Da Finnmarkens amt fikk nåværende grenser i 1866, var innbyggertallet 20.400. Ved navneendringen til Finnmark fylke i 1919 hadde det mer enn doblet seg til knapt 44.000 for så å nærme seg 60.000 mot krigsutbruddet i 1940. Alle disse ble beordret sydover da tyskerne under sin retrett høsten 1944 sprengte broene og kraftverkene, senket båtene, slaktet budskapen, felte strøm- og telefonstolpene og tente på kaiene og bygningsmassen. Under dette infernoet trosset 1/3 av befolkningen evakueringsordren ved å gjemme seg i fjell og utmark. Etter krigen var det ofte mer på tross av enn ved hjelp av sentrale myndigheter at Finnmark bokstavelig talt steg opp av asken som en Fugl Fønix.
De evakuerte returnerte langt raskere enn planlagt, også dit den norske stat mente burde forbli liggende øde. Statistikken for 1946 viser at 58.790 mennesker var i ferd med å skaffe seg nye hjem og ny framtid i ruinhaugene. Bare ytterst få plasser, slik som rasutsatte Finnkongkeila, ble aldri gjenreist. Andre ble senere forlatt grunnet storsamfunnets manglende satsing på moderne infrastruktur.
Hamningberg var et av få steder tyskerne ikke rakk å brenne. Likevel sto det på lista der det ikke sku bo folk i husan. Beboerne ville det annerledes og fikk etterhvert kirke, nytt fiskebruk, elektrisk strøm og i 1962 til og med vei, men det viktigste gjensto. Med større båter som ikke kunne dras på land mellom hvert sjøvær, ble kampen om Hamningberg en kamp om molo. Da Stortinget i 1965 løp fra sin 11 år gamle lovnad om ordentlige havneforhold, vedtok de i praksis å avfolke fiskeværet. De yrkesaktive forsvant da fort. Bare noen pensjonister klorte seg fast til ut på 70-tallet. NRK-journalist Bjørn Nilsen gjorde historia kjent gjennom TV og boka «Hamningberg – fraflytting og umyndiggjørelse». Hjelmsøya, hvor alt ble nedbrent og så gjenoppbygd, har en parallell skjebne og ble folketom i 1968. Nylig avdøde Reidar Nielsen ga om dette i 1975 ut boka «Tilfellet Sandvikvær».
Norges folkemengde var 3.123.338 i 1946. Det økte med 28% til 3.997.525 i 1975. Samme år var det 79.413 finnmarkinger hvilket innebærer en økning på 35% for perioden. Mot alle odds hadde altså fylket bedre folketallsutvikling enn landsgjennomsnittet. Høyere fødselsoverskudd er den statistiske hovedforklaring, men uten et sterkt ressursgrunnlag og et folk med trua på framtida, hadde man ikke sett et slikt tydelig tegn på at det er liv laga. Svart hav, strukturrasjonalisering både i fiske og landbruk, nedleggelse av gruver og den generelle sentralisering medførte så nedgang til 74034 i 1989 via opp til 76629 i 1995 og ned igjen til 72399 i 2008. Siden da har det imidlertid gått oppover til 76167 ved siste årsskifte.
Prognoser er skumle saker brukt som propaganda for sentralisering. Etter Schei-kommitéen og sammenslåingsbølgen på 60-tallet har strukturdebatter ridd oss hvert tiår gjennom utvalgene til Tallaksen, Buvik og Christiansen samt Ernas tid som kommunalminister. Felles for alle disse anslag mot lokalt sjølstyre er at dommedagsprofetiene over de som unnslapp sammenslåing, har blitt gjort til skamme. Riktignok har mange distriktskommuner hatt nedgang i folketall, men de som beholdt sin selvstendighet, har klart seg uendelig mye bedre enn bygder som mistet den og led vanskjebnen å bli stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner.
Bortsett fra Bergen som ble innlemmet i Hordaland i 1972, har fylkesinndelingen stått seg fram til inneværende runde. Heller ikke for dem finnes det belegg for en generell påstand om at de små har klart seg dårligere enn de store. Det er alt for lettvint å forklare bunnplasseringen på en del statistikker med at Finnmark er fylket med lavest folketall. Det nest minste, Sogn og Fjordane, figurerer jo som oftest i motsatt ende av tabellen. I samme grad som for kommunene må det også kunne antas at Finnmark har klart seg mye bedre til nå enn tilfellet ville vært uten status som eget fylke. Nettopp det har vært en viktig motvekt til den kolonimakt man lengst nord i landet ofte har følt seg utsatt for.
Budskapet om stupende folketall krydres med at så alt for mange av de få gjenværende stakkarene blir så sørgelig gamle. For oss som begynner å dra på årene gjelder det her om ikke å få makabre tanker om hvordan grensefjerning skal kunne bøte på slikt. I de demografiske skrekkscenarier ser man tydeligvis bort fra det positive i at folk lever lenger og at pensjonister kan være en ressurs i et samfunn. Foruten høyere levealder fører jo bedre folkehelse også til at gamle holder seg vitale og selvhjulpne lenger. Uansett vil aldersfordelingen der den påpekes å være ekstra ille, umulig kunne bli annet enn enda verre ved nedleggelse av fylkes- eller primærkommune. Mange i arbeidsfør alder vil jo uvegerlig forsvinne sammen med de offentlige jobbene.
Et annet hyppig brukt retorisk grep er at man sammenslått skal kunne hevde seg så mye bedre i kampen mot andre allerede folkerike konstellasjoner. Hvilken kamp er det egentlig snakk om? Er det ikke i et sivilisert samfunn plass til enheter av forskjellig størrelse og folketetthet? Mens USAs mest folkerike stat, California, har 40 mill innbyggere, har Wyoming bare 580.000. I Canada er Ontario provinsen med flest folk, 14 mill., mens Prins Edward Island bare har 141.500. De tre territoriene med utstrakt selvstyre har 42, 36 og 32 tusen. Ingen der skriker av skrekk over det noen tydeligvis mener er en uheldig ubalanse. Er det ikke heller slik at flere små også betyr flere stemmer for distriktenes felles interesser?
Språket i reformenes råe prosesser er egnet til å gi framtidstrua og selvtilliten en knekk. Det skapes et inntrykk av at utkantkommuner og -fylker er for små, forgubba og utdaterte og de som bor og arbeider i dem er heller ikke gode nok. De vet dessuten ikke sitt eget beste, må vite, når slikt som folkeavstemninger blir ignorert. Med historien i bakhodet er det likevel grunn til å tro at Finnmark fra elendighetsbeskrivelse og svartmaling igjen vil reise seg som en Fugl Fønix.
