reversering av tvangssammenslåtte kommuner», ble behandling berammet til kommunestyremøtet 17.02.22. Han pekte også på at regjeringas frist 01.03.22 ikke var relevant her, men at denne saken kom inn under de ordinære paragrafer i Inndelings- og kommuneloven, noe som gir kommunen 6 måneder på å behandle saken.
Under møtet 17. februar erkjente kommunestyret at innbyggerinitiativet oppfylte kommunelovens §12-1 sine krav til politisk behandling, og at saken således kunne fremmes. Kravet om folkeavstemning ble imidlertid ikke tatt til følge. Det ble også vedtatt at en eventuell reversering ikke skulle utredes.
I stedet skal det foretas en såkalt «erfaringsvurdering», blant annet gjennom en innbyggerhøring. I vedtaket heter det: «Ambisjonene for nye Molde kommune er at vi sammen – Molde, Midsund og Nesset – skal kunne sikre bedre og desentraliserte tjenester, og et sterkere fagmiljø. Innbyggerinitiativet må møtes med konkrete tiltak for hvordan vi skal jobbe for å nå ambisjonene. Det skal gjennomføres en evaluering av erfaringene med nye Molde kommune. Beste praksis fra de tre kommunene må ligge til grunn. Kommunedirektøren må gjennomføre en kartlegging i organisasjonen om hvordan nye Molde kommune har klart dette.»
Heri ligger det altså at ambisjonene med storkommunen ikke er oppfylt. Aksjonistene har heller ikke noen tro på at vedtaket er noe annet enn fine ord og fett flesk, akkurat som alle de brutte lovnadene i intensjonsavtalen. Derfor sendte de i mars 2022 med utgangspunkt i innbyggerinitiativet søknad om at det blir satt i gang en utredning om eventuell gjenopprettelse av Midsund kommune direkte til kommunaldepartementet.
ÅLESUND:
I Hurdalsplattformen fikk Jonas Gahr Støre inn et element som stikker kjepper i hjulene for mange ønskede delinger. Han ga nemlig kommunestyrene og fylkestingene i de nye tvangssammenslåtte enhetene makta til å avgjøre i disse sakene. Det har gitt land- hungrige storebrødre muligheten til å gjøre det vanskelig for dem som ble tvunget inn å komme seg ut igjen, uansett hvor sterk ønsket om det er der.
Denne form for «demokrati» fører til at det er den sterkestes rett som gjelder og strider mot etablerte rettferdighetsprinsipp om at det er nok at én ønsker seg ut av et ekteskap.
Til tross for stort engasjement fra lokalsamfunn som ønsker å få tilbake det sjølstyre de mistet gjennom Solberg-regjeringas reform, har deres initiativ blitt stoppet av makta tillagt deres nye kommunestyrer allerede før det har blitt gjenstand for utredning og/eller folkeavstemning. Unntaket er, overraskende for mange, Ålesund. Der ble det 25.11.21 vedtatt 60-17 å avholde folkeavstemning i tidligere Haram kommune og en innbyggerundersøkelse i hele den nye storkommunen. De 17 som stemte i mot, var hele Høyres gruppe på 14, 1 av 6 fra Ålesundslista og 2 av 4 fra MDG.
Det ble bestilt en utredning fra konsulentselskapet BDO. Denne møtte kritikk fra flere hold og ble av tilhengere av deling karakterisert som et rent bestillingsverk fra administrasjonen i Ålesund for å rettferdiggjøre å bevare storkommunen. Innbyggerhøringa ble også oppfattet å ha samme formål, som en motvekt til folkeavstemninga dersom den skulle gå i separatistenes favør.
Folkeavstemninga 03.03.22 ga et resultat som ikke burde levne noen som helst tvil. Valgdeltagelsen var på 65,6%, noe som må kunne betraktes som svært høyt i og med at også 16- og 17-åringer hadde stemmerett. Det trekker normalt ned. Likevel var frammøtet f.eks. 4,8% høyere enn ved kommunevalget i 2019.
I henhold til valgstyrets protokoll ønsket 3.642 (71,75%) Haram utskilt som egen kommune, mens 1.434 (28,25%) ville at Haram fortsatt skulle være en del av Ålesund. De 72 blanke stemmene tok de ikke med i sin prosentberegning.
Opinionsundersøkelsen ble foretatt blant 806 innbyggere i hele storkommunen fordelt på 401 fra gamle Haram og 405 på resten. Etter såkalt vekting ble fordelinga mellom de 5 tidligere kommunene var som følger: Ålesund 74%, Haram 14%, Skodje 7%, Ørskog 3% og Sandøy 2%. Spørreteksten var slik: «Tror du at følgende områder vil bli bedre eller dårligere enn de er i dag hvis Haram skilles ut fra Ålesund som egen kommune?» For kommuneøkonomi var det dødt løp mellom de to alternativene, kompetanse/fagmiljø en liten overvekt fordel Haram, mens det i stigende grad gikk i favør deling for områdene kommunale tjenester, samfunnsutvikling og lokaldemokrati.
Et siste spørsmål lød: «Dersom det var folkeavstemning i dag om utskillelse av gamle Haram kommune fra nye Ålesund kommune: Ville du da stemme for eller imot at gamle Haram kommune skulle bli en selvstendig kommune igjen?» NB! Igjen var det altså de
806 fra hele storkommunen som ble spurt med ovennevnte vekting. Likevel ble resultatet 50% for deling, 43% mot og 6% vet ikke.
For Haram er undersøkelsen også brutt ned på de 6 valgkretsene. Harams-alternativet kommer best ut i samtlige og på det siste spørsmålet om ja eller nei til deling er det også flertall i alle, også i de to sørligste, riktignok med bare 44-42 i Vatne/Tennfjord, men hele 69-25 i Søvik/Grytastranda. Her må man selvfølgelig være oppmerksom på at utvalget er lite, men totalt sett kan opinionsundersøkelsen ikke på noen måte tolkes som noen motvekt til folkeavstemninga, men tvert om som en bekreftelse av den. Her er lenke til hele undersøkelsen: https://alesund.kommune.no/_f/p1/i215af9f0-604f-42c4-8d97-2982acb6f6a5/rapport- alesund-kommune-2022.pdf
Kommunedirektøren gikk i sin innstilling inn for å si nei til at Haram skulle skilles ut. I formannskapsmøtet 15.03.22 fikk han støtte fra 6 representanter, APs 2 med ordfører Eva Vinje Aurdal i spissen, 2 fra H, 1 fra V og 1 fra MdG. De øvrige 9 stemte mot slik at formannskapet innstilling til kommunestyremøtet to dager seinere var at Haram skulle gjenopprettes som egen kommune slik den var fra 01.01.65 til 31.12.19.
I kommunestyremøtet 17.03.22 stilte Høyres Monica Molvær motforslag til formannskapets innstilling for deling, dvs. i tråd med kommunedirektørens innstilling om at Ålesund skulle bestå med dagens grenser. Dette ble nedstemt med 44 mot 33 stemmer. Mindretallet besto av 13 AP, 10 H, 3 MdG, 2 V, 2KrF, 1 Ålesundslista, 1 FrP og 1 uavhengig.
Alt burde altså tyde på at folkeviljen ville vinne fram og at forsøkene på å beholde i Haram i storkommunen ble stoppet. I siste liten hadde det imidlertid kommet inn et innbyggerforslag fra gruppa «Vi som vil vere i Ålesund» med ønske om at kretsene Vatne/ Tennfjord og Søvik/Grytastranda skulle bli igjen i Ålesund dersom Haram ble gjenoppretta. Aksjonen hadde samlet 366 underskrifter, vel og merke ikke bare fra de aktuelle kretsene, men fra hele stor-kommunen.
Kommunedirektøren innstilte på at dette innbyggerinitiativet ble fremmet som sak i kommunestyret med henvisning til kommuneloven § 12-1. Dette ble godkjent. Samtidig ble en motaksjon satt i gang bare noen timer etter ovennevnte. Gruppa «Vi som ønskjer at kommunegrensa til Haram består som den var før sammenslåinga» samlet i løpet av samme korte tidsperiode over 900 underskrifter begrenset til folk bare fra de aktuelle kretser med 3762 stemmeberettigede.
Sistnevnte initiativ ble avvist i henhold til kommunedirektørens anbefaling. Han viste til kommunelovens paragraf om at likelydende forslag ikke kan fremmes to ganger i samme periode. Hans påstand var at innholdet var likt «Haram ut av Ålesund» sitt om reversering av tvangssammenslåinga, noe som svært mange vil bestride. I vurderinga av forslaget med 366 underskrifter i ryggen tok han heller ikke på noen måte med at det kom inn en kraftig innvending fra to og en halv gang så mange personer som er direkte berørt, dvs. at de faktisk bor i de aktuelle kretsene.
Aksjonen «Vi som vil vere i Ålesund» hadde følgende premiss for dem som ble bedt om å skrive under: «Folkerøystinga viser derimot samtidig at det er fleirtal i kretsane Søvik/Grytastranda og Vatne/Tennfjord for å ønske å bli i noverande Ålesund kommune.» Dette er intet mindre enn en feil så grov at den i seg selv burde være grunn nok til å avisa initiativet. Det de klynger seg til, er at det av stemmene avgitt på selve valgdagen i kretsene Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda var et lite flertal mot å skille ut Haram. Tar man med forhåndsstemmene hvor totalt sett hele 87,14% stemte for at Haram skulle gjenoppstå som egen kommune som før, finnes det ingen som helst tvil om at det var flertal for nettopp det i samtlige kretser:
Det sies at det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn og statistikk. I dette tilfellet ser det ut til at de har brukt alle tre, for en objektiv analyse burde avsløre at spillet er falsk. På selve valgdagen var det 570+228=798 i kretsene Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda som stemte for at Haram skulle skilles ut som egen kommune. Tallene for å fortsette i Ålesund var 601+300=901.
Det er dette som har blitt brukt for alt hva det overhodet ikke er verdt. Forhåndsstemmer er nemlig også noe som bør regnes med i en rettsstat. 634 av dem var fra ovennevnte kretser. Av totalt 2369 slike var bare 294 for alternativet «Haram fortsatt i Ålesund kommune». Selv om man går ned på det totalt urealistiske scenarioet at bare 29 av de totalt 1735 forhåndsstemme, dvs. skarve 1,7%, i Brattvåg, Helland, Hildre og på øyene stemte for Ålesund, taper det alternativet også i Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda. Tallene blir da 901+(294-29)=1166 kontra 798+(634-265)=1167 for deling. Om man i et langt mer realistisk, men fortsatt svært forsiktig anslag forutsetter at 10% av de 1735 forhåndsstemmene i de øvrige kretsene gikk for det alternativet, gir det 174 stemmer. Da er det bare 120 igjen på sørsida, dvs. at Ålesund-tilhengerne får 901+120=1021, mens Haram-sida får 798+(634-120)=1312.
Uansett tall-akrobatikk tilsier enhver fornuftig sannsynlighetsberegning at det er også i hele den søndre delen av gamle Haram er flertall for å forlate Ålesund. Dette bekreftes både av innbyggerundersøkelsen og enda mer i underskriftskampanjen.
Verre enn at ei aksjonsgruppe driver med feilinformasjon, er det at kommunedirektøren på samme måte har underkjent de 2369 forhåndsstemmene hvor bare 12,4% var for Ålesund-alternativet. Han skriver bare: «Valdeltakinga var god og totalt sett var det eit fleirtal som ønsker at Haram skal bli utskilt som eigen kommune, men av dei som stemte på valdagen, var det i to av kretsane eit fleirtal som ønskte å bli verande i Ålesund.» Når han med svært kreativ bokføring dessuten brukte siste del av setninga som argument for å holde, ikke bare disse kretsene, men hele Haram i Ålesund, er det intet mindre enn grov manipulering av fakta.
Innstillinga fra formannskapet var, som allerede nevnt, at hele tidligere Haram skulle fradeles. På bakgrunn av et innbyggerinitiativ med en ren løgn som premiss ble det så fremmet et motforslag hvor Haram skulle gjennoppstå som egen kommune, men uten Vatne/Tennfjord og Søvik/ Grytastranda.
I debatten om Haram i det hele tatt skulle utskilles, debatterte flere av dem som gikk i mot dette, med at saken var for dårlig utredet, det hadde gått for kort tid, osv.. Da skulle man tro de også ville stemme i mot noe som kom opp mest av alt som et benkeforslag og totalt manglet utredning. Det gjorde de ikke og fikk dessuten med seg flere. Med 42 mot 35 stemmer ble det vedtatt å sende søknad om at bare den nordlige delen av Haram med ca. 53% av innbyggertallet i den tidligere kommunen, skilles ut som egen enhet. Tungen på vektskålen ble at samtlige 6 fraÅlesundslista denne gang stemte sammen med hovedtyngden av AP og H og de øvrige som var i mot enhver fradeling.
Det kan være grunn til å minne om at hele prosessen med utredning, folkeavstemning og opinionsundersøkelse hadde som utgangspunkt om hele tidligere Haram kommune skulle gjenopprettes eller ei. Da er det ikke underlig at det reageres på at det blir sendt søknad om noe ganske annet, ei heller at mange innbyggere i de berørte områdene er i harnisk.
Et annet paradoks står å lese i kommunedirektørens vurdering i søknaden. Der skriver han bl.a.: «Tidlegare Haram utan Søvik/Grytastranda og Vatne/Tennfjord vil vere ein kommune med i underkant av 5000 innbyggarar. Dette vil vere ein kommune innanfor normalen i kommune Noreg i dag, og kommunedirektøren tenker at ein slik kommune vil, om enn noko svekka i forhold til å skilje ut heile tidlegare Haram, likevel kunne gi innbyggarane og næringslivet tilfredstillande tenester og forvaltning i tråd med formålet i inndelingslova.» Dette kommer altså fra en instans som i tidligere argumentasjon nærmest har fremstilt det som om hele Haram ikke har livets hverken rett eller kraft.
Ikke uventet har departementet reagert med at det er behov for supplerende opplysninger om folketall, geografi og reiseavstander. Med frist 25.03.22 blir det også bedt om vurderinger om hvilke konsekvenser delinga vil få for samfunnsutvikling, kommunal styring, lokaldemokrati, skole/
barnehage og andre sentrale kommunale tjenester. Til slutt i brevet vises det til «inndelingslova § 1 om at endringar i kommune- og fylkesinndelinga bør medverke til å skape føremålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning».
Det som ikke er med i tilbakemeldinga fra departementet er innvendinger mot behandlinga av de to innbyggerinitiativene og spørsmålsstilling rundt hva innbyggerne i de berørte kretser faktisk mener om saken. I den sammenheng bør de nok få noen med bedre regneferdigheter, større integritet og mer habilitet enn kommunedirektøren i Ålesund til å foreta en analyse.
————————————————
Prosesser er også på gang i Kinn, Sandnes, Lindesnes, Kristiansand, Holmestrand, Drammen og i større eller mindre grad også i en del andre kommuner. Vi kommer tilbake til dem etter hvert.
Strømpriser vi aldri har sett tidligere preger og påvirker både privat- og bedriftenes økonomi. Hvorfor og hvordan kunne vi som produserer så mye ren og fornybar strøm sette oss selv i en så dårlig situasjon, og ikke minst, hva nå?
Lokalsamfunnsforeningen løfter den ekstreme prisen på strøm vi er inne i med et webinar den 6. april 2022. Med oss har vi invitert en rekke ressurspersoner innen området. Webinaret vil bli ledet av Eva Nordlund.
Eksperter og ressurspersoner som vil delta i webinaret er:
Anders Skonhoft, professor NTNU
Torhild Haugann, ordfører Vevelstad
Mette Nord, leder Fagforbundet
Stein Erik Stinessen, advokat (H) og sekretær for LVK
Mona Murud, ordfører Alvdal
Raymond Johansen, byrådsleder Oslo kommune
Jan Davidsen, leder i Pensjonistforbundet
Gerd Helene Bø, ordfører Suldal
Harald Lie, ordfører Hattfjelldal
Hilde Løkås, bransjesjef Norsk Industri
Trygve Tamburstuen, næringslivsleder mm.
Svein Olav Agnalt, styreleder Lokalsamfunnsforeningen
Eva Nordlund, kommentator i Nationen
Vi kan love et meget aktuelt webinar med høyst aktuelle innlegg og betraktninger.
Webinaret er tidsrommet kl. 13:00-15:00 og vi håper du blir med oss i 2 timer den 6. april 2022.
Lenke til påmelding finner du ved å klikke her eller lenken under:
Det er nå klart at antall fylker i Norge fra 01.01.24 vil øke fra 11 til minst 15. Mens fylkestinget i Innlandet overkjørte flertallet i folkeavstemninga, er det, som illustrasjonen viser, klart for skilsmisse i Troms og Finnmark, Viken og Vestfold og Telemark. I Sogn og Fjordane er det i henhold til meningsmålinger flertall for å gjenopprette fylket, og krav om folkeavstemning har kommet fra flere hold. Før sammenslåinga i 2018 ble ønsker fra Nord-Trøndelag om folkeavstemning avvist. Mye tyder på at en slik ville ha gitt et klart nei. Enkelte røster har nå hevet seg for å ta opp igjen saken.
TROMS OG FINNMARK:
Blir delt fra 01.01.24 ved at grensen mellom de to fylkene blir nøyaktig som før. Røstene som har hevet seg i Alta for å bli grenseregulert fra Finnmark til Troms, har i henhold til meningsmålinger aldri hatt noe flertall i ryggen blant egne sambygdinger. Dessuten er det langt fra noe ønske fra Troms om annet enn reversering til den tidligere inndelinga.
TRØNDELAG:
Før sammenslåinga i 2018 ble det ytret ønske fra krefter i Nord-Trøndelag om folkeavstemning. Mye tyder på at folket der ville ha sagt nei. Kravet ble imidlertid avvist av fylkestinget. Idet det går mot deling av flere av de andre sammenslåtte fylkene, har enkelte, bl.a. redaktør Sivert Rossing i Trønderavisa, ment at saken burde vurderes på nytt. Foreløpig har det imidlertid ikke blitt noe fart på noen slik prosess.
VESTLAND:
Når så mange andre fylker nå blir delt, forsvinner faktisk premissene for det som førte til dannelsen av Vestland fylke, som dugg for sola. Vedtaket i Sogn og Fjordane fylkesting er nemlig som følger:
Om den nasjonale regionreforma får som utfall at tal fylke/regionar vert ført vidare på tilnærma dagens nivå, og Stortinget ikkje finn grunnlag for å overføre viktige samfunnsoppgåver frå statleg til regionalt folkevalt nivå, vil fylkestinget at Sogn og Fjordane held fram og vert vidareutvikla som eige fylke/eigen region frå 2020.
Om Stortinget vedtek ei nasjonal regionreform som reduserer tal fylke/regionar til om lag 10, og legg til rette for styrking og overfører makt og oppgåver/funksjonar til det regionale folkevalde nivået, søkjer fylkestinget – i samsvar med inndelingslova – om at Sogn og Fjordane og Hordaland vert slegne saman til ein ny, folkevald region frå 2020 – Vestlandet/Vestlandsregionen. Fylkestinget legg til grunn at fylkestinget i Hordaland søkjer tilsvarande.»
Slik blir altså Sogn og Fjordane å betrakte som tvangssammenslått post mortem, og forutsetningene for deling slik som de andre burde derfor være tilstede. Meningsmålinger viser at et flertall i folket ønsker at Sogn og Fjordane skal gjenoppstå som eget fylke, og krefter er i sving for å få til en folkeavstemning om saken. Under Sogn og Fjordane SP sitt fylkesårsmøtet 12.03.22 ble det fattet vedtak om å kreve dette.
VESTFOLD OG TELEMARK:
I tråd med ønsket fra ca. 2/3 av folket (iht meningsmålinger) og 16 av de 23 kommunene vedtok fylkestinget med 42 mot 19 stemmer deling som vil bli effektuert 01.01.24. Telemark får tilbake sine gamle grenser mens Vestfold blir litt mindre enn fylket var før 01.01.20. Svelvik med sine 58km2 og 6685 innb. ble nemlig da sammenslått med Drammen og byttet således samtidig fylke.
VIKEN:
Blir fra 01.01.24 delt tilbake til Østfold, Akershus og Buskerud. Uavklart kva som skjer med de tre Hadelands-kommunene. Ved dannelsen av Innlandet «rømte» Jevnaker og Lunner til Viken fylkeskommune og henholdsvis Buskerud og Akershus valgdistrikt. Ettersom Gran forble i Oppland/Innlandet, havnet de tre absurd nok i to fylker og tre valgdistrikt. Det er et ønske om at de igjen skal samles i samme fylke. Det kunne ha blitt Oppland, slik det var tidligere, dersom også Innlandet hadde blitt delt. Slik det ligger an nå, har nok Jevnaker Buskerud som preferanse framfor Akershus, Lunner vise versa. Om Gran også skulle ønske seg sørover, kan schizofreni fort ramme, for hvor skal den haren da hoppe? Hvilket fylke de havner i kan også ha behov for mandatfordelinga til Stortinget. Da er det Oppland valgkrets som har mest å tape om også Gran forsvinner, og enda mer å vinne dersom de tre igjen kunne bli samlet der, dvs i Innlandet som er delt i to valgkretser, Oppland og Hedmark.
INNLANDET:
Til tross for at innbyggerne i en folkeavstemning sa ja til deling (51,75% mot 48,19%) og dette var ønsket av flertallet i 37 av 46 kommuner, vedtok fylkestinget 22.02.22 at det ikke skulle sendes søknad om deling. Dette skjedde etter at Innlandet APs representantskap dagen før med 52 mot 50 stemmer gikk inn for å beholde storfylket og bandt gruppa si. Kun én av partiets representanter, Erik S. Winther, fulgte folkeviljen og stemte med mindretallet som ellers besto av SP (16), SV (3), Rødt (2), Pensjonistpartiet (1) og én av FrPs 3. Foruten sistnevntes øvrige 2 og APs 19 besto flertallet av Høyre (7), MdG (3), V (1) og KrF (1). Overkjøringa av folkeviljen har skapt svært mye harme. Foreløpig er det imidlertid uklart om det etter et innbyggerinitiativ kan bli sendt en søknad om deling direkte til departementet. 08.03.22 brøt SP samarbeidet med AP i Innlandet fylkesting grunnet denne saken. Rødt har også brutt sitt samarbeid med AP i Hamar etter at de tre representantene derfra med statsråd Trettebergstuen i spissen stemte mot deling i representantskapet og sålede ble tungen på vektskålen.
Saken kan tas opp på ny gjennom et bredt innbyggerinitiativ direkte til departementet. Den kan også bli tema i valgkampen 2023 og partier kan programfeste deling.
«I hele 37 av de 46 kommunene er det flertall for deling; fra Dovre med 53.6 til Skjåk med 81.3%. 7 andre er over 70% og ytterligere 14 over 60%.»
Refleksjoner etter folkeavstemninga i Innlandet av Per Gunnar Stensvaag
17.02.22 ble det flertall i folkeavstemninga for å dele Innlandet fylkeskommune. 50,75% stemte for dette, 48,19% ville videreføre storfylket, 1,06% stemte blankt. Valgdeltagelsen var 46,72%.
Tilhengere av å videreføre Innlandet kom straks på banen med å påstå at valgdeltagelse er for lav og resultatet for jevnt til at det kan taes hensyn til. Slik er det ikke:
Valgdeltagelsen er 9,9% lavere enn ved fylkestingsvalget i 2019. Sistnevnte avholdes parallelt med kommunevalg som trekker frammøtet opp. I motsetning til ved ordinære valg fikk 16 og 17-åringer stemme denne gang. Av dem avla bare 30,61% stemme og trakk således valgdeltagelsen ned. Enda lavere var den hos dem over 80, bare 28,06%, åpenbart pga at det bare var digitalt valg.
Fylkessekretær i AP, Bjørn Jarle Røberg-Larsen, er av dem som prøver å vri seg unna tapet ved å hevde at flertallet har overlatt avgjørelsen til fylkestingspolitikerne. Da kan man jo noe spøkefullt replisere med at Hjemmesitterpartiet er størst også ved fylkestingsvalg. Betyr det da at politikerne skal velge seg sjøl? Konklusjon: Valgdeltagelsen var relativt høy, spesielt sammenlignet med gjennomsnittet av folkeavstemninger (37,9% i 2016, toppåret for slike), og kan ikke brukes som argument for å overkjøre folkeviljen.
I et ekteskap er det nok at én av partene vil ut for å få innvilget skilsmisse, og her er tallene soleklare: Med en valgdeltagelse på 48.0% stemte opplendingene 58,0 – 41,0 for deling.
I hele 37 av de 46 kommunene er det flertall for deling; fra Dovre med 53.6 til Skjåk med 81.3%. 7 andre er over 70% og ytterligere 14 over 60%.
Av de 9 hvor det er flertall for videreføring, skiller Ringsaker, midt i Innlandets smørøye og med drøm om stort sjukehus, seg ut med 76.2%. I nabolaget følger Hamar 65,9, Stange 61.0, Løten 52,5, Gjøvik 52.2 og så Lillehammer på nøyaktig 50.0%.
En konstruksjon som Innlandet vil være svært sentraliserende til Mjøsregionen. Derfor er det ikke overraskende at det nettopp er her ønsket om å videreføre Innlandet er størst. I og med at dette også er det mest folkerike området, trekkes den totale andelen av disse stemmene kraftig opp.
Som kartet viser er det en rødfarget eksklave i Nord-Østerdal der det i trekløveret Alvdal, Folldal og Tynset er flertall for å videreføre Innlandet. Her må mye av forklaringa ligge i skremslene om ikke lenger å få elever fra Oppland til Storsteigen Naturbruksskole og frykt for tap av de viktige arbeidsplassene for Folldal ved Kjørekontoret Innlandet.
Et hyppig brukt moment, les skremselspropaganda, er at en deling ikke vil være tilbake til fylkene fra før 2020. Det blir blitt påstått at hele Kongsvinger-regionen vil rømme til Akershus dersom Innlandet avvikles. Pussig da at det er et stort flertall i alle de 7 kommunene i Solør/Odal for å få tilbake gode gamle Hedmark.
Dannelsen av Innlandet førte til at Jevnaker og Lunner forsvant til Viken fylkeskommune og henholdsvis Buskerud og Akershus valgdistrikt. Slik havnet de tre Hadelands-kommunene absurd nok i tre valgdistrikt og to fylker, ettersom Gran forble i Oppland/Innlandet. Det er et ønske om at de igjen skal samles i samme fylke, men Jevnaker har Buskerud som preferanse framfor Akershus, Lunner vise versa. Om Gran, slik det skremmes med om Innlandet deles, også skulle forsvinne sørover, kan schizofreni fort ramme, for hvor skal den haren da hoppe? Nettopp en retur til den tidligere fylkesstrukturen bør være det som gir størst sjanse for samling i ett fylke og det som kan skape ro og orden også her.
Det er tydeligvis nok at én person slenger ut en vill idé om fylkesbytte, så har vi det gående med alskens spekulasjoner om kommune-vandinger i alle himmelretninger. Ordfører Busteruds fabuleringer om at fylkeshovedstaden Hamar står på reisefot sørover, kan saktens få en stakkar til å spørre: Hva blir det neste? Gjøvik til Bergen og Lillehammer til Trondheim?
Som et moment påstått å veie tyngre enn folkets vilje, trekkes det frem at et flertall av kommunene ønsker å videreføre Innlandet. Hvem er så kommunene i denne sammenheng? For min hjembygd Trysils vedkommende er det de 7 personene i formannskapet. Fire av dem (2AP, 1H, 1FrP) stemte for videreføring, tre (2SP, 1 SV) for deling. Folkeavstemninga viste stikk motsatt holdning, og vel så det.
I det hele tatt viser det seg at i svært mange kommuner har de lokale folkevalgte, også med ordførere fra SP i spiss, vært i åpenbar utakt med egne velgere. Et eksempel her er Sel. Av kommunestyrets 25 representanter var det bare 3 (alle fra SP) som stemte for deling. I folkeavstemninga ville 68,8% dele.
Når dette bildet er så bakvendt; kan det da være at partipisken i AP har noe med saken å gjøre? Der i gården var de jo i både i Oppland og Hedmark, i likhet med SP, samstemte i mot de borgerliges tvangssammenslåing. Meldinger fra bl.a. tidligere fylkestingsrepresentant, nå stortingsmann, Even Eriksen om at Innlandet ble en alt for stor, uoversiktlig og tungdrevet enhet, gjør det vanskelig å tro at samtlige av Ap-folka innerst inne er med på den spektakulære kuvendinga til partiet anført av de to partitoppene Even A. Hagen og Røberg-Larsen. Godt var det da at den hardbarka fjelloppsynsmannen Erik Winther brøt med de rene prøysiske linjer og sørget for at det ble folkeavstemning!
I noen kommunestyrer vedtok flertallet å avstå fra å uttale seg om spørsmålet siden det skulle legges ut for folket. Det må da også være det prinsipielt riktige. Ingen skal kunne stemme flere ganger i samme valg. Uansett må folkets mening, når man først har bedt om den, være det som gjelder.
Høyre og Venstre er det neppe noe å gjøre ved. Sistnevnte var jo egentlig det eneste partiet som fikk det som de ville da regionreformen ble kastet inn i en hårreisende hestehandel mellom de borgerlige uten at de engang tok seg tid til ordentlige utredninger eller sedvanlige høringsrunder. Høyre har allerede tydelig annonsert at de ønsker å videreføre den stordrifts- sentraliserings- og tvangspolitikk Innlandet er et resultat av.
FrP har i sitt partiprogram at de alltid skal følge resultatet av en folkeavstemning. Under forrige høsts valgkamp forsikret Sylvi Listhaug frihetssøkende innbyggere i tvangssammenslåtte kommuner og fylker at dette ville være partiets linje der det eventuelt ble snakk om reversering. Da jeg møtte henne to dager før valget, minnet jeg henne på partiets brudd på dette mens de satt i regjering. Kunne vi stole på partiet nå, spurte jeg så. Det bedyret hun at vi kunne. Derfor et det skuffende at Innlandet FrPs Truls Gihlemoen etter folkeavstemninga ikke straks bekreftet at partiet ville stemme for deling på fylkestinget. Kanskje vil Sylvi stramme ham opp?
Nøkkelen ligger hos AP, og jeg kan ikke forstå hvordan de nå skal kunne følge Røberg-Larsen knallharde linje. Hva sier f.eks. Trysil APs representant i fylkestinget, Turid Backe-Viken? Vil hun fortsatt videreføre et storfylke skapt av de borgerlige mot folkets, eget partis og hennes egen vilje. Da trosser hun ikke bare også den nylig uttrykte viljen til innbyggerne i Innlandet som helhet, men i enda høyere grad flertallet av egne sambygdinger.
Om spørsmålet i folkeavstemninga hadde vært: «Var du i utgangspunktet for eller mot sammenslåing av Hedmark og Oppland?», ville resultatet vært overveldende i favør av å holde på den opprinnelige inndelinga. Det er noe i at stabile grenser er et kvalitetsstempel på et samfunn.
Med tvilsomme gulrøtter og utilbørlig pisk ble Erna, Sanner & Cos. reformer gjennomført. Pengene rant ut av statskassa og alle formelle hindringer ble ryddet av veien for å gjennomføre noe som var tvert i mot innbyggernes og deres lokale og regionale ombudsmenns vilje, inn i noe nytt og ukjent. Er det ikke da et vanvittig paradoks at ved muligheten til å gå tilbake til det flertallet ønsket, det gamle og kjente, som hovedargument blir hamret inn at det vil koste ei krone eller to og at det blir så fryktelig vrient?
Den voldsomme offensiven om økonomisk ruin og uoverstigelige vanskeligheter framført av tilhengerne av å beholde Innlandet, anført av den svært energiske fylkessekretær Røberg-Larsen, har åpenbart hatt sin virkning for at resultatet ble tettere enn det hadde blitt om folket hadde fått gå til urnene før sammenslåinga. «Det var ille, men nå er det gjort, så da får det bare være», er en holdning som har fått ganske stort gjennomslag, men er det slik man skal stille seg i en rettsstat når muligheten åpner seg for å gjøre en urett godt igjen? Overført til rettsvesenet, og for sarte sjeler presiserer jeg at dette ikke er en direkte sammenligning, men et bilde for å få fram alvoret: Om det viser seg at en dødsdømt likevel er uskyldig, slipper han selvfølgelig straks ut av fengselet. Man sier ikke at; Jammen nå har vi jo brukt så mye tid og penger på rettssaken, galgen er bygget og bøddelen hyra inn, så da må vi jo nesten bare henge fyren.
Skremselspropagandaen som Røberg-Larsen & Co. åpenbart lyktes med, heldigvis bare til en viss grad, bekreftes ikke ved lesing av fylkesdirektørens utredning. Der males det slett ikke noe svart økonomisk bilde dersom det igjen blir to fylker. Rapporten utarbeidet av Kommunekonsult konkluderer klart med at reversering vil være best, også økonomisk. I fylkene med stø kurs mot deling er argumentene likedan; «større nærhet til politiske og administrative prosesser til beste for innbyggere og næringsliv», «en mer hensiktsmessig og oversiktlige fylkesinndeling løser velferdsutfordringene bedre og er mer samfunnsøkonomisk lønnsom». Der har ikke bare AP, SP, SV og Rødt, men også folk fra FrP og Høyre, samlet seg bak slike formuleringer.
Det må rett og slett være gitt at våre folkevalgte respekterer denne avstemninga. Et spesielt ansvar ligger på AP som ikke kan være bekjent av at synet som Røberg-Larsen fortsetter å spre på nettet, skal være det som vinner fram. La oss gjøre det klinkende klart overfor dem som skal ta avgjørelsen kommende onsdag; et annet vedtak enn deling av Innlandet aksepteres IKKE!
Ovennevnte er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vestfold og Telemark Arbeiderparti vil oppløse tvangssammenslåingen av Vestfold og Telemark fylkeskommune og søke regjeringen om oppløsning innen fristen 1.mars.
Les hele pressemeldingen fra Vestfold og Telemark Arbeiderparti ved å klikke her:
Tidligere ordfører i Skiptvet kommune, Svein Olav Agnalt (Ap), og nå leder i Lokalsamfunnsforeningen er klokkeklar på at Ap gikk til valg på at Viken skulle oppløses. Se og hør hans sterke innlegg om tillit ved å klikke her (https://youtu.be/8BjiHWzW3Ec) eller ved å klikke på bildet under. Klipper er fra Lokalsamfunnskonferansen januar 2022.
(Hovedbildet er tatt i en annen sammenheng og da Hans Majestet Kong Harald besøkte Skiptvet kommune den 30. april 2019. Skjermdump fra Agnalts Facebook.)
Leder av Lokalsamfunnsforeningen, Svein Olav Agnalt
Stortinget kan dele kommuner og regioner – også etter fristen på 1. mars 2022. Under Lokalsamfunnskonferansen i januar 2022 var Svein Olav Agnalt, leder i Lokalsamfunnsforeningen, tydelig på dette. Hør hvilken mulighet Stortinget har for å dele kommuner og regioner som ønsker dette – også etter fristen 1. mars 2022. Klikk her eller klikk på bildet under og du kan høre og se hele klippet:
Ut over disse finnes det før Solberg-regjeringa tiltrådte bare ett eksempel på sammenslåingav kommuner fra forskjellige fylker, noe som naturlig nok også førte til justering av fylkesgrensa. Da Ølen (3420 innb.) i Hordaland i 2006 ble slått sammen med Vindafjord (4699 innb.) i Rogaland, var det sistnevnte som både beholdt kommunenavnet og fikk med seg naboen i nord inn i sitt fylke.
Tilveksten av 1162 innbyggere fra Hornindal var ikke nok til å oppveie de 1563 fylket mistet da Halsa på Nordmøre sammen med Hemne og 1/3 av Snillfjord ble til Heim kommune i Trøndelag. Halsas endelikt som egen kommune førte til at kartet over Trøndelag fylke fikk en svært iøyenfallende utvekst i sitt sørvestre hjørne. Foruten ovennevnte Åseral og Sollia på slutten av 1800-tallet må vi helt fram til 2019 for å finne et fylkesbytte som ikke hadde sin årsak i sammenslåinger mellom kommuner på hver sin side av en grense. Rindal hadde hørt til Møre og Romsdal siden tidenes amts-morgen. Bygda ble utskilt som egen kommune fra Surnadal i 1857, og siden har det ofte blitt hevdet at rindøler har følt seg mer som trøndere enn nordmøringer. Allerede i 1924 ble det fremmet et ønske om overgang til Sør-Trøndelag, men det skulle altså gå 95 år før det ble en endring da Trøndelag, som ble til ett fylke året før, dermed fikk 2003 nye innbyggere.
På Nordmøre ble det i tre kommuner avholdt tilsvarende folkeavstemning om eventuell overgang til Trøndelag. I Aure skjedde dette samtidig med Stortingsvalget i september 2021. Frammøtet var på 75% og det ble flertall 51 mot 45% for å bli i Møre og Romsdal. Neiresultatet i Aure kunne nok ha en viss påvirkning da det var Smøla sin tur to uker seinere. Deltagelsen må sees i lys av at øyfolket var nødt for å oppsøke valglokalet en gang til så kort tid etter, bare 41,7%, men smølværingenes svar var ikke til å misforstå: i prosent 70 – 27 i favør av eksisterende hjemfylke. I og med at de to mellomliggende kommunene hadde sagt nei, ville det ha blitt svært merkelig om Kristiansund skulle ha blitt en trøndersk eksklave omgitt av kommuner tilhørende Møre og Romsdal. Det er nok mye av forklaringen på at bare 29,5% deltok. Av disse stemte 63,2% for status quo, 36,7% for Trøndelag.
