Regjeringen og flertallet på Stortinget har slått sammen kommuner og fylker uten å utrede konsekvensene først. Det kjennetegner både «kommunereformen» og «regionreformen» at endringene har blitt banket igjennom på Stortinget raskt – og at det ikke var tid til grundige faglige og politiske utredninger av konsekvensene. Før slike reformer i Norge har det vært vanlig at et bredt sammensatt utvalg utarbeider en NOU – altså en omfattende utredning av alle sider ved saken – og at denne deretter sendes på høring før saken fremmes i Stortinget. Da kommer alle argumentene fram – både for og mot endringene. Det er «den norske måten» å gjennomføre reformer på: grundig, gjennomtenkt og demokratisk.
De partiene som har stilt seg bak denne bølgen av sammenslåinger av kommuner og fylker hevder at grundigere utredninger er det hverken behov for eller tid til. Begrunnelsen er blant annet at de ønsker å spare kostnader ved å gjennomføre slike reformer! Resultatet er grotesk. Delvis fordi det ikke er noen sammenheng mellom det som skjer på ulike steder i landet, delvis fordi mange av løsningene umulig kan forsvares over tid og delvis fordi viktige problemstillinger overhodet ikke er drøftet. Det er slik sett flere «elefanter i rommet» – viktige spørsmål som nesten ingen snakker om. En slik «elefant i rommet» er hva som skal skje med valgdistriktene til Stortinget når halvparten av landets fylker er slått sammen?
Sammenslåingen av Troms og Finnmark skal nå gjennom en folkeavstemning i Finnmark selv om den allerede er vedtatt av Stortinget. Det har ført til at en rekke spørsmål blir reist som burde ha vært vurdert av Stortinget før vedtaket ble fattet. I et svært interessant intervju med nettstedet «High North News» uttaler professor Asbjørn Røiseland seg om hvordan sammenslåing av valgkretsene Troms og Finnmark vil kunne føre til at Finnmark blir uten representasjon:
«Han trekker frem en konsekvens som så langt har vært lite belyst i debatten. Nemlig at dagens finnmarkinger kan komme til å tape atskillig politisk makt i det øyeblikket et kompaniskap med Troms er et faktum. Årsaken? Det norske valgsystemet;
– Det er dette som er “elefanten i rommet”, og det er noe få snakker om, sier han.
– I Grunnloven står det at vi har 19 valgdistrikt til Stortinget, og i Valgloven står det at disse valgdistriktene tilsvarer fylkeskommunene. Så langt har ikke regjeringen sagt så mye om hva de har tenkt å gjøre med disse valgdistriktene, men at det er noe de vil komme tilbake til. Men det er klart: Slår man sammen to fylker, må kan også endre valgdistrikt.
– Gjør man ikke det, vil man jo ha et valgdistrikt som ikke samtidig er en politisk arena, eller et politisk nivå. Da blir det heller ingen prosesser der som kan få frem politiske kandidater. Alt tyder jo på at dette vil bli endret. Det er dramatisk for Finnmark, for i dag har vi et system hvor mandatene til Stortinget er fordelt gjennom en kombinasjon av folketall og areal – gjennom den såkalte «arealfaktoren». Det betyr at Finnmark i dag har fem representanter, som jo sikkert er fire mer enn det de skulle ha hatt, hvis man ikke hadde tatt hensyn til areal, sier han.»
Endring av stortingsvalgkretser krever grunnlovsendring – og derfor et svært solid flertall på Stortinget. Slike endringer vil det være vanskeligere å få vedtatt – for også politikere fra regjeringspartiene kan være motstandere av en slik endring. Professoren peker på flere andre forhold som også taler mot at de to fylkene bør slås sammen, men det mest interessant er allikevel følgende:
Jeg kan ikke utelukke at sammenslåingen i tolvte time vil bli stoppet, sier han – og føyer til:
– Men det er klart regjeringen er bekymret for hvilke følgevirkninger det vil få. Det kan jo føre til at også andre vil be om at sammenslåingsprosessene reverseres.
Professor Røiseland er altså bekymret for at andre kan komme til å kreve det samme! Hvorfor?
Det er åpenbart at det finnes andre fylker der sammenslåing av valgkretser vil kunne ha store konsekvenser både for representasjon og for mandatfordeling mellom fylkene og mellom partiene. Det er også nokså åpenbart at det er flere tema enn representasjon og mandatfordeling som ikke er utredet på en forsvarlig måte. Det finnes også kommunesammenslåinger som har gitt uholdbare løsninger – og i slike tilfelle er det mange historiske eksempler på at Stortinget har gjort om kommunesammenslåinger etter lang strid. To kommuner fikk faktisk omgjort vedtaket om tvangssammenslåing allerede høsten 2017!
Dersom Stortinget har gjort vedtak på sviktende grunnlag og uten tilstrekkelige utredninger så er det fornuftig å snu! Dersom vi har et stortingsflertall som ikke er villig til å endre mening under slike omstendigheter så er landet utsatt for vanstyre! Et slikt vanstyre kan ikke forsvares med at de ønsker å spare kostnader – for resultatet vil være det motsatte!
