KOMMUNEREFORMEN – TIL SINNE OG BESVÆR I FORSAND SÅVEL SOM I RESTEN AV LANDET

1
2141

Forsand var en liten distriktskommune med god økonomi. I 1998 passerte folketallet 1000 og økte så jevnt og trutt til 1246 i 2017, året Stortinget vedtok at bygda skulle miste sitt lokale sjølstyre. Som egen administrativ enhet burde Forsand på ingen måte ha dårligere forutsetninger for å bestå enn noen andre av landets kommuner. Minst ville den heller ikke ha vært. Pr. i dag er det 40 som har færre innbyggere enn 1246. Mens KrF oppga Strand/Hjelmeland som preferanse dersom det skulle bli sammenslåing, gikk samtlige andre partier, Ap, Sp, Høyre og 2 bygdelister, til valg på at Forsand skulle bestå som egen kommune.

Siste dag av Forsand kommunes eksistens, 31.12.19 hadde antall innbyggere sunket til 1150. Uten å trekke en alt for bastant konklusjon for Forsand sitt vedkommende er dette et fenomen man kan observere i statistikken også andre steder hvor lokalt/regionalt sjølstyre snart skal opphøre. Folk begynner tidlig å posisjonere seg for det som kommer, og lysten til å etablere seg i et dødsdømt kommunesenter avtar.

I den grad Solberg-regjeringas reform skulle føre til sammenslåing for Forsand, var det Strand med sine da om lag 12.500 innbyggere og Hjelmeland (2785 i 2015) som i utgangspunktet var potensielle partnere. En samling av bare Forsand/ Hjelmeland var uaktuelt i og med at de kun har felles grense i uveisomme strøk.

I 2015 ble det utarbeidet et utkast til intensjonsavtale mellom de tre. Samme år viste en innbyggerundersøkelse at interessen for å gi opp sitt lokale sjølstyre var mildt sagt laber for de to små på flankene. Med sin posisjon i midten og overlegne størrelse ville naturlig nok den felles administrasjon havne i Strand, og folket avga, slik det ofte er i slike tilfeller, svar deretter; 71 % var positive til sammenslåing i Strand. Holdningen i Forsand var stikk motsatt. Bare 27 % var interessert i en slik storkommune i Ryfylke.

 

Hjelmeland avholdt folkeavstemning om spørsmålet i 2015. Et nei til sammenslåing da ble bekreftet da innbyggerne på ny gikk til urnene i 2017. Med naboen i nord ute av prosessen, ble det i 2016 utarbeidet et prinsippdokument med tittelen «Muligheter ved en ny kommune utredet av kommunene Forsand og Strand». Den førte ikke til noe før kommunalminister Sanners endelige frist gikk ut 01.07.16. Da skulle man tro saken var ute av verden om det ikke var for at statsråden forlenget fristen umiddelbart etter at den gikk ut.

En titt på kartet er nok til at man må stille seg spørsmålet hvordan i himmelens navn Forsand kunne bli en del av Sandnes? Vi er nå kommet til en fase i prosessen hvor det landet rundt bredte seg en viss forestilling om at sammenslåing ble det uansett. Idet pisk og gulrot ikke så ut til å få den ønskede effekt, begynte det etterhvert også å svirre rykter om at de sentrale myndigheter ville benytte ren skjær tvang for å nå målet om færre kommuner.

En trussel som samtidig hang over Forsand var en utvikling på samferdselsfronten. Åpninga av den 14,4 km lange Ryfylke-tunellen mellom Stavanger og Strand var nær forestående (30.12.19). Bompengefinansieringa var naturlig nok avhengig av mest mulig trafikk, og da utgjorde fergeforbindelsen over Høgsfjorden lenger sør en konkurrent. Den ville på sin side få trafikkgrunnlaget redusert, og man fryktet at Fylkeskommunen ikke ville se seg råd til å opprettholde sambandet mellom Oanes i daværende Forsand og Lauvvik lengst øst i Sandnes kommune, knapt 3 mil fra bysentrum. En innstilling av fergedriften ville gjøre at Forsand mista sitt trafikknutepunkt på Oanes og føre til at forbindelsen inn til bygda ble enda mer en blindvei.

I kommunereformens mest heseblesende og kaotiske fase kan det være nærliggende å se på det som fulgte som noe bortimot en panikkhandling. Med håp om at dette var det som skulle til for å beholde ferga også etter samferdsels-revolusjonen lenger nord, stemte et knappest mulig flertall i Forsand kommunestyre ja til sammenslåing med Sandnes.

Da flertallet kort tid etter snudde, gikk Forsands Høyre-ordfører svært langt for å trenere saken. Kravet om ekstraordinært kommunestyremøte ble etterhvert innfridd. Da det endelig ble avholdt 06.06.17, to dager før behandlinga i Stortinget, nektet ordføreren å ta saken opp til votering. Fra statsviterhold ble dette betegnet som maktmisbruk. Også fylkesmannen ga påpakning da saken ble gjenstand for lovlighetskontroll. Det hele var intet mindre enn et brudd på kommuneloven, noe som førte til at man således ikke fikk fattet det helt avgjørende nei til Sandnes-vedtaket før stortingsbehandlinga 08.06.17.

Den skjebnesvangre dagen i Stortinget framla SV følgende forslag: «Spørsmål om sammenslåing mellom Sandnes og Forsand utsettes inntil premissene om båtforbindelse som lå til grunn for sammenslåing, er avklart.» Dette ville gi kommunestyret et godt pusterom til, slik de ønsket, å omstøte vedtaket om sammenslåing med Sandnes, gjerne også i tråd med innbyggernes ønske om å stå alene. Forslaget fikk kun støtte fra Sp og KrF, totalt 28 mot 141 stemmer. Lokallaget til Ap i Forsand ble ikke bønnhørt av partiets fremste folkevalgte. Her var det vanskelig ikke å mistenke at de heller ville lytte til sin mektige partifelle, Sandnes-ordfører Stanley Wirak. Med mange av sine 77.000 innbyggerne i ryggen la han ikke skjul på sterk higen etter å sluke naboen og således tilegne seg verdifull fossekraft og turistmagneten Preikestolen. At området geografisk ikke henger naturlig sammen med byen var åpenbart av underordnet betydning, ikke bare der, men også på Stortinget.

En observatør til manøveren i Stortinget dro en slående, om enn noe makaber parallell til rettsvesenet: Idet en dødsdom er i ferd med å bli fullbyrdet, kommer noen løpende og roper at det har dukket opp vitner som kan bevise at stakkaren er uskyldig. «Nei, nei», er responsen, «vi kan jo ikke lytte til dem. Da er det jo ikke sikkert vi får hengt fyren.»

En ny redningsaksjon ble forsøkt, denne gang av Sp med forslag om at sammenslåingen bare skulle gjennomføres dersom Forsand kommunestyre stadfestet vedtaket om innlemmelse i Sandnes. Utfallet ble det samme 28-141. Således gikk saken videre. Høyre kunne da notere enda en seier i form av redusert antall kommuner. Venstre sviktet ikke som støtteparti og regjeringspartner FrP fulgte selvfølgelig på. Sandnes har lenge vært styrt av en koalisjon mellom Ap og FrP med sistnevntes Pål Morten Borgli som varaordfører. Ap sørget for at det endelige vedtaket ble 141-28 for disse parhesters drøm.

Selvstendighets-toget så ut til å være helt kjørt for Forsand. Kommunestyret fattet i oktober 2017 et nytt vedtak der de i stedet ønsket sammenslåing med Strand. Stortinget behandlet så 07.12.17 et forslag om å vurdere sammenslåinga med Sandnes på nytt. Etter stortingsvalget tre måneder tidligere måtte H/FrP-regjeringa i tillegg til Venstre også ha med seg KrF for å få flertall. Denne vippeposisjonen hjalp ikke så lenge Ap igjen stilte seg på storbyens side.

Champagnekorkene kunne nok en gang formelig gå i taket i byens rådhus, men året etter fikk de seg en nesestyver. Kolabygda, i Forsand sitt område på nordsida av Lysefjordens utløp, ville i henhold til et innbyggerinitiativ heller grensejusteres til nærliggende Strand enn å bli med på ferden over Høgsfjorden til Sandnes. I en folkeavstemning deltok 114 av bygdas 126 stemmeberettigede. Resultatet viste at 62 ønsket Strand, mens 52 må ha sett båndene til resten av Forsand sterke nok til at de aksepterte at hjemplassen skulle bli en «bydel» i Sandnes.

Like før jul i 2018 kom avgjørelsen fra daværende kommunalminister Monica Mæland. I strid med fylkesmannens anbefaling kunngjorde hun at Kolabygda med sine da 168 innbyggere skulle havne i Strand kommune. Mye verre var det nok at den ubebodde delen med selve rosinen i pølsa, Preikestolen, skulle være med på lasset. Det hele ble nesten komisk i og med at den ikoniske klippen skulle figurere på kommunevåpenet til nye Sandnes. Med det premisset var premien 25.000 kr til vinneren av design-konkurransen.

I Sandnes var de i harnisk: «Dette er ikke noe regjeringen har sugd fra eget bryst, men noe regionale krefter står bak. Dette er den langsiktige planen til Stavanger om å overta Strand, og det er mange som ser på dette som begynnelsen på slutten for regionalt samarbeid», uttalte Stanley Wirak til Stavanger Aftenblad.

Varaordfører Borgli gikk enda lenger i sin kritikk av regjeringa: «Kommunalminister Monica Mæland er en tragedie for Sandnes. Vi har jobbet til punkt og prikke hver dag, og brukt mye penger på å gjøre alt riktig. Det er ingenting som tilsier at det skal gjennomføres en grensejustering der inne, og for meg er dette helt uforståelig. Mæland utfører en fiendtlig handling mot Sandnes som by. At de har dette departementet, er en katastrofe», freste han til samme avis og krevde at Erna Solberg rydda opp.

Bak det hele lå en bitter bykamp der spesielt Preikestolen var premien og Forsand en kasteball. Wirak påsto altså at krefter i den større nabobyen i nord hadde bidratt til avgjørelsen og mente at dette var en del av Stavangers langsiktige plan om å ta over Strand kommune og da også Preikestolen. Selv om de i Stavanger støttet Strand i det aktuelle grensespørsmålet, avviste byens daværende ordfører Christine Sagen Helgø insinuasjonene fra Wirak. Ordføreren i Strand, Irene Heng Lauvsnes, var strålende fornøyd med Mælands avgjørelse. De tre kvinnene tilhører for øvrig alle partiet Høyre.

Slik ble det altså til at Strand over natta til 01.01.20 fikk økt sitt areal med ca. 7 % og en tilvekst i folketallet på 1,27 %, fra 12.806 til 12.968. Fra samme dato overtok Sandnes resten av en nedlagt kommune, men skulle soga om Forsand ende med det?

Slett ikke! Allerede før sammenslåinga begynte en gruppe under ledelse av Rolf Magne Haukalid å arbeide for et Sandexit (NB! Forfatterens forslag til navn). I august samme år sendte de en henvendelse til Solberg-regjeringas tredje kommunalminister, Nicolay Astrup, om hjelp til å omgjøre det de mente i realiteten var en tvangssammenslåing. Ministeren avfeide at departementet ville ta initiativ til å utrede dette. Han syns heller det ville være klokt å la nye Sandnes få anledning til å gå seg til.

 

Paradoksalt nok informerte han samtidig aksjonistene om mulighetene til å søke om grensejustering, dvs. det samme som de hadde bedt om hjelp til uten å få det. En underskriftskampanje og påfølgende folkeavstemning i april 2019 bar bud om hva folket egentlig ville, heller Strand enn Sandnes. På den bakgrunn ble det 21.06.21 sendt en formell søknad til Statsforvalteren (tidl.fylkesmann) i Rogaland om endring for de aktuelle 785 km2 med 976 innbyggere. Denne gikk 11.08.21 videre til departementet som så ga Statsforvalteren oppdraget med å utrede saken 05.10.21, dvs. etter valget og noe av det aller sist Astrup gjorde før han forlot kontoret. Da var det ikke fritt for at spekulasjonene svirret om hvorfor. Stanley Wirak freste og påsto det var en ren politiske handling, en snubletråd lagt ut til etterfølgeren. Helge A. Njåstad og Borgli var heller ikke nådige: Her stinker det omkamp, en stygg takling, siste hilsen og takk for sist til den tidligere koalisjonspartner FrP fra Høyre rett før de selv gikk ut av regjering, mente de.

Høyres Bengt Høie, som i samme veiva gikk fra ministerpost til å bli statsforvalter, fikk den brennbare saken på sitt bord. Samtidig måtte han ta stilling til et innbyggerinitiativ fra et knippe personer i Kolabygda. De ønsket å bli justert ut av Strand igjen. Hovedargumentet var at mange unger i kretsen fortsatt er i barnehage og skole i det detroniserte kommunesenteret Forsand. Dette krever hvert år søknad og påfølgende avtale mellom Strand og Sandnes. Initiativtagerne viste til usikkerheten dette medfører for barn og foreldre.

Som om ikke dette skulle være nok for en stakkars statsforvalter, forelå også et innbyggerinitiativ fra den innerste bygda i gamle Forsand, nå Sandnes, dvs. Lysebotn. Å være en del av lille Forsand hadde det aldri vært noe opprør mot, men på nyåret 2022 skrev samtlige 9 fastboende under på at de slett ikke ville bli en del av Strand. «Lysebotn-samfunnet har ingen tilknytning til Jørpeland», skrev de i sin begrunnelse. Ellers fryktet de for at de styrende i Strand ville «kanalisere Preikestol-turistene gjennom Jørpeland». Liksom Forsand hadde hatt, mente de «Sandnes har vyer for satsing på turistnæringen i Lysefjorden og Lysebotn».

Bygda har bare ett veisamband ut, nemlig til Sirdal via den spektakulære serpentineren der det årlig arrangeres rulleskirenn opp de stupbratte og svingete bakkene. Fra toppen av disse er det knappe 5 km gange til Kjerag, et annet kjent turistmål hvor basehoppere tar sats 1000 meter over fjorden. Denne forbindelsen stenges når første snøfall kommer i okt/nov, og åpner ikke før mai/juni. Om vinteren er det kun båtskyss ut fjorden som gjelder.

Likevel var det til Sirdal innbyggerne i Lysebotn ønsket seg dersom resten av Forsand skulle havne i Strand. Kraftkommunen på andre sida av fylkesgrensen avviste ikke tanken. Tvert om hadde de neppe noe i mot å få ytterligere tre kraftverk servert på et fat. Ikke bare i Sandnes, men også et samlet Rogaland (minus ovennevnte 9 personer), ville imidlertid ha seg frabedt at disse herligheter skulle forsvinne over til Agder.

For å gjøre det noe kaotiske bildet komplett kom det også et forslag fra Øvre Sirdal om å bryte med dalføret lenger ned og ta med seg Lysebotn til Gjesdal i Rogaland. Dette ble nærmest sett på som en kuriositet, også av de ni opprørerne innerst i Lysefjorden.

Ikke overraskende var man i Sandnes positiv til endelig å erobre noe av det de tapte i forrige runde i kampen om Forsand, dvs. Kolabygda, selv om Preikestolen denne gang ikke var en del av et mulig bytte. Like selvfølgelig var det at Strand strittet i mot. Der viste man til tidligere innbyggerinitiativ og folkeavstemning og mente det ikke hadde kommet fram noe nytt i saka. Statsforvalteren tok sistnevntes innspill til følge og anbefalte i brev til departementet 31.01.22 at saka ikke skulle utredes videre. Slik ble det også, men her må det selvfølgelig tilføyes at det lå svært mye i kortene at aksjonistene i Sandnes-delen av gamle Forsand ville vinne fram med sitt ønske om å bli en del av Strand. Da kunne jo ikke Kolabygda gå motsatt vei og således skape to eksklaver/enklaver i respektive kommuner.

 

Hovedspørsmålet i hele sakskomplekset var altså om hele gamle Forsand skulle havne i Strand, noe som ble gjenstand for et mer omfattende arbeid. På vegne av statsforvalteren gjennomførte Opinion en innbyggerhøring for dem ei eventuell grensejustering ville gjelde for. Totalt svarte 603 personer på 663 tilgjengelige telefonnummer, en svarprosent på 91. Det igjen betød at 80,4 % av alle innbyggerne over 18 år i området svarte på undersøkelsen. Resultat: 54 % ønsket grensejustering til Strand. 44 % var imot.

Det kom nok noe overraskende for mange at flertallet for flytting ikke var større. Noe kan forklares med utspill også framsatt til myndighetene gjennom et brev av 28.10.21 signert flere tidligere representantar i Forsand kommunestyre, noen av dem nå engasjerte i Sandnes kommunestyre. Disse ga uttrykk for at dette ikke er en grensejustering, men i realiteten omkamp med forsøk på reversering av sammenslåinga av Forsand og Sandnes.

Større effekt hadde antagelig et innspill fra næringslivet i bygda, først og fremst fra den svært viktige sand-industrien, som uttrykte uro for framtidig drift grunnet behovet for langsiktige avklaringer og avhengighet av dialog med kommunen om planprosess mv. Frykten bunnet nok i en viss skremselspropaganda. Arbeidet som allerede var gjort i Sandnes, skulle selvfølgelig ikke strykes og burde med smidighet fra begge parter fint kunne videreføres i Strand. Søknaden fra Lysebotn ble også trukket fram. Om Forsand gikk til Strand, kunne de risikere å miste selve gullkalven, kraftverkene der inne, til Sirdal. Eiendomsskatt var et annet moment. I likhet med gamle Forsand, har de ikke det i Sandnes, mens Strand har det.

På den annen side kom det synspunkter fra dem som syns diverse tjenester hadde blitt dårligere enn de var da Forsand var egen kommune. De mente at den geografiske nærheten til Strand ville kunne gi mer tilfredsstillende tilbud på sentrale områder, lettere påvirkning av egen hverdag samt bedre grunnlag for framtidig styring av Ryfylke-regionen.

Så var det denne ferja som nok kunne trekke saken i begge retninger. Et lønnlig håp om at den vil kunne fortsette å tøffe over fjorden til evig tid, kan være en grunn til å tviholde på Sandnes. Andre ser realitetene i øynene og innser at den neppe vil kunne overleve så lenge med dalende trafikkgrunnlag, spesielt etter at Ryfast blir uten bompenger. Kontrakten med det private ferjeselskapet utløper i 2027 og avtale om drift og tilskudd må da reforhandles. Under pandemien var ferja innstilt i månedsvis og den opereres nå bare halve døgnet, fra 6 til 18. Den er komisk nok heller ikke en internforbindelse i Sandnes kommune. Med Kolabygda forsvant nemlig også ferjekaia på Oanes nordover. Fra Forsand må man altså over Lysefjordsbrua og like mye inn i Strand kommune enten man tar tunellen via Stavanger eller sjøveien til Lauvvik for å kjøre videre til Sandnes sentrum.

I sin vurdering konkluderte statsforvalteren med at en eventuell endring ikke ville være en reversering av en nylig gjennomført kommunesammenslåing slik det ble hevdet fra Sandnes sin side. Det måtte i så tilfelle bety at Forsand gjenoppsto som egen kommune hvilket det fra statsforvalteren ble presisert ikke var aktuelt tema. Det var altså kun nødvendig å benytte inndelingslovas bestemmelser for grensejustering i saken.

I anbefalingen sendt til departementet 23.02.22 går det fram at statsforvalteren mener at «ei grensejustering til Strand er den beste og mest framtidsretta løysninga for innbyggjarane det gjeld – og gir kommunegrenser som er betre tilpassa eksisterande samhandlingsmønster i regionen». Videre pekte Bent Høie på at dette er i tråd med folkeviljen og at pendling i all hovudsak foregår mellom Strand og Forsand. «Ved ei grensejustering vil også dei store kraftinntektene frå området tilfalla Ryfylke-regionen og innbyggjarane der, slik intensjonen er ved desse ordningane», uttalte han.

De klare signalene fra statsforvalteren ble fulgt opp av Rogaland fylkesting med et vedtak som støttet at hele Forsand skulle legges til Strand. I Sandnes derimot ble det mobilisert mot tap av territorium.

Enda mer enn Stanley Wirak hadde dette fra starten vært varaordfører Pål Morten Borgli og FrPs prosjekt. 22.02.17 møtte han Forsand-ordfører Bjarne S. Dagenes på Oanes kai. De to herrene var i perlehumør og med et fast håndtrykk lovet de full innsats for fortsatt ferjedrift over Høgsfjorden. Bakgrunnen var hestehandelen de etter hvert nokså beryktede Tvangsgutane nettopp hadde utført på et bakrom i Stortinget.

På kaia fortalte Borgli om utallige telefoner til FrPs ledelse og stortingsrepresentanter samt fire-fem Oslo-turer i ens ærend for denne hete saken: «Det har vært veldig krevende og sterke krefter har prøvd å stoppe nye Sandnes. Jeg har vært tett på partiledelsen de siste ukene», fortalte han og avslørte uten blygsel at det hadde vært en hestehandel samtidig som han uttrykte stor glede over at den hadde gått i hans, FrPs og Sandnes sin favør.

«Endelig! Dette har vi jobbet for lenge. Det har vært beinhardt», sa Dagestad som altså både før og etter denne uttalelsen til Stavanger Aftenblad med ymse midler dirigerte kommunen sin mot Ap/FrP-styrte Sandnes framfor både fortsatt selvstendighet eller mot Strand med ordfører fra sitt eget parti Høyre. Med på laget hadde han Forsands rådmann. I denne fasen var det et vanlig fenomen landet rundt at slike som ham forespeilet dystre økonomiske utsikter etter illevarslende signalene fra kommunalminister Sanner om kutt i tilskudd og smalhans for småkommuner som ikke ville kakke seg på lag med en storebror. I februar 2016 gikk han derfor ut med at Forsand på nytt burde vurdere sammenslåing. Ettersom Ryfylke-alternativet da var lagt dødt, mente han at Sandnes var løsninga, «en robust partner med økonomiske muskler». Kan han helt ha glemt Forsands egne formidable vannkraftressurser, en pengemaskin de åpenbart siklet etter innen byen? Rådmannen dro også fram ferja: «Hvis vi slår oss sammen, styrkes mulighetene for å beholde Høgsfjordsambandet», argumenterte han.

KrFs assosierte medlem i denne borgelige klubben på Løvebakken, Geir Toskedal fra Rogaland, gikk i mot tvang, men på det tidspunkt, dvs. inntil valget den høsten 2017, hadde de øvrige tre partier flertall alene. I forhandlingene skulle de ha hver sin dose med seire. Mens Venstre ved André N. Skjelstad hadde konstellasjonene Vikna/Nærøy/Leka/Bindal og Sogndal/Leikanger/Balestrand øverst på sin tvangsliste kjempet Høyres Frank Jensen for samme skjebne i Skedsmo/Fet/Sørum, Berg/Torsken/Tranøy/Lenvik og Ørland/Bjugn. Helge A. Njåstad var leder i kommunalkomitéen og for hans FrP var hjertebarna Mandal/Marnardal/Lindesnes og Sandnes/Forsand. Foruten varaordfører Borgli i Sandnes satt partiet da med ordføreren i nettopp Mandal. Alle disse pluss ytterlige seks gikk i boks, tvangsboksen. Det blir påstått at nye Sandnes var en frivillig affære, men i og med at kommuneloven ble brutt for å oppnå «frivillighet», må vel det være en sannhet med visse modifikasjoner, for å si det forsiktig.

Mye mer kunne vært skrevet om dette spillet med norske lokalsamfunn i potten. For å utfylle bildet litt mer kan det være verdt å ta med Kinn, den usammenhengende og mildt sagt underlige konstruksjonen av Flora og Vågsøy. Dette var noe FrP og Venstre gikk helhjertet inn for, mens Høyre på Stortinget fulgte fylkesmannen i Sogn og Fjordane sin anbefaling og stemte i mot akkurat i det tilfellet. Det var likevel ikke nok til å stoppe at prosjektet ble realisert. Ap kom nemlig til unnsetning. Partiets ordførere i de to involverte kommunene viste nemlig sterk affinitet for hverandre og drev aktiv lobbyvirksomhet for å realisere det som har fått merkelappen Norges rareste kommune. Avstandsulemper her overgår alle andre, nye Sandnes inkludert. Kinn kommunestyre har nå bedt om at det blir satt en gang prosess for mulig reversering. Ap-ordfører Ola Teigen appellerer imidlertid oppover i systemet for å beholde Kinn. Mange spør seg derfor om Støres nylige nei til flere delinger også vil gjelde der.

La oss etter denne lille rekapitulering igjen skru klokka fram til juni 2022. Flertallet av innbyggerne i det aktuelle området var altså positive til å bli grensejustert. Fylkesmannen hadde anbefalt det, Rogaland fylkesting likeså. Det var derfor en utbredt oppfatning at dette også ville bli regjeringas konklusjon. Sjokk, sinne, vantro og skuffelser er nærliggende ord i vide kretser, bortsett fra på rådhuset i Sandnes. Wirak, Borgli & Co. kunne nok en gang juble idet kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik 22.06.22 kunngjorde den endelige avgjørelsen. Grensen skulle forbli nøyaktig slik den ble dandert gjennom forrige regjerings reform, en prosess Gjelsvik selv har vært en kraftig kritiker av.

 

Hendelser andre steder i landet la grunnlaget for omfattende spekulasjoner knyttet til denne avgjørelsen. I Hurdalsplattformen fikk Ap inn en passus som noen syns er flotte greier, mens andre freser og mener den bryter med demokratiske prinsipper såvel som allmenn rettferdighetssans. Ønsker om rask reversering av tvangssammenslåinger ville bli innvilget, men det var altså kommunestyrene/fylkestingene i de nye store enhetene eventuelle søknader skulle komme fra. Hvem sitter så med makta der? Selvsagt byene eller storebrødrene i de nye konstellasjonene. Hvor villige er de til å gi fra seg land de fikk underlagt seg med Tvangsgutanes hjelp? Burde ikke samme regel gjelde her som i ekteskap mellom mennesker? Det er nok at én vil ut, så blir det skilsmisse, eller er det virkelig den sterkestes rett som gjelder her i landet?

På fylkessida ble det sendt søknad uten alt for mye viderverdigheter fra Troms og Finnmark, Vestfold og Telemark – samt til og med Viken. Der ønsket nemlig majoriteten av de folkevalgte i de nye storfylkene reversering. Tross flertall for det samme i en folkeavstemning i Innlandet torpederte Ap det hele der. Da stemmetallet ble 52-50 mot deling i Aps representantskap, bandt de gruppa til å stemme sammen med borgerlige politikere som ønsket å videreføre tvangen fra den forrige regjeringa.

Statsminister Støre viste hvilken holdning han har til saken da han over telefon prøvde å overtale Innlandet Aps leder Lise Selnes til å snu fra ja til nei, forøvrig uten å lykkes. Hvorvidt også kulturminister Anette Trettebergstuen fikk en slik oppringing, skal være usagt, men faktum er at hennes stemmegiving ble utslagsgivende. Sammen med de to øvrige representanter fra Hamar stemte hun nemlig nei til deling. Det samme gjorde hennes to statsråd-kolleger Anniken Huitfeldt og Tonje Brenna i Viken, men der uten å vinne fram. Tre regjeringsmedlemmer stemte altså på hjemmebane i mot å få rettet opp tvangen fra Erna, Sanner & Co., dvs. i mot et uttalt mål i koalisjonen de tilhørte.

Av kommunene var det bare i Ålesund det ble fattet et vedtak (60-17) som åpnet for eventuell reversering. Hele Høyres gruppe på 14 var av de 17 som stemte mot. Etter innbyggerinitiativ med over halvparten av de stemmeberettigede i tidligere Haram kommune i ryggen gikk altså de folkevalgte med på utredning, innbyggerundersøkelsen i hele storkommunen og folkeavstemning i Haram-delen.

Befolkningas vilje var ikke til å misforstå og med en valgdeltagelse på 65,6 % stemte 71,8% for å gjenopprette det lokale sjølstyre i Haram. Tross det gikk 33 representanter i mot, hvorav 10 fra Høyre og 13 fra Ap. Med 44 for-stemmer skulle man likevel tro at man var i mål, men i neste nu prøvde storkommune-tilhengerne seg på en svært kontroversiell vri som kunne ha stoppet hele prosessen. Av stemmene avgitt på selve valgdagen i søndre del av Haram var det et ørlite flertal mot å tre ut av Ålesund. Iberegnet det svært store antall forhåndsstemmene, hvor totalt sett hele 87,14% stemte for Haram-exit, var det imidlertid hevet over enhver fornuftig tvil at det var flertal for nettopp det i samtlige kretser.

På basis av svært kreativ bokføring, intet mindre enn hårreisende matematisk kvakksalveri, og et innbyggerinitiativ med drøyt 300 underskrifter, vel og merke fra hele storkommunen, konkluderte 42 mot 35 i bystyret med at flertallet i disse kretsene ønsket å bli. Samtidig ble et innbyggerinitiativ med nesten tre ganger så mange underskrifter avvist. Ikke bare ønsket disse at hele Haram skulle ut, men samtlige av dem var faktisk bosatt i det aktuelle området.

Slik gikk det altså til at det i brevet som ble sendt til departementet, ble søkt om at kun nordre del av Haram med drøyt halvparten av folketallet skulle skilles ut. Det var ikke fritt for at dette ble oppfattet som et helt åpenbart forsøk på å stoppe hele prosessen. I Hurdalsplattformen er nemlig bare reversering til opprinnelige kommuner beskrevet, ikke deling av dem. Med henholdsvis håp eller frykt ventet de involverte i spenning på om søknaden ville bli avvist på grunn av manglende oppfylling av gitte premisser.

Søknaden lå fortsatt til behandling da det våren 2022 ble foretatt en rokkering i regjeringa. Med Sigbjørn Gjelsviks inntreden som kommunalminister følte mange at det ble et taktskifte i departementet, og håpet steg for dem som ønsket å få kommunene sine tilbake. De fikk syn for segn. 03.05.22 reiste Gjelsvik til Haram og meddelte at regjeringa gikk inn for at Haram skulle gjennoppstå nøyaktig slik kommunen var.

 

Mens det naturlig nok var stor jubel fra dem som ønsket det slik, ga den andre sida med Ålesunds ordfører Eva Vinje Aurdal (Ap) i spissen uttrykk for at de følte seg overkjørt. De hadde blitt utsatt for tvang, ble det hevdet, i så tilfelle tvang for å reversere noe av den omfattende tvangsbruk i Solberg-regjeringas reformer. 14.06.22 ble regjeringas innstilling om Haram endelig klubba gjennom i Stortinget mot stemmene fra Høyre, Venstre og 3 fra FrP.

Det var ikke bare i Haram innbyggerne hadde tatt initiativ for reversering, først overfor eget kommunestyre. Da de ikke ikke fikk gjennomslag der, gikk søknaden videre til departementet. I denne sammenheng finnes det nemlig andre muligheter, om enn noe mer kronglete, enn den quick-fix Hurdalsplattformen åpna for.

I Kristiansand hadde bystyret med 39 mot 32 stemmer vendt tommelen ned for ønsker fra tvangsinnlemmede Søgne og Songdalen om igangsettelse av en prosess med utredning og deretter folkeavstemning om spørsmålet. Dessverre hersker det i vide kretser en villfarelse om at det bare er én vei til Rom, via Hurdalsplattformen. Det er helt feil. Da departementet tok søknaden fra Søgne og Songdalen til følge, var det derfor slett ikke noe brudd på regjeringsavtalen. Alt var i henhold til inndelingslova som selvsagt fortsatt gjelder.

Likevel ble det i Kristiansand et himla spetakkel. Normalt sindige sørlendinger gikk fullstendig av skaftet og kalte det hele et overgrep mot byfolket og deres lokaldemokrati. Vedum og Gjelsvik ble kraftig angrepet, men for hva? Jo, for å forsøke å oppfylle et valgløfte. Fy skam! Glemt var åpenbart den hårreisende prosess bygder som Søgne og Songdalen ble utsatt for, og inndelingslova ville man for all ha seg frabedt ble brukt for å gjøre godt igjen den overkjøring, av både innbyggerne og deres folkevalgte, som skjedde da tvangen til Solberg-regjeringa valset over lokalsamfunn landet rundt. De som virkelig ble rammet og saken egentlig gjelder, drukner i klageropene fra byfolka og deres våpenbrødre i regionaviser og kommentariatet i hovedstads-media.

Hærfører i Kristiansands kamp for rettferdighet er Ap-ordfører Oddvar Skisland, og han visste hvor han kunne finne allierte også utenfor egen bygrense. Det såkalte storbynettverket i KS ble mobilisert, og disse kjempene i norsk lokalpolitikk ga sin uforbeholdne støtte til at ingen måtte tukle med Kristiansand og andre store kommuners soleklare rett til å beholde territorium underlagt gjennom forrige regjerings tvangsbruk. En kar som selv slett ikke var noen smågutt, kommentere det hele slik: «Nå vet jeg hva jeg skal gjøre dersom kona mi på 60 kilo skulle få den tåpelige idéen at hun vil skilles fra meg, hennes store velgjører. Jeg trommer selvfølgelig sammen alle mine største og sterkeste kompiser for å stoppe henne.

Nabo-ordføreren i vest var av dem som været fare. Fra Marnardal og gamle Lindesnes, som ble tvunget sammen med Mandal til nye Lindesnes, hadde det nemlig blitt sendt like gode og velbegrunnede søknader til departementet etter at også de møtte veggen i eget nye kommunesenter. Om enn i litt mindre skala er styrkeforholdet mellom byen og de to tidligere landkommunene det samme som i nye Kristiansand. Fra maktens høyborg i Mandal forlangte derfor ordføreren en garanti fra statsminister Støre om at han og byen hans ikke skulle bli utsatt for et tilsvarende overgrep som stakkars Skisland og hans bysbarn. «Søgne og Songdalen må være unntaket som bekrefter regelen», mente han. Her måtte altså for all del ingen flere engang få sjansen til å gjenvinne sitt lokale sjølstyre.

Alt oppstyret tvang til og med statsministeren til å stille på teppet hos Skisland og andre partifeller i sørlandshovedstaden. Med alt dette som bakteppe er det ikke merkelig at også Forsand-saken settes inn i en større sammenheng og at spekulasjoner svirrer deretter.

Som Ap-ordfører i Norges 11. største kommune er Stanley Wirak slett ingen smågutt. Når man har vært vitne til framstøtene fra hans kolleger og partifeller i byer som Kristiansand, Ålesund og Mandal, er det ikke til å undres over at det også spekuleres i at han billedlig talt har grått på Støres skulder. Wirak nekter for å ha drevet lobbyvirksomhet. Strand-ordfører Irene Heng Lauvsnes (H) sa likevel rett ut til NRK: «Det er eit kameratoppdrag. I denne saka har Støre berre høyrt på ein person, og det er Ap-ordføraren i Sandnes.»

Lauvsnes er ikke alene om å være provosert. I Forsand er aksjonsleder Rolf Magne Haukalid heller ikke i tvil om at det her har vært en gi- og ta-prosess mellom toppene i Sp og Ap. Om hestehandel i den forrige regjeringa var en svært vanlig foreteelse som førte til mange merkelige og uheldige konsekvenser for mange bygdesamfunn, er det nok ikke fritt for at slikt foregår også i den nye.

Et annet intervjuobjekt hadde følgende kommentar etter at pressemeldinga fra Sigbjørn Gjelsviks slo ned som en bombe i bygda: «Statsråden må ha hatt en dårlig dag på jobben da han tok denne avgjørelsen.»

Det spørs om han ikke kan ha mye rett i det. Gjelsvik må åpenbart ha kommet inn i jobben med de beste intensjoner om å oppfylle ønskene fra dem som ikke finner seg til rette i konstruksjoner drevet gjennom ved bruk av tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, dvs. «frivillig» tvang eller til slutt ren skjær tvang. Tre storfylker fikk den nye ministeren loset gjennom porten til oppløsning og i saken om Haram klarte han, antagelig ikke uten kamp, å få viljen sin i regjering. Tross det enorme oppstyret og alt bråket på Sørlandet har han prøvd å holde fast ved lovnadene gitt av Sp i valgkampen. Om Støre ønsket å snu der, var det altså Gjelsvik som vant fram, men idet Forsand sto for tur, var det slutt.

 

«Dette er så udemokratisk. Folk i distrikta er haldne for narr», fortsatte Strand-ordfører Lauvsnes i intervjuet med NRK, men hennes kanonade stoppet ikke der: «Støre manglar grunnleggande kunnskap om geografien og kvardagen i Ryfylke. Argumentasjonen til Støre held ikkje mål.»

Sterk kritikk for haltende argumentasjon og dårlig begrunnelse bak avslaget til Forsand rammet også i aller høyeste grad kommunalminister Gjelsvik. Skal det da ses på som en formildende omstendighet om det er slik at han har blitt presset i kne av statsministeren? Kan han virkelig bli sittende i stillinga dersom det er slik at han må gå så til de grader på akkord med egne og eget partis uttalte politiske mål?

 

Folket i Søgne og Songdalen har altså, gjennom prosessen som Inndelingslova åpner for, fått muligheten til å gjenvinne det lokale sjølstyret de motvillig måtte gi fra seg for to og et halvt år siden, men hva med alle de andre? Berg, Torsken, Halsa, Midsund, gamle Lindesnes og Marnardal har jo også sendt søknad og flere med mye av det samme utgangspunkt kan følge. Kan Gjelsvik leve med å administrere og tåler det norske demokratiet en slik grov forskjellsbehandling? Jonas Gahr Støre kan åpenbart det.

Med sine bastante uttalelser om at ingen flere kommunegrenser vil bli reetablert etter forgjengerens kaosreform, vil det da si at han setter hele inndelingslova ut av spill? Har i så tilfelle en statsminister mandat til det? Har ikke ethvert innbyggerinitiativ krav på å bli hørt og vurdert seriøst, og da helst uten at det er den råe og udemokratiske sterkestes rett som skal gjelde?

Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, viser historia at eventuelle endringer skjer mest smertefritt og har best mulighet til å lykkes dersom de kommer etter ønske nedenfra, etter en modningstid, og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saka. Ingen av disse kriteria var tilstede i Solberg-regjeringas region- og kommunereformer. I stedet var det et heseblesende og toppstyrt prestisjeprosjekt. Slike fører dessverre alt for ofte til et himla spetakkel og et dårlig resultat.

Akkurat som det forventes at Storting og regjering hegner om Grunnloven, skulle man tro at en kommunalministers viktigste oppgave er å hegne om formannskapslovene med intensjon om lokalt sjølstyre. Var det ikke da noe bakvendt at vi fra 2013-21 holdt oss med 3 statsråder som etter tur lot til å måle egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de klarte å bli kvitt? En slik innstilling har allerede Sigbjørn Gjelsvik bevist han ikke har, men hvor komfortabel vil han være i regjeringa dersom han blir hindret i videre forsøk på å rette opp igjen der Tvangsgutane fór fram og lovens intensjon ble satt til side?

Støre sier at foten han har satt ned, er det som vil skape ro omkring disse spørsmålene. Har han da ikke registrert at alle sår etter Schei-komitéen, med de påfølgende sammenslåinger for 50-60 år siden, ennå ikke har grodd, og at siste kommunereform også rev opp igjen mange av disse sårene.

Mens det stormer som verst på Sørlandet og i Ryfylke, senker roen seg i fylkene som skal gjenoppstå og i Haram. Slik var det også med de såkalte skillsmissekommunene for 45 år siden, og ikke bare det: De opplevde en ny giv i bygda og skremsler om at det skulle bli så vanskelig å få tak i nøkkelpersonell, viste seg å være nettopp skremsler. Derfor bør det ikke overraske om folk ser nye muligheter og søker seg til gjenopprettete stillinger i Haram. Til og med i det ofte så svartmalte og nederlagsdømte Finnmark ser man nå tegn til ny optimisme.

Da Jan Tore Sanner var kommunalminister ble det ofte sagt at hans kommunereform gjorde mageplask. Han strammet da stadig skruen for å drive den videre igjennom. Jonas Gahr Støres metode for å skape ro kan fort også vise seg å lande med et mageplask. Framfor å høre på storbynettverket i sine respektive maktens høyborger, burde han kanskje heller plaske ned i f.eks. Høllen i Søgne for å lytte til vanlige folk.

-Det skulle jo være deres tur nå, skulle det ikke?

1 kommentar

  1. Dette er ein svært omfattande artikkel, skriven av ein person med mykje kunnskap om grensejusteringar, kommunesamanslåingar og reverseringar av kommunegrenser!
    Interressant å lesa, men og deprimerande pga utspillet til statsministeren i politisk kvarter fredag for ei veke sia.
    Men vi i Grindheim gir ikkje opp kampen vår. Vi vil ut av Lyngdal, vi er ei innlandsbygd og høver mykje betre i lag med naboen i nord, Åseral.
    Eg har absolutt sansen for kommuner som har stått på eigne føter gjennom fleire rundar med fusjonar, t.d. Iveland og Åseral. Dei er på sett og vis verneverdige! Likevel er vi i Grindheim svært takksam for at leiande politikarar i Åseral ønsker oss velkomen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her