KOMMUNEREFORMEN -STATUS PR MARS 2022

Stensvaag: Det er misnøye og konflikter i nye kommuner skapt av Solberg-regjeringas reform. Over hele landet er det prosesser i gang for å reversere sammenslåingene som ga konstruksjoner som hverken henger sammen eller på greip. Hovedbildet viser noen kart-eksempler på dette.
 
STATUS MARS 2022 – KOMMUNEREFORMEN DEL 1 av Per Gunnar Stensvaag

INDRE FOSEN:

Rissa og Leksvik «tjuvstarta» ved at de ble slått sammen allerede 01.01.18. Det skjedde etter at folkeavstemninga i Leksvik ga uavgjort resultat 949-949. Mye kan tyde på at det ville ha blitt et klart nei i dag. Om enn noe uformell fikk man en indikasjon på det da Facebook-sida «Leksvik Nytt» på nyåret 2022 loddet stemninga i bygda. 256 klikka på «Ja til deling – Leksvik som egen kommune», men bare 9 personer ønsket at Indre Fosen kommune skulle bestå.

Et vedtak høsten 2021 om å flytte legevakta i Vanvikan i tidligere Leksvik til kommunesenteret Årnset i gamle Rissa falt heller ikke i god jord hos lillebror i dette kommune-ekteskapet. Selv om de sitter med kjøttvekta later det til at entusiasmen for Indre Fosen kommune har dalt også på Rissa-sida. I Leksvik er det dannet ei gruppe med mål om å gjenopprettet den opprinnelige kommuneinndelinga som for Leksvik sin del hadde vært uforandret helt siden starten i 1837. Etter stiftelsesmøtet uttalte de til avisa Fosna-Folket. «Å slå sammen kommuner er som å starte samdrift. De kan ikke ligge for langt unna hverandre». Kommunen skal i løpet av første tertial 2022 evaluere hvor vellykket eller mislykket sammenslåinga har vært. Kreftene som ønsker deling, har forholdt seg noe avventende til de ser resultatet av denne.

ØRLAND:

Bjugn og Ørland ligger geografisk nær hverandre. Avstanden mellom de to kommunesentrene, Botngård (nå omdøpt til Bjugn) og Brekstad er 14 km. Til tross for at de i stor grad tilhører samme bolig- og arbeidsmarked, har de gjennom et kvart århundre med sonderinger ikke funnet grunnlag for noen frivillig sammenslåing.

Et springende punkt har alltid vært plassering av kommunesenteret. Folkeavstemninga i 2014 ga Ja i Ørland, Nei i Bjugn, mens resultatet i 2016 hadde stikk motsatt resultat, og årsaken er innlysende; nemlig punktet om hvor administrasjonen skulle holde hus.

Stortingets vedtak om tvangssammenslåing førte til et rustningskappløp med mål om å styrke egen side med dobling av gjeld som resultat uten tilføring av nye innbyggere eller inntekter.

Det ordinære lokaldemokrati kan man godt si opphørte etter valget i 2019. Ordførervalget ble en ren farse med ordførerkandidatene fra SP, H og AP vekselvis inne i vervet før det faktisk var departementet som etter statsforvalter Frank Jensens innstilling avgjorde at Høyres Tom Myrvold til slutt fikk klubba. Hans makt såvel som formannskapets ble noe redusert etter at kommunestyret overførte myndighet til et eget utvalg som i praksis fungerer som formannskap uten ordførers medlemskap.

Til tross for at Bjugn står oppført som adresse for administrasjonen, er det i den delen av ny-kommunen mye frustrasjon over en oppfatning av sentralisering til Brekstad. Det er heller ikke fritt for signaler med motsatt fortegn.

Et innbyggerforlag om reversering er avvist, og dette har ført til lovlighetskontroller. Det er gitt innsigelse på statsforvalter, tidligere stortingsrepresentant Frank Jensens, habilitet. Han var forøvrig en av de såkalte «Tvangsgutane», de fire fra hhv FrP, V, KrF og H som på et bakrom på Løvebakken våren 2017 plukket ut hvilke kommuner som skulle slås sammen med tvang.

Voteringa om behandling av søknad for reversering ga resultat 17-17, og det var ordførers dobbeltstemme som da vippet det til avvisning. 18.02.22 proklamerte han så at han ville fratre, ikke bare som ordfører, men han ba også om å bli fritatt fra alle politiske verv. I pressemeldinga blir dette begrunnet med avsløring om at Myrvold i diverse avisinnlegg har gjort seg skyld i omfattende plagiering og at avgjørelsen er tatt i samråd med fylkespartiet.

Ordførerens avgang kan føre til at det blir fortgang i lovlighetskontrollen av tidligere prosesser. Her er altså ikke bare han selv involvert, men også Statsforvalteren, og saken bør kunne få vidtrekkende følger. Samtidig er tilliten til lokaldemokratiet i nye Ørland etter hvert svært tynnslitt. Dette går fram av meningsmålinger som også viser at 2 av 3 er misfornøyd med kommunens tjenester.

Nye Ørland har vist seg å være direkte dysfunksjonell der politikk for det meste handler om maktkamp og lokaliseringsstrid. Da er det ikke underlig om stadig flere ser reversering som eneste vei ut av uføret.

HEIM:

Kommunevalget i 2019 ga Halsalista, et parti dannet av aksjonistene mot sammenslåinga, et resultat som ga en tydelig pekepinn om holdninga i Halsa som sammen med Hemne og en tredjedel av Snillfjord dannet den nye Heim kommune. I den ytterste av de tre valgkretsene i den tidligere kommunen fikk de 68,9% av stemmene, i den midterste, rundt det detroniserte kommunesenteret Liabøen. 47,7%. I februar 2021 sendte gruppa i Halsa en henvendelse til Statsforvalteren i Trøndelag om muligheten for reversering av sammenslåinga og grensejustering tilbake til Møre og Romsdal fylke. Svar kom først 10 måneder seinere. Der vises det til at Heim ikke var av kommunene som etter regjeringsskiftet fikk brev fra kommunaldepartementet om muligheten til at det ville bli lagt til rette for reversering. I stedet ble det med henvisning til Inndelingslovens paragraf 8 informert om at en eventuell søknad skulle sendes direkte til departementet.

MOLDE:

Midsund var en av 5 kommuner som eiendommelig nok ikke hadde med alternativet å stå alene på seddelen under folkeavstemninga i 2016, noe som ble relativt skarpt kritisert i en senere rapport fra Institutt for Samfunnsforskning. Midsundingene kunne da kun velge mellom å slå seg sammen med bare Aukra eller det som i utgangspunktet var «Molde og kommuner i Romsdalsregionen», men på stemmeseddelen etter hvert kokte ned til Molde, Nesset og Gjemnes. Sistnevnte hoppet etter dette også av.

Med flertall 9 mot 8 i Midsund kommunestyre ble altså selvstendighetsalternativet manøvrert ut av hele folkeavstemninga. Lyktes de så med å få med seg folket i sin higen mot byen? Heller dårlig. Med et frammøte på 56,6% var det bare 23,1% som ønsket Molde-alternativet. På den annen side hjalp det jo lite at 74,7% stemte for Aukra siden folket der samme dag takket kontant nei.

Selv om folkeavstemningene over alt i Romsdal tydelig viste at idéen om et Stor-Molde slo dårlig an hos naboene, ble ikke kortene kastet på ordførerkontoret inne i byen. Dagen derpå uttalte Torgeir Dahl at han fortsatt hadde tro på prosjektet. «De folkevalgte har ansvaret for å ta dette videre», mente han og pekte først og fremst på Nesset og Midsund. «Et stort flertall av innbyggerne i begge kommuner ønsker å lage en større kommune», sa han og så altså bort fra at midsundingene ikke engang hadde fått stemt på

det motsatte. I og med at førstevalget deres falt bort, mente han at en naturlig konsekvens var at de gikk videre til ham.

Mens mye ennå hang i lufta vedrørende Gjemnes og Nesset, ble det tre uker etter folkeavstemninga signert en intensjonsavtale som bare gjaldt for Molde og Midsund. Slik sett fikk øyfolket et forsprang på de som eventuelt kom etter, og de fikk løfter Molde umulig kunne innfri overfor andre. Reformstøtten på 20 millioner skulle nemlig i sin helhet gå til Midsund og fritt disponeres av sittende kommunestyre der. Tilhengerene av ekteskapet kunne strø om seg med argumenter med henvisning til avtalen. Mens moldenserne fortsatt måtte tåle å betale eiendomsskatt, skulle misundingene beholde sin ordning med null på det området. Høyest prioritert innen samferdselssektoren sto selvsagt realisering av Møreaksen, som betød fastlandsforbindelse, og ellers bedre kollektivløsningene inn til byen. Ytterligere 100 millioner skulle investeres i Midsund fram til 2024. Her kan nevnes i fleng; fotballhall, ny skole og nytt kommunehus, NB! I en kommune som skulle legges ned?

Samtidig med alle disse lovnader om gull, grønne skoger og de formidable pengedryss man ville bli velsignet med ved å oppgi selvstendigheta, ble advarslene intensivert fra samme hold om hvordan et økonomiske strupetak ville ta knekken på dem om de tviholdt på den. Dette var opptakten til en innbyggerundersøkelse som tilhengerne av sammenslåing nok hadde håpet ville gi mer legitimering av deres prosjekt enn folkeavstemninga hadde gjort. For sikkerhets skyld ble folket først spurt om hvor fornøyd de var med en rekke punkter i intensjonsavtalen; bygging av ny skole, fotballhall, gang- og sykkelveier samt utbygging og forskjønning av sjøfronten i Midsund sentrum. Det er neppe noen bombe at folk stort sett ga tommel opp for slike gulrøtter. Så ble de også spurt om de var kjent med det nye inntektssystemet for kommunene og hvordan dette vil påvirke tjenestetilbudet om de ble stående alene. Dette var naturlig nok et sak som vekket noe bekymring. Etter alle disse ledende spørsmål kunne det likevel virke som misundingene hadde bevart både sunn skepsis og motforestillinger. Da resultatet av undersøkelsen ble lagt fram 09.06.16, var nemlig kun 28% positive til å la kommunen bli en del av Molde.

Usikker på hva politikerne i Midsund ville lande på, om de ville lytte til kommunalminister Sanner, Molde-ordfører Dahl & Co. eller dem, mobiliserte bygdefolket for å stoppe en eventuell enveistur over fjorden. Aksjonsgruppa som kalte seg «Folkets røst», satte i gang med å samle inn underskrifter med krav om at hele prosessen ble satt på vent inntil det ble en avklaring rundt samferdselsprosjektene Møreaksen og Kjerringsundet. Det ville i tilfelle si på ubestemt tid i og med at det var og fortsatt er svært usikkert om, når og hvor fergefri E39 vil komme. Andre arbeider for at forbindelsen skal komme via øya Sekken lenger inn i fjorden eller stoppe hele prosjektet til flere titalls milliarder.

Aksjonsleder Per Otto Opstad var ikke nådig mot hvordan sentrale myndigheter svingte pisken og truet med ymse tiltak for å tvinge småkommuner i kne. «De spiller på frykt, en merkelig måte å utfordre lokalpolitikere på, med framstillinger som får folk til å tro at kommuner som Midsund vil gå konkurs», sa han. Regjeringas strategi hadde utvilsomt effekt, og aksjonistene led et foreløpig nederlag da formannskapet i Midsund behandlet saken den 16. juni. Med 3 mot 2 (1V/2H mot 1Sp/1Ap) ble det ja til intensjonsavtalen om sammenslåing med Molde. Fra da av hadde aksjonistene bare en uke på seg til å få kommunestyret på andre tanker.

I noen hektiske junidager i 2016 sto aksjonistene på helt til det siste og kunne dagen før det skjebnesvangre kommunestyremøtet levere underskrifter fra hele 674 sambygdinger

over 18 år til ordfører Odd Helge Gangstad (SP) på rådhuset i Midsund. Ordføreren var meget imponert over både innsatsen og oppslutninga. «Her er det klare signal om hva folket i Midsund mener», konstaterte han. Det burde ikke være noen overdrivelse i og med at de på rekordtid hadde fått med seg et antall som tilsvarte 84% av alle stemmer ved kommunevalget 9 måneder tidligere, og apropos det! Ingen politiker kunne vel nå neglisjere denne tydelige beskjeden fra dem de skulle tjene, i og med at samtlige partier før nettopp det valget lovet å lytte til folket?

Det hersket usikkerhet om utfallet helt inn til kommunestyremøtet 23.06.16. Faktorer her var hvem som møtte/ikke møtte og hvem som stilte som vara, tilfeldigheter rett og slett. Det endte med knapt flertall for å gå inn i Molde etter en sjokkerende kuvending fra en representant, gråt da og gråt senere fra andre som tvilte seg fram til et Ja til sammenslåing for siden å angre. Denne prosessen er beskrevet mer i detalj i boka Kaosreformene (Lokalsamfunnsforeningen 2021)

Midsund er en de kommunene hvor sammenslåinga blir framstilt som «frivillig» samtidig som det ikke kan herske noen som helst tvil om at bygdefolket har blitt utsatt for grov tvang og ikke minst svik fra sine egne folkevalgte. Regelen om at intensjonsavtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på, har dessverre også blitt bekreftet på punkt etter punkt. Derfor burde initiativene som har kommet derfra i aller høyeste grad ses på som legitime.

16.12.22 fremmet partiet Rødt sak om utredning av eventuell reversering gjennom en interpellasjon i Molde kommunestyre. Her ble det henvist til den overveldende motstanden i folket mot sammenslåinga, dokumentert gjennom folkeavstemning, innbyggerundersøkelse og underskriftskampanje.

I sitt svar på interpellasjonen pekte ordfører Torgeir Dahl på at vedtaket i Midsund kommunestyre 23.06.16 var lovlig fattet. Likevel erkjente han at kommunestyret i henhold til kommuneloven var pliktig til å ta stilling til et innbyggerinitiativ fra gruppen «Folkeavstemning, Midsund ut av Molde». Med 372 midsundinger i ryggen reiste også de krav om folkeavstemning i gamle Midsund kommune for å kartlegge ønsket om reversering.

Med en presisering fra Dahl om at «innbyggerinitiativet ikke omfattes av regjeringens politikk for reversering av tvangssammenslåtte kommuner», ble behandling berammet til kommunestyremøtet 17.02.22. Han pekte også på at regjeringas frist 01.03.22 ikke var relevant her, men at denne saken kom inn under de ordinære paragrafer i Inndelings- og kommuneloven, noe som gir kommunen 6 måneder på å behandle saken.

Under møtet 17. februar erkjente kommunestyret at innbyggerinitiativet oppfylte kommunelovens §12-1 sine krav til politisk behandling, og at saken således kunne fremmes. Kravet om folkeavstemning ble imidlertid ikke tatt til følge. Det ble også vedtatt at en eventuell reversering ikke skulle utredes.

I stedet skal det foretas en såkalt «erfaringsvurdering», blant annet gjennom en innbyggerhøring. I vedtaket heter det: «Ambisjonene for nye Molde kommune er at vi sammen – Molde, Midsund og Nesset – skal kunne sikre bedre og desentraliserte tjenester, og et sterkere fagmiljø. Innbyggerinitiativet må møtes med konkrete tiltak for hvordan vi skal jobbe for å nå ambisjonene. Det skal gjennomføres en evaluering av erfaringene med nye Molde kommune. Beste praksis fra de tre kommunene må ligge til grunn. Kommunedirektøren må gjennomføre en kartlegging i organisasjonen om hvordan nye Molde kommune har klart dette.»

Heri ligger det altså at ambisjonene med storkommunen ikke er oppfylt. Aksjonistene har heller ikke noen tro på at vedtaket er noe annet enn fine ord og fett flesk, akkurat som alle de brutte lovnadene i intensjonsavtalen. Derfor sendte de i mars 2022 med utgangspunkt i innbyggerinitiativet søknad om at det blir satt i gang en utredning om eventuell gjenopprettelse av Midsund kommune direkte til kommunaldepartementet.

ÅLESUND:

I Hurdalsplattformen fikk Jonas Gahr Støre inn et element som stikker kjepper i hjulene for mange ønskede delinger. Han ga nemlig kommunestyrene og fylkestingene i de nye tvangssammenslåtte enhetene makta til å avgjøre i disse sakene. Det har gitt land- hungrige storebrødre muligheten til å gjøre det vanskelig for dem som ble tvunget inn å komme seg ut igjen, uansett hvor sterk ønsket om det er der.

Denne form for «demokrati» fører til at det er den sterkestes rett som gjelder og strider mot etablerte rettferdighetsprinsipp om at det er nok at én ønsker seg ut av et ekteskap.

Til tross for stort engasjement fra lokalsamfunn som ønsker å få tilbake det sjølstyre de mistet gjennom Solberg-regjeringas reform, har deres initiativ blitt stoppet av makta tillagt deres nye kommunestyrer allerede før det har blitt gjenstand for utredning og/eller folkeavstemning. Unntaket er, overraskende for mange, Ålesund. Der ble det 25.11.21 vedtatt 60-17 å avholde folkeavstemning i tidligere Haram kommune og en innbyggerundersøkelse i hele den nye storkommunen. De 17 som stemte i mot, var hele Høyres gruppe på 14, 1 av 6 fra Ålesundslista og 2 av 4 fra MDG.

Det ble bestilt en utredning fra konsulentselskapet BDO. Denne møtte kritikk fra flere hold og ble av tilhengere av deling karakterisert som et rent bestillingsverk fra administrasjonen i Ålesund for å rettferdiggjøre å bevare storkommunen. Innbyggerhøringa ble også oppfattet å ha samme formål, som en motvekt til folkeavstemninga dersom den skulle gå i separatistenes favør.

Folkeavstemninga 03.03.22 ga et resultat som ikke burde levne noen som helst tvil. Valgdeltagelsen var på 65,6%, noe som må kunne betraktes som svært høyt i og med at også 16- og 17-åringer hadde stemmerett. Det trekker normalt ned. Likevel var frammøtet f.eks. 4,8% høyere enn ved kommunevalget i 2019.

I henhold til valgstyrets protokoll ønsket 3.642 (71,75%) Haram utskilt som egen kommune, mens 1.434 (28,25%) ville at Haram fortsatt skulle være en del av Ålesund. De 72 blanke stemmene tok de ikke med i sin prosentberegning.

Opinionsundersøkelsen ble foretatt blant 806 innbyggere i hele storkommunen fordelt på 401 fra gamle Haram og 405 på resten. Etter såkalt vekting ble fordelinga mellom de 5 tidligere kommunene var som følger: Ålesund 74%, Haram 14%, Skodje 7%, Ørskog 3% og Sandøy 2%. Spørreteksten var slik: «Tror du at følgende områder vil bli bedre eller dårligere enn de er i dag hvis Haram skilles ut fra Ålesund som egen kommune?» For kommuneøkonomi var det dødt løp mellom de to alternativene, kompetanse/fagmiljø en liten overvekt fordel Haram, mens det i stigende grad gikk i favør deling for områdene kommunale tjenester, samfunnsutvikling og lokaldemokrati.

Et siste spørsmål lød: «Dersom det var folkeavstemning i dag om utskillelse av gamle Haram kommune fra nye Ålesund kommune: Ville du da stemme for eller imot at gamle Haram kommune skulle bli en selvstendig kommune igjen?» NB! Igjen var det altså de

806 fra hele storkommunen som ble spurt med ovennevnte vekting. Likevel ble resultatet 50% for deling, 43% mot og 6% vet ikke.

For Haram er undersøkelsen også brutt ned på de 6 valgkretsene. Harams-alternativet kommer best ut i samtlige og på det siste spørsmålet om ja eller nei til deling er det også flertall i alle, også i de to sørligste, riktignok med bare 44-42 i Vatne/Tennfjord, men hele 69-25 i Søvik/Grytastranda. Her må man selvfølgelig være oppmerksom på at utvalget er lite, men totalt sett kan opinionsundersøkelsen ikke på noen måte tolkes som noen motvekt til folkeavstemninga, men tvert om som en bekreftelse av den. Her er lenke til hele undersøkelsen: https://alesund.kommune.no/_f/p1/i215af9f0-604f-42c4-8d97-2982acb6f6a5/rapport- alesund-kommune-2022.pdf

Kommunedirektøren gikk i sin innstilling inn for å si nei til at Haram skulle skilles ut. I formannskapsmøtet 15.03.22 fikk han støtte fra 6 representanter, APs 2 med ordfører Eva Vinje Aurdal i spissen, 2 fra H, 1 fra V og 1 fra MdG. De øvrige 9 stemte mot slik at formannskapet innstilling til kommunestyremøtet to dager seinere var at Haram skulle gjenopprettes som egen kommune slik den var fra 01.01.65 til 31.12.19.

I kommunestyremøtet 17.03.22 stilte Høyres Monica Molvær motforslag til formannskapets innstilling for deling, dvs. i tråd med kommunedirektørens innstilling om at Ålesund skulle bestå med dagens grenser. Dette ble nedstemt med 44 mot 33 stemmer. Mindretallet besto av 13 AP, 10 H, 3 MdG, 2 V, 2KrF, 1 Ålesundslista, 1 FrP og 1 uavhengig.

Alt burde altså tyde på at folkeviljen ville vinne fram og at forsøkene på å beholde i Haram i storkommunen ble stoppet. I siste liten hadde det imidlertid kommet inn et innbyggerforslag fra gruppa «Vi som vil vere i Ålesund» med ønske om at kretsene Vatne/ Tennfjord og Søvik/Grytastranda skulle bli igjen i Ålesund dersom Haram ble gjenoppretta. Aksjonen hadde samlet 366 underskrifter, vel og merke ikke bare fra de aktuelle kretsene, men fra hele stor-kommunen.

Kommunedirektøren innstilte på at dette innbyggerinitiativet ble fremmet som sak i kommunestyret med henvisning til kommuneloven § 12-1. Dette ble godkjent. Samtidig ble en motaksjon satt i gang bare noen timer etter ovennevnte. Gruppa «Vi som ønskjer at kommunegrensa til Haram består som den var før sammenslåinga» samlet i løpet av samme korte tidsperiode over 900 underskrifter begrenset til folk bare fra de aktuelle kretser med 3762 stemmeberettigede.

Sistnevnte initiativ ble avvist i henhold til kommunedirektørens anbefaling. Han viste til kommunelovens paragraf om at likelydende forslag ikke kan fremmes to ganger i samme periode. Hans påstand var at innholdet var likt «Haram ut av Ålesund» sitt om reversering av tvangssammenslåinga, noe som svært mange vil bestride. I vurderinga av forslaget med 366 underskrifter i ryggen tok han heller ikke på noen måte med at det kom inn en kraftig innvending fra to og en halv gang så mange personer som er direkte berørt, dvs. at de faktisk bor i de aktuelle kretsene.

Aksjonen «Vi som vil vere i Ålesund» hadde følgende premiss for dem som ble bedt om å skrive under: «Folkerøystinga viser derimot samtidig at det er fleirtal i kretsane Søvik/Grytastranda og Vatne/Tennfjord for å ønske å bli i noverande Ålesund kommune.» Dette er intet mindre enn en feil så grov at den i seg selv burde være grunn nok til å avisa initiativet. Det de klynger seg til, er at det av stemmene avgitt på selve valgdagen i kretsene Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda var et lite flertal mot å skille ut Haram. Tar man med forhåndsstemmene hvor totalt sett hele 87,14% stemte for at Haram skulle gjenoppstå som egen kommune som før, finnes det ingen som helst tvil om at det var flertal for nettopp det i samtlige kretser:

Det sies at det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn og statistikk. I dette tilfellet ser det ut til at de har brukt alle tre, for en objektiv analyse burde avsløre at spillet er falsk. På selve valgdagen var det 570+228=798 i kretsene Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda som stemte for at Haram skulle skilles ut som egen kommune. Tallene for å fortsette i Ålesund var 601+300=901.

Det er dette som har blitt brukt for alt hva det overhodet ikke er verdt. Forhåndsstemmer er nemlig også noe som bør regnes med i en rettsstat. 634 av dem var fra ovennevnte kretser. Av totalt 2369 slike var bare 294 for alternativet «Haram fortsatt i Ålesund kommune». Selv om man går ned på det totalt urealistiske scenarioet at bare 29 av de totalt 1735 forhåndsstemme, dvs. skarve 1,7%, i Brattvåg, Helland, Hildre og på øyene stemte for Ålesund, taper det alternativet også i Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda. Tallene blir da 901+(294-29)=1166 kontra 798+(634-265)=1167 for deling. Om man i et langt mer realistisk, men fortsatt svært forsiktig anslag forutsetter at 10% av de 1735 forhåndsstemmene i de øvrige kretsene gikk for det alternativet, gir det 174 stemmer. Da er det bare 120 igjen på sørsida, dvs. at Ålesund-tilhengerne får 901+120=1021, mens Haram-sida får 798+(634-120)=1312.

Uansett tall-akrobatikk tilsier enhver fornuftig sannsynlighetsberegning at det er også i hele den søndre delen av gamle Haram er flertall for å forlate Ålesund. Dette bekreftes både av innbyggerundersøkelsen og enda mer i underskriftskampanjen.

Verre enn at ei aksjonsgruppe driver med feilinformasjon, er det at kommunedirektøren på samme måte har underkjent de 2369 forhåndsstemmene hvor bare 12,4% var for Ålesund-alternativet. Han skriver bare: «Valdeltakinga var god og totalt sett var det eit fleirtal som ønsker at Haram skal bli utskilt som eigen kommune, men av dei som stemte på valdagen, var det i to av kretsane eit fleirtal som ønskte å bli verande i Ålesund.» Når han med svært kreativ bokføring dessuten brukte siste del av setninga som argument for å holde, ikke bare disse kretsene, men hele Haram i Ålesund, er det intet mindre enn grov manipulering av fakta.

Innstillinga fra formannskapet var, som allerede nevnt, at hele tidligere Haram skulle fradeles. På bakgrunn av et innbyggerinitiativ med en ren løgn som premiss ble det så fremmet et motforslag hvor Haram skulle gjennoppstå som egen kommune, men uten Vatne/Tennfjord og Søvik/ Grytastranda.

I debatten om Haram i det hele tatt skulle utskilles, debatterte flere av dem som gikk i mot dette, med at saken var for dårlig utredet, det hadde gått for kort tid, osv.. Da skulle man tro de også ville stemme i mot noe som kom opp mest av alt som et benkeforslag og totalt manglet utredning. Det gjorde de ikke og fikk dessuten med seg flere. Med 42 mot 35 stemmer ble det vedtatt å sende søknad om at bare den nordlige delen av Haram med ca. 53% av innbyggertallet i den tidligere kommunen, skilles ut som egen enhet. Tungen på vektskålen ble at samtlige 6 fraÅlesundslista denne gang stemte sammen med hovedtyngden av AP og H og de øvrige som var i mot enhver fradeling.

Det kan være grunn til å minne om at hele prosessen med utredning, folkeavstemning og opinionsundersøkelse hadde som utgangspunkt om hele tidligere Haram kommune skulle gjenopprettes eller ei. Da er det ikke underlig at det reageres på at det blir sendt søknad om noe ganske annet, ei heller at mange innbyggere i de berørte områdene er i harnisk.

Et annet paradoks står å lese i kommunedirektørens vurdering i søknaden. Der skriver han bl.a.: «Tidlegare Haram utan Søvik/Grytastranda og Vatne/Tennfjord vil vere ein kommune med i underkant av 5000 innbyggarar. Dette vil vere ein kommune innanfor normalen i kommune Noreg i dag, og kommunedirektøren tenker at ein slik kommune vil, om enn noko svekka i forhold til å skilje ut heile tidlegare Haram, likevel kunne gi innbyggarane og næringslivet tilfredstillande tenester og forvaltning i tråd med formålet i inndelingslova.» Dette kommer altså fra en instans som i tidligere argumentasjon nærmest har fremstilt det som om hele Haram ikke har livets hverken rett eller kraft.

Ikke uventet har departementet reagert med at det er behov for supplerende opplysninger om folketall, geografi og reiseavstander. Med frist 25.03.22 blir det også bedt om vurderinger om hvilke konsekvenser delinga vil få for samfunnsutvikling, kommunal styring, lokaldemokrati, skole/

barnehage og andre sentrale kommunale tjenester. Til slutt i brevet vises det til «inndelingslova § 1 om at endringar i kommune- og fylkesinndelinga bør medverke til å skape føremålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning».

Det som ikke er med i tilbakemeldinga fra departementet er innvendinger mot behandlinga av de to innbyggerinitiativene og spørsmålsstilling rundt hva innbyggerne i de berørte kretser faktisk mener om saken. I den sammenheng bør de nok få noen med bedre regneferdigheter, større integritet og mer habilitet enn kommunedirektøren i Ålesund til å foreta en analyse.

              ————————————————

Prosesser er også på gang i Kinn, Sandnes, Lindesnes, Kristiansand, Holmestrand, Drammen og i større eller mindre grad også i en del andre kommuner. Vi kommer tilbake til dem etter hvert.