Arbeiderpartiet kan ikke lukke øynene for ulikhet mellom sentrum og periferi

Arbeiderpartiet kan ikke lukke øynene for ulikhet mellom sentrum og periferi. Raymonds Norge

Sosialdemokratiske partier over store deler av Europa er i hardt vær. Lenge håpet vi at lavtrykket ikke rammet annerledeslandet Norge. Nå er Arbeiderpartiet i dyp krise. Jeg er alvorlig bekymret. Og verre ble det da jeg leste Klassekampens portrettintervju med Oslos byrådsleder Raymond Johansen 24. februar.

Jeg skriver ikke dette for å sverte Arbeiderpartiet, men fordi vi trenger et sterkt arbeiderparti. Uten det er ingen rødgrønn regjering i sikte. Å endre dette krever en situasjonsforståelse som fanger hele Norge. Raymond har vært Aps partisekretær i seks år. Jeg antar at han fortsatt rusler innom partikontoret, og at situasjonsforståelsen der ikke er veldig forskjellig. I det siste er Raymond blitt omtalt som mulig ny Ap-leder når den tid kommer.

I intervjuet sier han at mye av jobben som partisekretær gikk ut på å reise rundt: «Jeg kjenner landet bedre enn de fleste» sier han, men erkjenner at by og land er en «konfliktlinje med mye kraft» som han «alltid har hatt vanskelig for å forstå (…) By mot land-debatten slutter ikke å forundre meg (og) kan ikke være drevet av at det går dårlig i distriktene, for det gjør det heldigvis ikke». Med mindre han er feilsitert, velger jeg å tolke dette som en slags erkjennelse av at han kanskje er på gyngende grunn.

Likevel: I Raymonds verden har verken klasse, makt, frafall i skolen eller klimautfordringer en sentrum/periferiakse. Han erkjenner fattigdom og økende ulikhet, men «å lage skillelinjer mellom by og land er å forlate politikken, mens vi har betydelige sosiale problemer som gir sterkest utslag i Oslo», sier han. Inntrykket han etterlater seg, er at geografisk ulikhet i Norge er begrenset til hovedstaden.

Alle vet at det er klasseforskjeller i Oslo. Men når var det fokus på ulikhet mellom sentrum og periferi? Gjennomsnittlig levealder i Norge var i 2015 80 år for menn. I Hasvik kommune i Finnmark rakk ikke karene å fylle 69 år. I det rurale Nord-Norge er det systematisk mer vold, mobbing, frafall og uhelse enn landsgjennomsnittet. Tallene finnes i folkehelsestatistikker og hos fylkesmennene. Samme mønster gjelder kvalitet på offentlige tjenester: Nord-Norge huser 20 prosent av landets kommuner, men i Kommunebarometret i 2017 utgjorde nordnorske distriktskommuner 84 prosent av de 50 lavest rangerte i Norge (Kommunal Rapport). Blant disse finner vi også Hammerfest og Narvik.

«Han etablerer et politisk utenforskap for store deler av Norge»

Dette er ikke en «kultur der oppe i nord». Det er ulikhet langs en sentrum/periferi-akse. Vi vet ikke hvordan det er i resten av landet, men det er verdt å studere: I Nord-Norge, Nord-Trøndelag og i Hedmark mistet Arbeiderpartiet flest stemmer i stortingsvalget (mellom 7,6 og ni prosentpoeng). Fallet har fortsatt i hele Nord-Norge, i Troms havnet partiet under 20 prosent (Infact Nordlys 17. februar). Bildet faller sammen med skjebnen til sosialdemokratiske partier i mange europeiske land: De taper oppslutning i rurale områder. I EU lekker stemmene til ytterste høyre. I Norge går de heldigvis til SV og Sp.

Raymond har litt rett i at det går bra i distriktene: Næringslivet går så det griner og sysselsettingen øker i nord, også i mitt hjemfylke Nordland. Men det betyr verken at den sosiale dimensjonen løftes eller at ulikhet utjevnes. I tillegg ser vi at den økte sysselsettingen i nord ikke har skjedd i form av innflytting men som «fly in fly out». Styreleder Arve Ulriksen i NHO Nordland adresserte nylig at 33 av 44 nordlandskommuner har befolkningsnedgang, samtidig som næringslivet har en vekst høyt over landsgjennomsnittet. NHO-lederen foreslår en «omdømmekampanje» for å få flere til å flytte til Nordland.

Vel. Min hjemkommune Steigen er Nord-Norges 4. største havbrukskommune, der Mitsubishi (Cermaq) er enerådende. I 1.–4. skoletrinn er 38 prosent av lærerne ufaglærte, kommunen er på Robek-lista og folkehelsetallene urovekkende. En omdømmekampanje kan ikke fikse dette.

Vi trenger et sterkt Arbeiderparti og en rødgrønn regjering! I denne situasjonen kan jeg ikke se at Raymond Johansens situasjonsforståelse er drahjelp for partiet. Tvert om: Han etablerer et politisk utenforskap for store deler av Norge. Han «sverger til det gamle slagordet By og land, hand i hand». Det stammer fra 1930-tallet og rigget en politikk som gav innhold, retning og et løft til Ap. Det er det vi trenger nå. En god begynnelse vil være et kunnskapsløft som kan vise veien videre.

(Denne kommentaren sto først på trykk i avisen Klassekampen den 13.3.2018 og er gjengitt med tillatelse. Illustrasjon: Knut Løvås)

Ronny Grindstein