«I hele 37 av de 46 kommunene er det flertall for deling; fra Dovre med 53.6 til Skjåk med 81.3%. 7 andre er over 70% og ytterligere 14 over 60%.»
Refleksjoner etter folkeavstemninga i Innlandet av Per Gunnar Stensvaag
17.02.22 ble det flertall i folkeavstemninga for å dele Innlandet fylkeskommune. 50,75% stemte for dette, 48,19% ville videreføre storfylket, 1,06% stemte blankt. Valgdeltagelsen var 46,72%.
Tilhengere av å videreføre Innlandet kom straks på banen med å påstå at valgdeltagelse er for lav og resultatet for jevnt til at det kan taes hensyn til. Slik er det ikke:
Valgdeltagelsen er 9,9% lavere enn ved fylkestingsvalget i 2019. Sistnevnte avholdes parallelt med kommunevalg som trekker frammøtet opp. I motsetning til ved ordinære valg fikk 16 og 17-åringer stemme denne gang. Av dem avla bare 30,61% stemme og trakk således valgdeltagelsen ned. Enda lavere var den hos dem over 80, bare 28,06%, åpenbart pga at det bare var digitalt valg.
Fylkessekretær i AP, Bjørn Jarle Røberg-Larsen, er av dem som prøver å vri seg unna tapet ved å hevde at flertallet har overlatt avgjørelsen til fylkestingspolitikerne. Da kan man jo noe spøkefullt replisere med at Hjemmesitterpartiet er størst også ved fylkestingsvalg. Betyr det da at politikerne skal velge seg sjøl? Konklusjon: Valgdeltagelsen var relativt høy, spesielt sammenlignet med gjennomsnittet av folkeavstemninger (37,9% i 2016, toppåret for slike), og kan ikke brukes som argument for å overkjøre folkeviljen.
I et ekteskap er det nok at én av partene vil ut for å få innvilget skilsmisse, og her er tallene soleklare: Med en valgdeltagelse på 48.0% stemte opplendingene 58,0 – 41,0 for deling.
I hele 37 av de 46 kommunene er det flertall for deling; fra Dovre med 53.6 til Skjåk med 81.3%. 7 andre er over 70% og ytterligere 14 over 60%.
Av de 9 hvor det er flertall for videreføring, skiller Ringsaker, midt i Innlandets smørøye og med drøm om stort sjukehus, seg ut med 76.2%. I nabolaget følger Hamar 65,9, Stange 61.0, Løten 52,5, Gjøvik 52.2 og så Lillehammer på nøyaktig 50.0%.
En konstruksjon som Innlandet vil være svært sentraliserende til Mjøsregionen. Derfor er det ikke overraskende at det nettopp er her ønsket om å videreføre Innlandet er størst. I og med at dette også er det mest folkerike området, trekkes den totale andelen av disse stemmene kraftig opp.
Som kartet viser er det en rødfarget eksklave i Nord-Østerdal der det i trekløveret Alvdal, Folldal og Tynset er flertall for å videreføre Innlandet. Her må mye av forklaringa ligge i skremslene om ikke lenger å få elever fra Oppland til Storsteigen Naturbruksskole og frykt for tap av de viktige arbeidsplassene for Folldal ved Kjørekontoret Innlandet.
Et hyppig brukt moment, les skremselspropaganda, er at en deling ikke vil være tilbake til fylkene fra før 2020. Det blir blitt påstått at hele Kongsvinger-regionen vil rømme til Akershus dersom Innlandet avvikles. Pussig da at det er et stort flertall i alle de 7 kommunene i Solør/Odal for å få tilbake gode gamle Hedmark.
Dannelsen av Innlandet førte til at Jevnaker og Lunner forsvant til Viken fylkeskommune og henholdsvis Buskerud og Akershus valgdistrikt. Slik havnet de tre Hadelands-kommunene absurd nok i tre valgdistrikt og to fylker, ettersom Gran forble i Oppland/Innlandet. Det er et ønske om at de igjen skal samles i samme fylke, men Jevnaker har Buskerud som preferanse framfor Akershus, Lunner vise versa. Om Gran, slik det skremmes med om Innlandet deles, også skulle forsvinne sørover, kan schizofreni fort ramme, for hvor skal den haren da hoppe? Nettopp en retur til den tidligere fylkesstrukturen bør være det som gir størst sjanse for samling i ett fylke og det som kan skape ro og orden også her.
Det er tydeligvis nok at én person slenger ut en vill idé om fylkesbytte, så har vi det gående med alskens spekulasjoner om kommune-vandinger i alle himmelretninger. Ordfører Busteruds fabuleringer om at fylkeshovedstaden Hamar står på reisefot sørover, kan saktens få en stakkar til å spørre: Hva blir det neste? Gjøvik til Bergen og Lillehammer til Trondheim?
Som et moment påstått å veie tyngre enn folkets vilje, trekkes det frem at et flertall av kommunene ønsker å videreføre Innlandet. Hvem er så kommunene i denne sammenheng? For min hjembygd Trysils vedkommende er det de 7 personene i formannskapet. Fire av dem (2AP, 1H, 1FrP) stemte for videreføring, tre (2SP, 1 SV) for deling. Folkeavstemninga viste stikk motsatt holdning, og vel så det.
I det hele tatt viser det seg at i svært mange kommuner har de lokale folkevalgte, også med ordførere fra SP i spiss, vært i åpenbar utakt med egne velgere. Et eksempel her er Sel. Av kommunestyrets 25 representanter var det bare 3 (alle fra SP) som stemte for deling. I folkeavstemninga ville 68,8% dele.
Når dette bildet er så bakvendt; kan det da være at partipisken i AP har noe med saken å gjøre? Der i gården var de jo i både i Oppland og Hedmark, i likhet med SP, samstemte i mot de borgerliges tvangssammenslåing. Meldinger fra bl.a. tidligere fylkestingsrepresentant, nå stortingsmann, Even Eriksen om at Innlandet ble en alt for stor, uoversiktlig og tungdrevet enhet, gjør det vanskelig å tro at samtlige av Ap-folka innerst inne er med på den spektakulære kuvendinga til partiet anført av de to partitoppene Even A. Hagen og Røberg-Larsen. Godt var det da at den hardbarka fjelloppsynsmannen Erik Winther brøt med de rene prøysiske linjer og sørget for at det ble folkeavstemning!
I noen kommunestyrer vedtok flertallet å avstå fra å uttale seg om spørsmålet siden det skulle legges ut for folket. Det må da også være det prinsipielt riktige. Ingen skal kunne stemme flere ganger i samme valg. Uansett må folkets mening, når man først har bedt om den, være det som gjelder.
Høyre og Venstre er det neppe noe å gjøre ved. Sistnevnte var jo egentlig det eneste partiet som fikk det som de ville da regionreformen ble kastet inn i en hårreisende hestehandel mellom de borgerlige uten at de engang tok seg tid til ordentlige utredninger eller sedvanlige høringsrunder. Høyre har allerede tydelig annonsert at de ønsker å videreføre den stordrifts- sentraliserings- og tvangspolitikk Innlandet er et resultat av.
FrP har i sitt partiprogram at de alltid skal følge resultatet av en folkeavstemning. Under forrige høsts valgkamp forsikret Sylvi Listhaug frihetssøkende innbyggere i tvangssammenslåtte kommuner og fylker at dette ville være partiets linje der det eventuelt ble snakk om reversering. Da jeg møtte henne to dager før valget, minnet jeg henne på partiets brudd på dette mens de satt i regjering. Kunne vi stole på partiet nå, spurte jeg så. Det bedyret hun at vi kunne. Derfor et det skuffende at Innlandet FrPs Truls Gihlemoen etter folkeavstemninga ikke straks bekreftet at partiet ville stemme for deling på fylkestinget. Kanskje vil Sylvi stramme ham opp?
Nøkkelen ligger hos AP, og jeg kan ikke forstå hvordan de nå skal kunne følge Røberg-Larsen knallharde linje. Hva sier f.eks. Trysil APs representant i fylkestinget, Turid Backe-Viken? Vil hun fortsatt videreføre et storfylke skapt av de borgerlige mot folkets, eget partis og hennes egen vilje. Da trosser hun ikke bare også den nylig uttrykte viljen til innbyggerne i Innlandet som helhet, men i enda høyere grad flertallet av egne sambygdinger.
Om spørsmålet i folkeavstemninga hadde vært: «Var du i utgangspunktet for eller mot sammenslåing av Hedmark og Oppland?», ville resultatet vært overveldende i favør av å holde på den opprinnelige inndelinga. Det er noe i at stabile grenser er et kvalitetsstempel på et samfunn.
Med tvilsomme gulrøtter og utilbørlig pisk ble Erna, Sanner & Cos. reformer gjennomført. Pengene rant ut av statskassa og alle formelle hindringer ble ryddet av veien for å gjennomføre noe som var tvert i mot innbyggernes og deres lokale og regionale ombudsmenns vilje, inn i noe nytt og ukjent. Er det ikke da et vanvittig paradoks at ved muligheten til å gå tilbake til det flertallet ønsket, det gamle og kjente, som hovedargument blir hamret inn at det vil koste ei krone eller to og at det blir så fryktelig vrient?
Den voldsomme offensiven om økonomisk ruin og uoverstigelige vanskeligheter framført av tilhengerne av å beholde Innlandet, anført av den svært energiske fylkessekretær Røberg-Larsen, har åpenbart hatt sin virkning for at resultatet ble tettere enn det hadde blitt om folket hadde fått gå til urnene før sammenslåinga. «Det var ille, men nå er det gjort, så da får det bare være», er en holdning som har fått ganske stort gjennomslag, men er det slik man skal stille seg i en rettsstat når muligheten åpner seg for å gjøre en urett godt igjen? Overført til rettsvesenet, og for sarte sjeler presiserer jeg at dette ikke er en direkte sammenligning, men et bilde for å få fram alvoret: Om det viser seg at en dødsdømt likevel er uskyldig, slipper han selvfølgelig straks ut av fengselet. Man sier ikke at; Jammen nå har vi jo brukt så mye tid og penger på rettssaken, galgen er bygget og bøddelen hyra inn, så da må vi jo nesten bare henge fyren.
Skremselspropagandaen som Røberg-Larsen & Co. åpenbart lyktes med, heldigvis bare til en viss grad, bekreftes ikke ved lesing av fylkesdirektørens utredning. Der males det slett ikke noe svart økonomisk bilde dersom det igjen blir to fylker. Rapporten utarbeidet av Kommunekonsult konkluderer klart med at reversering vil være best, også økonomisk. I fylkene med stø kurs mot deling er argumentene likedan; «større nærhet til politiske og administrative prosesser til beste for innbyggere og næringsliv», «en mer hensiktsmessig og oversiktlige fylkesinndeling løser velferdsutfordringene bedre og er mer samfunnsøkonomisk lønnsom». Der har ikke bare AP, SP, SV og Rødt, men også folk fra FrP og Høyre, samlet seg bak slike formuleringer.
Det må rett og slett være gitt at våre folkevalgte respekterer denne avstemninga. Et spesielt ansvar ligger på AP som ikke kan være bekjent av at synet som Røberg-Larsen fortsetter å spre på nettet, skal være det som vinner fram. La oss gjøre det klinkende klart overfor dem som skal ta avgjørelsen kommende onsdag; et annet vedtak enn deling av Innlandet aksepteres IKKE!
