Bernander i NHO med sterke meninger men uten fagkunnskap
NHO-sjef John G Bernander tror at eliminasjon av alle kommuner med under 10 000 innbyggere vil gi en årlig utgiftsbesparelse på 11 milliarder. Det er ikke gunstig for NHO at sjefen uttaler seg bombastisk om ting han ikke har rede på.
Gjelder det også andre spørsmål NHO uttaler seg om?
Erfaringer fra Norge og Danmark viser at man ikke sparer utgifter ved kommunesammenslutninger. Det gjelder i Norge de ca tyve kommuner som har ”forsvunnet” siden 1990 og ikke minst i Danmark hvor 270 kommuner har blitt til 98.
NHO bør være opptatt av fakta og bør studere den danske kommunereform. Hovedkonklusjonen synes å være at ingen utgifter er spart, men at folkevalgte lokalpolitikere er erstattet med kommunebyråkrater. Lønnsnivået for slike byråkrater øker selvsagt med kommunestørrelsen.
Hvis Bernander hadde funnet frem et kart over Kommune-Norge, så ville han enkelt se
at sammenslåing av småkommuner ville gi ”groteske effekter”. Eksempelvis vil
sammenslåing til en ”sørhelgelandskommune” (Bindal, Brønnøy, Grane, Hattfjelldal, Sømna
og Vevelstad) gir ca 15 000 innbyggere og et areal som er 3,5 gang større enn Vestfold.
Det å tro at kommunekonstruksjoner av denne type sparer utgifter på kort sikt må kunne
karakteriseres som ekstremt naiv. På lengre sikt vil resultatet trolig bli fraflytting. Utgiftene
ved en statlig sentraliseringspolitikk er ikke utredet, men blir neppe ubetydelige. Hvis det er en statlig sentralisering av befolkningen man ønsker bør man være ærlig nok til å si det rett ut.
Det blir hevdet at større kommuner gir bedre arealplanlegging og næringsutvikling.
Arealplanleggingen har i mange år væt under sterk overordnet kontroll av fylkesnivået og
departementet for å ivareta samfunnsmessige hensyn. Her kommer antagelig Høyres ønske
om avskaffelse av fylkeskommunene inn, da fylkeskommunene innebærer at de større byer
ikke får kontroll på utviklingen i sitt omland. Man risikerer jo at nyetableringer plasseres i
omegnskommuner.
Mindre kommuner er langt mer positive til nyetableringer enn de større byer. Det er en rekke eksempler på dette. Næringslivet er nok derfor best tjent med små
kommune, som er svært ivrige på å skaffe seg arbeidsplasser.
Det er også en illusjon å tro at større enheter medfører større delegasjon av makt og
myndighet fra statens side. Departementene ønsker ikke å avgi makt og i dette får de støtte fra Stortinget. Det gjelder uansett hva man måtte betrakte som en passende grad av sentralisering ut fra et samfunnsmessig synspunkt.
For få år siden ble det forslått en forvaltningsreform, der ideen var at sammenslåing av fylker skulle medføre delegasjon av avgjørelsesmyndighet. På fylkesnivå var man åpenbart interessert, men reformen strandet på at departementene ikke ville avgi makt. Det er derfor også trolig en illusjon å tro at større kommuner vil gi kommunene en større grad av autonomi, slik at det blir mer meningsfylt å være kommunestyremedlem.
Kvaliteten på individrettede tjenester er avhengig av nærhet mellom mottager og
utøver. Mulighetene for slik nærhet er rimeligvis størst i mindre kommuner og undersøkelser viser derfor at det er innbyggerne i mindre kommuner som er mest fornøyd med kommunal tjenesteyting. Det er ellers ikke dokumentert at mindre kommuner fatter dårligere beslutninger enn i de større.
Argumentene om at mindre kommuner har for små fagmiljø og eventuelt
manglende ”formell kompetanse” holder derfor neppe i praksis. De virkelig kostbare
feilbeslutninger i kommuner synes i større grad å gjelde de større kommuner, – kfr
overskridelser (Holmenkollen), enorme tap ved salg av energiverk (Trondheim og
Kristiansand), mangelfull utnyttelse av sykehjem i Spania (Trondheim), bondefanget ved
tomtekjøp i Spania (Oslo) osv.
Når foreninger for jurister og siviløkonomer ønsker seg større kommune, så er det antagelig fordi man innser at større kommuner trenger et større byråkrati.
Bernander uttaler at ”Lokaldemokratiet er utrolig viktig” og at ”Det viktigste er nærhet til
dem som styrer”. Det er synd at han ikke forstår hva det innebærer. Den enkelte velgers
medinnflytelse er omvendt proporsjonal med antall velgere. Innflytelsen avtar selvsagt sterkt med antall velgere per folkevalgt. Størst innflytelse har enkeltindividet i de minste kommuner og innflytelsen avtar efterhvert som man beveger seg oppover i nivåene til de større kommuner, fylkeskommunene og statsnivået. På overnasjonalt nivå blir den nærmest ignorabel kfr individets innflytelse i NATO eller i EU (for medlemslandenes innbyggere) eller i FN-sammenheng.
Når antall velgere per folkevalgt avtar øker derfor byråkratiets makt.
Tvangssammenslutning av de mindre kommuner betyr derfor ganske enkelt en
avdemokratisering, slik som er forsøkt i den norske helsesektor.
Høyres Erna Solberg i Høyre ønsker å fremstille partiet som et velferdsparti. Det er nok delvis riktig, men det er åpenbart at lokaldemokrati ikke regnes som del av velferden, da partiet vil erstatte mindre kommuner og fylkeskommuner med offentlige byråkrater. Den
verdikonservative hegning om enkeltindividet synes helt bort.
Bernander hører også til dem som har tapt det verdikonservative perspektiv ”å forandre for å bevare”. Når er poenget med samfunnsmessige reformer åpenbart å oppnå ”forandring”, men ikke nødvendigvis ”forbedring”.
