Lokalsamfunnsforeningen (LSF) deltok i høringen i kommunal- og forvaltingskomiteen tirsdag 06.11.2018.

Video til høringen kan du se ved å klikke her. (LSF´s verbale uttalelse starter etter 50 min. og 20 sek., men vi oppfordrer alle til å se hele opptaket.)DF94EF55 3455 4558 BC19 7DEA3CEC5658 - LSF deltok i høring på Stortinget - ønsker reversering av tvangssammenslåingsvedtak

(Til venstre Svein Olav Agnalt (nestleder i LSF og ordfører i Skiptvet kommune) og til høyre Ole Gustav Narud (leder i LSF og ordfører i Åmot kommune)

Her er vårt skriftlige høringsnotat levert komiteen:

INNSPILL FRA LOKALSAMFUNNSFORENINGEN TIL DOKUMENT 8 FORSLAG OM REGIONINNDELINGEN

  1. Innledning

Lokalsamfunnsforeningen (LSF) har over en lang periode engasjert seg faglig og politisk i spørsmål knyttet til kommuneinndeling i Norge og inndelingen av landet i fylker. Foreningen har særlig vært opptatt av å sørge for å få fram kunnskap og fakta om disse problemstillingene, at det er gode prosesser for hvordan slike spørsmål skal avgjøres og hvem som skal ha avgjørende ord i prosessene. Foreningen har årlig arrangert konferanser hvor de fremste forskere i Norge og fra andre nordiske land har møtt politikere både på stortings- og regjeringsnivå og lokalt nivå for å drøfte og belyse problemstillingene.

LSF mener prinsipielt at endringer av kommune- og fylkesinndelingen, oppgavefordelingen og endringer i finansiering/inntektssystem må sees i sammenheng og utredes av bredt sammensatte offentlige utvalg (NOU) der de ulike berørte interesser er representert og der de fremste fagmiljøene deltar. Stortingsflertallet har de siste fem årene gjennomført en lang rekke endringer uten en slik forsvarlig utrednings og høringsprosess. Det fører til store kostnader, sentralisering og svekket folkestyre. Denne måten å gå fram på undergraver respekten for Stortinget og regjeringen.

Når det gjelder regioninndeling/fylkesinndeling viser foreningen til vedlagte notat som utdyper det faglige grunnlag for LSFs vurderinger av regionreformen lansert av Regjeringen Solberg i Meld. St. 22  (2015 – 2016) «Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver.»

  1. Oppgaver som skal desentraliseres til fylkeskommunene krever ikke sammenslåing.

Kommunal og moderniseringsdepartementet har fått utarbeidet: «Regionreformen: Desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunene» (februar 2018) som vurderer hvilke oppgaver og tiltak som bør kunne desentraliseres til de nye foreslåtte regionene. LSF stiller seg positivt til disse forslagene, men vår vurderingen er at de fleste av disse oppgavene like gjerne kunne vært desentralisert til dagens fylkeskommuner. Det er ikke faglig belegg for å hevde at dette sammenslåing av fylkeskommuner.

I Meld. St. 6 (2018-2019) Oppgaver til nye regioner har regjeringen lagt fram sine forslag til «nye oppgaver». Forslagene er ikke særlig omfattende og dette er oppgaver som dagens fylkeskommuner kan overta uten sammenslåing. En region som Viken med sine 1,3 mill. innbyggere vil heller være en hemsko for å ta seg av porteføljen slik den nå blir. Mange av oppgavene krever nærhet, både geografisk og overfor folk.

  1. Regionreformen er krevende og viktige sider er ikke utredet

Regionreformen ble vedtatt uten forsvarlig utredning som del av et kompromiss mellom partier som var grunnleggende uenige. Den regionale inndelingen i Norge utgjør mere enn fylkeskommunene. De viktigste «administrative» inndelinger som følger fylkesgrensene i dag er:

  • Fylkeskommunene
  • Fylkesmannsembetene
  • Valgdistriktene til Stortinget

Det folkevalgte fylkesnivået representerer den kanskje sterkeste motmakt i forhold til statlig byråkrati og sentrale eliter. En rekke andre inndelinger følger fylkesgrensene så som partiorganisasjonene, frivillige organisasjoner, fylkeskretser for kommunene, næringsorganisasjoner. Større geografiske avstander har negative konsekvenser for organisasjonslivet i Norge. Reisetid og kostnader vil gjøre frivillig arbeid vanskeligere for mange. Lokalkunnskap vil få mindre betydning. Grensene mellom fylkene har vært relativ stabile siden det ble innført folkevalgt styring på fylkesnivå i Norge i 1837. I et historisk perspektiv har det vært lite strid om grensene. Dette betyr at svært mange andre viktige strukturelle forhold i det norske samfunn er bygget opp med utgangspunkt i fylkesgrenser. Disse forhold betyr også at det er sterk folkelig identitet til fylkesgrensene og fylkesnavnene. Det er urovekkende at dette ikke tillegges noen vekt. Når fylkene får navn som ikke har noen historisk forankring som «Vestland», «Innlandet» og «Viken» forsterkes problemet.   

  1. Valgdistriktene til Stortinget – særlig om Finnmark og «Viken».

Endringer i fylkeskommunene geografiske struktur vil medføre forsøk på å endre valgdistriktene til stortinget. Endringer i valgdistriktene vil påvirke sammensetningen av Stortinget og vil kunne føre til flere småpartier og svakere representasjon fra landsdeler og sårbare regioner. Slike endringer vil i sin tur kunne avgjøre regjeringsspørsmålet etter et valg.

Det har kommet fram at for eksempel nåværende Finnmark fylke kan komme til å stå uten representasjon på Stortinget. Dette bryter etter vårt syn med grunnleggende nasjonale interesser. Norge har historisk forsøkt å bygge opp institusjoner og fremme bosetting i det nordligste fylket for å sikre norsk suverenitet i nord. Både vårt forhold til Russland og til det samiske folket tilsier at disse institusjonene bør styrkes. Det er meningsløst at Stortinget i disse dager bygger opp den militære tilstedeværelsen i Finnmark samtidig som man svekker de politiske institusjonene og dermed bosetting og næringsutvikling.

Dette er blant annet tatt opp av professor Asbjørn Røiseland (23/3-18)ved Nord universitet som uttaler at:

«– Det er dette som er “elefanten i rommet”, og det er noe få snakker om, sier han.

– I Grunnloven står det at vi har 19 valgdistrikt til Stortinget, og i Valgloven står det at disse valgdistriktene tilsvarer fylkeskommunene. Så langt har ikke regjeringen sagt så mye om hva de har tenkt å gjøre med disse valgdistriktene, men at det er noe de vil komme tilbake til.

Men det er klart: Slår man sammen to fylker, må kan også endre valgdistrikt.

– Gjør man ikke det, vil man jo ha et valgdistrikt som ikke samtidig er en politisk arena, eller et politisk nivå. Da blir det heller ingen prosesser der som kan få frem politiske kandidater. Alt tyder jo på at dette vil bli endret. Det er dramatisk for Finnmark, for i dag har vi et system hvor mandatene til Stortinget er fordelt gjennom en kombinasjon av folketall og areal…».

Representanter for regjeringspartiene har tidligere hevdet at en sammenslåing av Oslo og Akershus ville skape et valgdistrikt med så mange innbyggere at det vil være uheldig for maktbalansen i Stortinget. Det nye fylket Viken får et folketall som tilsvarer en sammenslåing av Oslo og Akershus.

Det folkevalgte fylkesnivået representerer den kanskje sterkeste motmakt i forhold til statlig byråkrati og sentrale eliter. En rekke andre inndelinger følger fylkesgrensene så som partiorganisasjonene, frivillige organisasjoner, fylkeskretser for kommunene, næringsorganisasjoner. Større geografiske avstander har negative konsekvenser for organisasjonslivet i Norge. Reisetid og kostnader vil gjøre frivillig arbeid vanskeligere for mange. Lokalkunnskap vil få mindre betydning. Grensene mellom fylkene har vært relativ stabile siden det ble innført folkevalgt styring på fylkesnivå i Norge i 1837. I et historisk perspektiv har det vært lite strid om grensene. Dette betyr at svært mange andre viktige strukturelle forhold i det norske samfunn er bygget opp med utgangspunkt i fylkesgrenser. Disse forhold betyr også at det er sterk folkelig identitet til fylkesgrensene og fylkesnavnene. Det er urovekkende at dette ikke tillegges noen vekt. Når fylkene får navn som ikke har noen historisk forankring som «Vestland», «Innlandet» og «Viken» forsterkes problemet.   

5.    Folkeavstemninger før endring av fylkesgrensene

LSF har vært svært opptatt av at det gjennomføres prosesser hvor både innbyggere og politiske organer på regionnivå skal ha et avgjørende ord i spørsmål om endringene i fylkesgrensene. Inndelingsloven krever at disse skal høres. En av våre aller fremste juridiske forvaltningseksperter har vist at man ikke en gang oppfyller de krav inndelingsloven setter til slik involvering. LSF mener at sammenslåing må bygge på rådgivende folkeavstemning slik bare Finnmark fylkeskommune har gjort.

LSF har gjennomført flere lokale og nasjonale meningsmålinger som viser at et overveldende flertall i Norge mener at det bør gjennomføres rådgivende folkeavstemninger før sammenslåing av fylker eller kommuner. Dette gjelder uansett om nordmenn er tilhenger eller motstander av sammenslåing. Et enda større flertall i befolkningen mener at resultatene i folkeavstemningene bør respekteres.

Til tross for at folkeavstemningen i Finnmark ble gjennomført etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak mente 3 av 4 at resultatet burde respekteres i en nasjonal intervjuundersøkelse før avstemningen. Oppslutningen om folkeavstemningen og det entydige flertallet tilsier at befolkningen i Norge i dag i enda større grad er mot tvangsbruk særlig i dette tilfellet. Det er forstemmende at Stortingsflertallet til tross for dette lukker øynene og ørene for de politiske konsekvensene av dette. Situasjonen i Finnmark er unik. Den folkelige og politiske mobiliseringen er enestående og et flertall på Stortinget vet det.

6.    Konklusjon

Dersom ikke Stortinget omgjør beslutningen, skal det nå gjennomføres en unødvendig forvaltningsreform som i tid, penger, slit og belastning tilhører de aller største på mange tiår. Det sentraliseres og avstandene øker, tilgjengelighet minker, identitet trues, deltagelse minker, folk flyttes. Den bryter opp dagens struktur i vårt viktige frivillige organisasjonsliv og skaper store utfordringer med hensyn til valgkretsene til stortingsvalgene. Den mangler støtte og forståelse i befolkningen. Den er ikke ønsket. Den springer ikke ut av noe definert behov. Den er heller ikke et genuint ønske fra Stortingets side, selv om det ble flertall for den.

På denne bakgrunn er LSFs konklusjon at vi støtter de tre  Dokument 8 forslag  (D8:3 S 2018-2019, D8:25 S 2018-2019, D 8: 4 S 2018-2019) som er fremmet og som foreslår å oppheve de sammenslåinger gjort med tvang. LSF støtter også D 8: 29 S 2018-2019 som foreslår at alle tvangssammenslåinger av fylker stanses.

(Hovedbilde over er skjermdump fra Stortingets video opptak av høringen.)

Legg inn kommentar

Skriv kommentar!
Oppgi navn her