Det politiske Norge bør snarest ta innover seg at Stortingsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms – på tvers av fylkestingsvedtak og folkemeningen i de to fylkene – er et stort feilgrep. Det er vedtak som er fattet uten et godt kunnskapsgrunnlag, verken om betydningen av avstand, arealer, befolkning, grenser eller næringslivets utfordringer.
Saken er den at Finnmark er Norges mest utsatte region. Arealet er på størrelse med Danmark, avstanden fra øst til vest er nærmere 1000 km. Klimatisk befinner deler av Finnmark seg innenfor en arktisk klimasone, altså med en middeltemperatur på under 10 varmegrader i juli.
Nasjonen Norge bør vise respekt for at finnmarkingene har hatt vilje til å styre sin region gjennom et folkevalgt fylkesting. Sammen med egen administrasjon og fagpersonalet er det skapt en særegen kompetanse på styring av et stort, og klimatisk «tungt» areal med lav befolkningstetthet. Blant de 75.000 finnmarkingene er det et langt sterkere innslag av folk med samisk og kvænsk tilhøriget enn ellers i landet, Sametinget er lokalisert til Finnmark, og handteringa av norsk-russiske forhold er basert på et nærhetsprinsipp.
Det har ikke vært lett å rekruttere fagfolk til Finnmark, men med egne utdanningsinstitusjoner og gode «finnmarksordninger» har det etter hvert blitt bygd opp stabil kompetanse på stadig flere fagområder. Finnmark har langsomt beveget seg fra å ha en utpreget «kolonistatus» i kongeriket til å bli en region som står på egne bein.
De store avstandene gir grobunn for geografiske spenninger, mellom øst og vest, mellom Alta og Hammerfest, mellom Vadsø og Kirkenes, mellom kysten og det samiske innlandet. Også dette er det utviklet en særegen «finnmarkskompetanse» for å handtere. Utenforstående observatører vil lett karakterisere ordbruken i de politiske oppgjørene i Finnmark som «på grensen» eller vel så det, men dette er en del av den virkeligheten Finnmark alltid har forholdt seg til.
Spenningene blir ikke borte ved at Finnmark i praksis bir underlagt det befolkningsmessig dobbelt så store Troms, men kompetansen i å handtere dem kan bli alvorlig svekket, når det gjelder å løpe fortest til Tromsø for å oppnå støtte til egen sak. Dette er argument som Stortingets flertallet ikke kjenner til, eller ikke forstår rekkevidden av. Det må vi foreløpig måtte ta til etteretning, og innrette oss på en gradvis svekkelse av Finnmarks identitet og befolkningsgrunnlag. Gjennom sammenslåingen vil Finnmarks interesser blir henvist til en evig mindretallsposisjon, med forventning om nederlag i framtidige drakamper. Risikoen er stor for at folk etter hvert vil gå trøtt; konsekvensen kan bli utflytting i et langt større omfang enn i dag.
Det blir vanskelig for regjering og Storting å rette opp den skaden som er i ferd med å skje, med utstrakt bitterhet, som følge av det å være henvist andres velvilje heller enn å være herre i eget hus.
Ovennevnte er også å lese i dagens Aftenposten. Faksimile av kronikkens oppslag her:
Det er gedigen uforstand å slå Finnmark sammen med Troms!! Nå må nordnorske politikere reise seg sammen å si STOPP !!!