I nesten 200 år fra slutten av 1600-tallet gjennomgikk norske fylker, eller amt som det da het, 10 delingsprosesser. Etter at Troms ble utskilt fra Finnmarkens amt i 1866, kunne det se ut som om strukturen stort sett hadde satt seg. Foruten noen navneendringer og byttet fra det danske «amt» til norske «fylke» i 1919, var det svært stabilt de neste drøye 100 år.
Flytting av en kommune fra et fylke til et annet var en sjeldenhet, men i 1880 ble Åseral overført fra Aust- til Vest-Agder. 10 år seinere meldte Sollia (sammenslått med Stor-Elvdal i 1964) overgang fra Oppland til Hedmark. Ønsket var begrunnet i endringer i samferdselsmønsteret. I begge tilfeller var det snakk om små kommuner med en svært liten andel av fylkenes folketall.
Oslo og Bergen var arealmessig små og rene by-fylker. Sistnevnte fikk utvidet sitt territorium ved innlemmelse av to av sine nærmeste nabokommuner, Bergen landdistrikt (4883 innb.) i 1877 og Årstad (7473 innb.) i 1915. Etter å ha fått tilført biter av Aker i 1859 (9551 innb.) og 1878 (18.970 innb) slukte hovedstaden resten i 1948. Dette var for øvrig norgeshistorias største kommunesammenslåing målt i antall innbyggere med 286.222 fra Oslo og 130.976 fra Aker.
Disse byutvidelsene innebar bytte av fylke for innbyggerne i de nedlagte randkommunene, hhv. fra Hordaland til Bergen og fra Akershus til Oslo. Fylkesbytte ble det også for 14.672 vestfoldinger da Skoger kommune ble innlemmet i Drammen i Buskerud i 1964.
I 1972 ble det foretatt en ny byutvidelse for Bergen, denne gangen med fire kommuner i ett jafs, Laksevåg (24.672 innb.), Fana (44.402 innb.), Arna (11.766 innb.) og Åsane (19.205 innb.). Det var imidlertid bergenserne som fikk ny fylkestilhørighet i og med at denne sammenslåinga medførte at byen mellom de syv fjell opphørte å være et eget fylke omgitt av Hordaland på alle kanter.
Ut over disse finnes det før Solberg-regjeringa tiltrådte bare ett eksempel på sammenslåingav kommuner fra forskjellige fylker, noe som naturlig nok også førte til justering av fylkesgrensa. Da Ølen (3420 innb.) i Hordaland i 2006 ble slått sammen med Vindafjord (4699 innb.) i Rogaland, var det sistnevnte som både beholdt kommunenavnet og fikk med seg naboen i nord inn i sitt fylke.
Motsatt var det med Tjeldsund (1237 innb.) i Nordland. De fikk beholde navnet, men ble justert til nord om fylkesgrensa da de 1. januar 2020 ble slått sammen med Skånland (2979 innb.) i Troms. Forårsaket av denne siste runde med kommunesammenslåinger ble det fra samme dato gjort ytterligere tre slike justeringer av fylkesgrenser: Vestfold-kommunen Svelvik (6628 innb.) havna i Buskerud/Viken da den sammen med Nedre Eiker ble en del av Drammen. Hornindal (1162 innb.) som tilhørte Sogn og Fjordane, ble en del av Volda kommune i Møre og Romsdal.
Tilveksten av 1162 innbyggere fra Hornindal var ikke nok til å oppveie de 1563 fylket mistet da Halsa på Nordmøre sammen med Hemne og 1/3 av Snillfjord ble til Heim kommune i Trøndelag. Halsas endelikt som egen kommune førte til at kartet over Trøndelag fylke fikk en svært iøyenfallende utvekst i sitt sørvestre hjørne. Foruten ovennevnte Åseral og Sollia på slutten av 1800-tallet må vi helt fram til 2019 for å finne et fylkesbytte som ikke hadde sin årsak i sammenslåinger mellom kommuner på hver sin side av en grense. Rindal hadde hørt til Møre og Romsdal siden tidenes amts-morgen. Bygda ble utskilt som egen kommune fra Surnadal i 1857, og siden har det ofte blitt hevdet at rindøler har følt seg mer som trøndere enn nordmøringer. Allerede i 1924 ble det fremmet et ønske om overgang til Sør-Trøndelag, men det skulle altså gå 95 år før det ble en endring da Trøndelag, som ble til ett fylke året før, dermed fikk 2003 nye innbyggere.
I forbindelse med, og særlig i etterkant av Solberg-regjeringas kommune- og regionreformer har dette med fylkesbytte blitt et hett tema. Samtidig som Hedmark og Oppland ble til Innlandet og Akershus, Buskerud og Østfold til Viken, oppsto det en svært spesiell situasjon på Hadeland, der de tre kommunene har mye felles identitet og lenge har hatt utstrakt samarbeid. Fra å ha vært samlet i Oppland, ble de splittet i både to og tre. Mens Lunner og Jevnaker begge flyttet sørover til Viken, havnet de i hver sin valgkrets til Stortinget, Lunner i Akershus og Jevnaker i Buskerud. Gran ble igjen i nord, nå som en del av Innlandet og stemmer altså fortsatt på representanter fra Oppland valgkrets.
Det er et uttrykt ønske om igjen bli samlet i samme fylke, men hva skjer nå når Viken blir oppløst? Gran kommunestyre vedtok i april 2022 med 15 mot 12 stemmer at de, i hvert fall foreløpig vil bli værende i Innlandet/Oppland. Akershus er nok favoritten for Lunner, og grunnet ovennevnte ønske om samling trekkes Jevnaker i samme retning selv med sin nærhet til Ringerike og dermed Buskerud fylke. Om overordnede og nasjonale hensyn skulle spille en rolle her, er det i hvert fall en grunn som taler for retur til det som engang var. Oppland valgkrets mistet, ikke bare to kommuner, men også nylig ett mandat til Stortinget. Skulle også Gran gå sørover, betyr det selvfølgelig ytterligere årelating. Akershus har på sin side hatt landets sterkeste vekst i folketall over lang tid med tilsvarende økning i representasjon. Derfor kan man hevde at Akershus minst av alle trenger mer av det de har nok av fra før. For Oppland er det motsatt, og slik ville det for balansens skyld være best om hele Hadeland igjen ble samlet nord for grensa.
Etter dannelsen av Innlandet har det lengst sør i Hedmark, dvs. for kommunene i Kongsvinger-regionen, blitt et tema om de skulle søke overgang til Viken/Akershus. Ovennevnte balanse-problematikk ville i så tilfelle også i høyeste grad bli gjeldende. Ved folkeavstemninga om Innlandets skjebne i februar 2022 var det i samtlige av de aktuelle kommunene stort flertall for å gjenopprette de to tidligere fylkene (se illustrasjon), en indikasjon på relativt sterk Hedmarks-identitet. Trangen til å bli en del av Akershus virker også å være såpass svak at det kan synes som om hele denne prosessen koker bort i kålen.
Selv om det er mye støy og mange medieoppslag om eventuelle flytteprosesser, er nok ikke ønsket om å røre på seg like sterkt som man kan få inntrykk av. Der det så langt har blitt avholdt folkeavstemninger om saken, har det blitt til dels klare flertall for å bli hvor de er. I Sveio lengst sør i gamle Hordaland gikk 61% av de stemmeberettigede til urnene 10.01.22. Et argument for å ta steget sørover var at tyngdepunktet i fylket var flyttet nordover etter at Sogn og Fjordane ble med i samme fylkeskommunale enhet. 56% stemte likevel for å bli i det nye Vestland fylke, 43% ville gjerne til Rogaland. Etter dette ser det ut til at diskusjonen om spørsmålet også i andre Sunnhordlands-kommuner har stilnet av.
På Nordmøre ble det i tre kommuner avholdt tilsvarende folkeavstemning om eventuell overgang til Trøndelag. I Aure skjedde dette samtidig med Stortingsvalget i september 2021. Frammøtet var på 75% og det ble flertall 51 mot 45% for å bli i Møre og Romsdal. Neiresultatet i Aure kunne nok ha en viss påvirkning da det var Smøla sin tur to uker seinere. Deltagelsen må sees i lys av at øyfolket var nødt for å oppsøke valglokalet en gang til så kort tid etter, bare 41,7%, men smølværingenes svar var ikke til å misforstå: i prosent 70 – 27 i favør av eksisterende hjemfylke. I og med at de to mellomliggende kommunene hadde sagt nei, ville det ha blitt svært merkelig om Kristiansund skulle ha blitt en trøndersk eksklave omgitt av kommuner tilhørende Møre og Romsdal. Det er nok mye av forklaringen på at bare 29,5% deltok. Av disse stemte 63,2% for status quo, 36,7% for Trøndelag.
Snarere enn et reelt håp og/eller ønske om fylkesbytte kan det i en del tilfeller være nærliggende å mistenke at utspillene snarere er utslag av skuffelse og protest fra dem som var i mot oppsplittinga av de sammenslåtte fylkene. Krav om Moss og Indre Østfold kommune til Akershus og Porsgrunn til Vestfold kan være eksempler på det.
Størst oppmerksomhet har Det vært rundt Alta. Ved folkeavstemninga 14.05.18 ville 87% av finnmarkingene at fylket deres skulle bestå som før. Frammøtet var på 58,5%, og her trakk fylkets største kommune ned med 48,3%, den laveste av samtlige 19. Hele 14 av dem hadde nei til sammenslåings-prosent på over 90. Alta var lavest også her, men 66,9% nei burde likevel være overbevisende nok.
Idet det synes klart at sammenslåinga av våre to nordligste fylker vil bli reversert, har krefter i Alta argumenter for å bli en del av Troms. Mange tilhengere av storfylket håper nok at dette utbryterframstøtet primært skal torpedere hele delinga. En annen faktor er den langvarige sykehusstriden i Vest-Finnmark der man i Alta føler de kommer dårlig ut i forhold til halvparten så store Hammerfest. Derfor kan dette kanskje i ganske stor grad betraktes som en måte å protestere på. Hvorvidt de skulle komme bedre ut i Troms i konkurranse med særlig Harstad og Tromsø, kan man saktens også spørre om. Fra den andre sida blir det da også argumentert med at det er bedre å være storebror i Finnmark enn en utkant og juniorpartner i Troms.
En grensejustering av Alta vil være noe ganske annet enn øvrige potensielle flytte-prosjekt. Finnmark vil igjen bli landets minst folkerike fylke med ca. 75.000 innbyggere, og det er innlysende at tap av 28% av disse vil få vidtrekkende følger. Dessuten gjøres det her opp regning uten vert. I delingsvedtaket er det klart at det også fra Troms-sida er et ønske å returnere til nøyaktig samme utstrekning som i de tidligere enhetene. Meningsmålinger viser også at det i Troms langt fra er noe flertall i folket for å utvide territoriet.
Det har blitt hevdet at dersom man er i mot kommune- og fylkessammenslåinger, dvs. er tilhenger av at innbyggerne selv må få bestemme om de vil beholde sitt lokale og regionale folkestyre, også må støtte ethvert ønske om å bytte beite slik som et eventuelt flertall i Alta kan indikere. Er det en ubetinget parallell her, eller er det mer grunn til mer overordnede vurderinger i sistenevnte tilfeller? Skal man virkelig åpne for at kommuner kan spasere fram og tilbake over fylkesgrensene etter eget forgodtbefinnende, eller bør det tilstrebes noe mer stabilitet på dette strukturelle området? Et frislepp her vil kunne føre til mye uro og et bonanza for opportunisme.
Meningsmålinger heller i retning av et flertall av folket også i Alta ønsker å søke havn i sitt gamle hjemfylke når de skal si sin mening om saken i avstemninga 10.05.22. Etter mye fram og tilbake anbefalte et enstemmig styre i Alta AP innbyggerne å velge det alternativet. Ivrige for den motsatte løsning har vært noen svært hørbare røster fra Venstre, et miniparti i Finnmark, og kommunenes varaordfører fra SP som er helt på kant med fylkespartiet sitt i saken. Avisa Altaposten har også virket som et nokså varmt talerør for den sida. Usikkerhet, glisne benkerader på folkemøter og altaværingenes normalt lave frammøte, kan være et varsel om dårlig deltagelse. Et flertall for Troms vil eventuelt neppe bli stort, og dersom det skulle bli tatt til følge av sentrale myndigheter, vil det skape stor uro i resten av Finnmark og ugreie for delingsprosessen.
Når det likevel er bestemt at Troms og Finnmark skal deles og prosessen allerede har kommet så langt, vil et ja til gammelfylket utvilsomt være det som gir best mulighet for å skape ro.
