Når regjeringa reformerer det meste mellom himmel og jord, er det først og fremst strukturene det gripes fatt i. Innholdet er det visst ikke så nøye med. Sammenslåinger er tidens løsen i det blå-blå Norge. Enten det gjelder politi- og lensmannsdistrikter, NAV- og skattekontor, sykehus, kommuner eller hva det skulle være; stort skal det være i vårt lille land. Hva blir det neste de vil reformere? Skriften kanskje med et nytt bibelord passende for den rådende reformpsykose: «Størst av alt er storleiken»?
Fylkesstrukturen var gjenstand for ymse utredninger under skiftende regjeringer gjennom de foregående to tiår uten at Stortingsflertallet fant grunn til å vedta endringer. I mylderet av andre reformer var det ikke gitt at kartet ble forandret nå heller, før det på sensommeren 2016 brått ble satt i gang en hasteprosess. Uten ordentlig utredning og sedvanlige høringsrunder gjennomføres den med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse.
Toppen av Finlands høyeste fjell ligger faktisk i Norge. Finske tindebestigere må altså plante flagget sitt på 1324 moh, et steinkast nede i lia fra 1361m høye Halti. Lyse hoder i grensekommunen Kåfjord foreslo derfor noen skarve kvadratmeter gråstein som en passende gave til vår 100-årsjubilerende nabo for å gi dem et toppunkt med bedre pondus og utsikt. Erna & Co. syns gjerne idéen var kreativt nok, men vendte tommelen ned for denne svært beskjedne suverenitetsavståelse.
Styresmaktenes skepsis er forståelig. Grenser tukler man ikke med. Stabilitet rundt dem er normalt et kvalitetsstempel på samfunnet, men gjelder ikke det også innenlands? Ta USA f.eks. med alle sine geografiske merkverdigheter. Snorrette linjer tegnet på skrivebord langt unna, dårlige kart, regnefeil, misforståelser, forglemmelser og rene tilfeldigheter førte til mang en heller uhensiktsmessig delelinje, men blir de endret på? Aldri. Unntaket er en kuriositet fra 1850-tallet da en liten flekk ble overført fra Massachusetts til New York, pussig nok grunnet en ulovlig boksekamp. Slik stabilitet gjelder i nesten samme grad for de over 3000 counties, også de med sine rariteter og mange rette linjer, ofte trukket før områdene ble befolket.
Om USA ellers ikke er noe idealsamfunn, kan de i hvert fall konsentrere seg om å finne løsninger innenfor strukturen de har. De slipper evige diskusjoner om grensejusteringer og/eller sammenslåing og lures ikke til å tro at slike endringer i seg selv er et sesam-sesam.
Framfor å være til hinder kan faste strukturer tvert om være limet i et samfunn. Innenfor både lokale og regionale enheter gir de folk følelsen av å ha ei hand på rattet samtidig som grenser ikke bør hindre samarbeid over dem. Ødeleggende lokaliseringsstrid, maktkamp og posisjonering oppstår heller når de fjernes. Dertil kommer alt det sekundære som må henge med i svingene når strukturer endres, alt fra telefonkataloger, matrikkelinndeling og registrering av fiskebåter via stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet til mandatfordeling på Stortinget.
Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, må eventuelle endringer komme etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken. Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt fører erfaringsmessig til et himla spetakkel og dårlig resultat. Likevel hører vi fra «framoverlente» politikere at «fylkes- og kommunestrukturen må være dynamisk». Skal vi virkelig ha flytende grenser her i landet? De får svar på tiltale, gryende oppløsningstendenser der røster i utkantene av deres nye giganter roper om overgang til naboen.
Framdrift og innovasjon må det være i et samfunn, men stabilitet er også en viktig suksessfaktor. Nå brukes angrep på sistnevnte som en forutsetning for å få til de to første. Denne svært synlige, men ofte akk så lite samfunnstjenlige måte å vise handlekraft på, driver fram skapelsen av geografiske misfostre. Med rette raljeres det over utstrekninga til Viken, «en region fra Halden til Hardangervidda», et trehodede troll på 24.000km2. Hva da med Hedmark og Oppland? 52.590km2 er 23% større enn Danmark? «Tvangsgutane» kan heller ikke ha fått med seg at dalføra går nord-sør. Forbindelsen øst-vest er ikke like naturlige som den må ha virket under karttegninga deres i Oslo.
Finnmark som alene er større enn Danmark, skal tvinges sammen med Troms. Da forsvinner en status som har vært en viktig motvekt til den kolonimakt vårt nordligste fylke ofte har følt seg utsatt for. Like tragisk er det at Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, føres til slaktebenken.
Kommunereformen har fått en foreløpig prislapp på 5,6 milliarder. Regionvarianten blir et nytt pengesluk, og fylkestingenes fellesmøter demonstrerer avstandsulempene. Tenk om midlene og tida heller kunne vært brukt på reell samfunnsbygging! Navnestrid har dominert prosessene så langt, et tegn på at identitet ikke er noe å kimse av. Slikt ofres på gigantomaniens alter sammen med varemerker som Telemark. Forestill deg følgende presentasjon: «Eg heiter Odd Nordstoga og kjem frå Vinje i Skagerak», det heteste forslaget til fellesnavn med Vestfold.
Om disse regionene serveres store ord og fett flesk om flere oppgaver, mer makt og styrket demokrati. Hvor troverdig er det når regjeringspartiene har programfestet å fjerne fylkene, og hvor hult lyder det vel ikke når såkalt demokratiske nyvinninger gjennomføres mot folkeviljen? Med redusert engasjement, kontakt og innflytelse synker folkelig støtte og valgdeltagelse. Det igjen gir svakere legitimitet for vårt mellomste forvaltningsnivå, og vipps; så er H/FrP nær sitt mål om å bli kvitt det.
Haltende og selvmotsigende argumenter florerer. Forandring forfektes for forandringens skyld. Reversering er et begrep bare for sidrumpa bakstrevere. Glemt er visst fjellvettregelen «Det er ingen skam å snu». Den bør i aller høyeste grad brukes for dette makkverket av en reform som svært få egentlig vil ha, en reform uten magemål og mening.
Foto: Per Gunnar Stensvaag
