Norge er en fredelig plett, men den blå-blå reformpsykosen har virkelig fått det til å ulme i folkedypet. I Finnmark er motstanden mot direktivene fra sentralt hold i ferd med å slå ut i full fyr, og ilden vil bre seg.
Situasjonen har en parallell i en gallisk landsby i tegneserieheftet «Brann i rosenes leir». Idyllen i Asterix sin verden kunne nok forstyrres av Trubadurix sin sang og Hermetix sin stinkende fisk, men i grove trekk sto de samlet, spesielt i kampen for fortsatt selvstendighet. Som de nordpå har sitt saftige språk, var gallerne velsignet med styrkedråpene til Miraculix i forsvaret mot romernes stadige angrep.
Julius Cæsar hadde brukt alle disponible legioner uten å lykkes før han sendte et ødeleggende våpen nordover under parolen «Splitt og Hersk». Den ufordragelige og infame Psychopathus Provocalorius klarte med lumske knep og perfide kommentarer å sette hvem som helst opp mot hverandre mens han selv og hans oppdragsgiver, keiseren, gikk fri.
Uten sammenligning forøvrig, Knut Storberget er en hyggelig mann, men kanskje var Monica Mæland smartere enn Cæsar? Storberget ble jo sendt til egne partifeller. Vreden hagler så mot disse som egentlig er i mot hele opplegget, men er tvunget til å delta i prosessen. Som de slue romerne sklir arkitektene bak tvangstiltaket unna.
Landet rundt fører reformene til ugreie og viser at sår fra Schei-komitéen ennå ikke er leget. Når skal da dette prosjektet gå seg til? En bivirkning er krav om grensejusteringer som utvikler seg til uverdig kappe land-lek. Departementet via Fylkesmennene støtter typisk nok slikt der endringen i imperialistisk ånd vil gjøre de store større og svekke de små.
I Follo skulle gigantomanien samle syv kommuner til én. Kun i Ski, som da ville bli verdens navle, var folk positive. H-styrte Oppegård var lojale mot sentralmakta og overkjørte innbyggeres ønske. Derfor danner disse to Nordre Follo kommune, men mye vil ha mer. Annektering av 4000 innb. fikk gehør i Oslo, men slett ikke i Ås, den berørte nabo. Et Stortingsflertall av alle andre enn H/FrP/V vedtok å la grensa ligge urørt. Likevel fortsatte en prosess i Fylkesmannens regi med innbyggerundersøkelser som lokalt har blitt oppfattet som manipulerende. Da Fylkesmann Valgerd stilte på et smekkfullt folkemøte i den omstridte landstripe, ble hun møtt med buing.
Normalt er stabile grenser et kvalitetsstempel på et samfunn. Eksempelet fra Follo er bare ett av alt for mange på hvordan konstruktivt samarbeid og godt naboskap over grensene brytes ned. Bare Provocalorius og hans like gnir seg i hendene over slikt.
Mens det er all grunn til å steile over størrelse og avstander i det nye storfylket Troms og Finnmark, gremmes søringer over misfosteret Viken. Heller ikke Hedmark eller Oppland ønsker Innlandet med et areal over dobbelt så stort som Viken. Like tragisk er det at Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, havner på slakterbenken.
Reformpsykose må også være diagnosen ved dannelse av vanskapninger i det laveste forvaltningsnivå. Sammenslåing av Flora og Vågsøy til Kinn, f.eks., er en ren absurditet. Det er ti mil på svingete vei pluss en drøy halvtimes fergereise mellom denne usammenhengende konstruksjon. Språkrådet bør nekte bruk av ordet kommune. Pr. definisjon er det et mindre administrativt område og avledet fra latin «communis» som betyr felles. Deres minste felles multiplum ligger i at begge har anløp av Hurtigruta. Folk rister naturlig nok på hodet og krever slutt på vanviddet. Etter lang kamp blir det endelig folkeavstemning i Vågsøy. Om det sannsynlige NEI ikke tas til følge, blir det neppe fred i det tohodede troll.
Provocalorius fikk selv Asterix og Obelix på kant med hverandre. Innad i norske bygder, kommuner, fylker, regioner og politiske partier brytes også samholdet ned. Det svekker motstanden mot og oppmerksomheten avledes fra regjeringas mange andre sentraliseringstiltak og innmeldinga av Norge i den europeiske energiunion, ACER.
Hvor ble det så av de hovedansvarlige i dette bisarre teater? Regissør Sanner byttet departement. Tvangsgutane som på et bakrom i Stortinget tegna kart på tvers av folkeviljen, har også forlatt valplassen. Jensen (H) har blitt Fylkesmann i Trøndelag. Toskedal (KrF) tapte gjenvalg. Skjelstad (V) sine tvangstanker forklarer nok mye hvorfor bare 2,2% i hjemfylket stemte på ham. Han berga plassen på utjevningsmandat, men har sammen med Njåstad (FrP) skifta beite fra kommunalkomitéen.
Fra kunnskapsminister Sanner hører vi det kjente hakket i plata når lærerne protesterer mot endrede kompetansekrav med tilbakevirkende kraft: «Omkampenes tid er forbi». I et sunt demokrati må det imidlertid være rom for opinionsdannelse, folkebevegelser og samfunnskamp også mellom valgene, i siste instans sågar sivil ulydighet når overkjøringa er grov nok og mangel på truverdig begrunnelse og konsekvensanalyse er åpenbar.
Tilbake sitter folket med en ny minister som allerede har tonet flagg mot finnmarkingene. Som om ikke fornorskning, tvangsevakuering og sentralisering var nok, formanes de til å godta fylkets dødsdom. Da skal det visst skje på relativt humant vis. Ellers kan de bare ha det så godt. Derfor argumenterer enkelte i utgangspunktet ihuga motstandere for Storbergets forhandlingsløsning. Det holder ikke lenger. Nå bør det være innlysende at sammenslåing i uoverskuelig framtid vil føre til ødeleggende strid i en direkte dysfunksjonell enhet. Å kjempe i mot er derfor samfunnsgavnlig og reversering det eneste ansvarlige. Byggeprosjekt som viser seg å være på en tomt av kvikkleire, stanses øyeblikkelig.
Provocalorius mislyktes i Gallia, og Cæsar kastet ham til løvene i Colosseum. Intrigens mester sådde da slik splid hos dyrene at de spise hverandre framfor ham. Her i landet må vi nå passe oss for tilsvarende kannibalisme. Asterix kloke hode gjennomskuet romernes lumske taktikk og gjennom det likevel solide vennskapet med Obelix ble landsbyen reddet. Med samme klarsyn og mot må også nordmenn slukke brann i rosenes leir.
